Det er den 14. juli. Klokka er halv elleve. Du skulle vært her nå. Jeg ser på klokka en gang til. Hvor er du? Vi hadde planlagt å møtes her. Du og jeg. Det er to måneder siden sist, og jeg har gledet meg kjempemye. Stod opp ekstra tidlig for din skyld. Men hvor er du? Du skulle kommet nå. Jeg tusler hjem igjen. Skuffet over at du ikke kom. Når jeg kommer hjem, ligger jeg meg ned på sengen. Hvorfor kom du ikke? Jeg sovner..

I mine drømmer er du der. Du er som du alltid pleide å være. Glad, pen og alltid i godt humør. Du var den beste lillesøsteren i verden, og jeg var, og er fortsatt, veldig glad i deg. Jeg husker alle de flotte kjolene dine, og det nydelige blonde håret ditt. Jeg elsket å flette det. Mamma ble alltid sur når jeg sminket deg, men vi brydde oss ikke, gjorde vi vel? Vi var det perfekte søskenparet, men nå er du borte. Jeg husker fremdeles da beskjeden kom...

Den 28. august:

Vi satt rundt bordet og spiste frokost slik vi alltid pleide å gjøre, hver morgen, før skolen og barnehagen. Du var fortsatt for liten til å gå på skolen, så du gikk i barnehagen. Du hatet å være yngst, så du var glad de gangene du ble fortalt at du var stor. Din største glede var å glede andre. Jeg gikk ganske fort ut av tellingen av hvor mange blomsterbuketter du plukket til oss. Du var en skjønn, liten jente. Du hadde en stor plass i våre hjerter. Dessverre var det noe som ville ta deg fra oss..

Den dagen rundt frokostbordet ringte telefonen. Det var legen din som ringte. Han hadde en sørgelig nyhet. Da du var inne på kontroll på sykehuset, hadde de funnet ut at du hadde en dødelig sykdom. Blodkreft. Mamma som hadde tatt telefonen ble helt stum og likblek i ansiktet. Pappa lurte på hva det var, og tok telefonrøret. Han ble også helt likblek i ansiktet.

Det var en forferdelig stund. Mamma gikk opp med deg, mens pappa fortalte oss hva det var. Ingen av oss orket å gå på skolen den dagen. Jeg og de to brødrene dine satt i sofaen. Ingen snakket, vi bare satt der helt stumme. Tante var der for å passe på oss mens mamma og pappa var med deg på sykehuset. Jeg husker fremdeles ansiktsuttrykket til Espen, den eldste broren din.

Det gikk seks måneder. Da kom beskjeden. Du var død. Du døde den 17. februar. Jeg husker fortsatt hva Marius, som da var 6, sa: Hvor er Ellinor nå? Det må ha vært tøft for mor og far å fortelle til oss at du var død. At du aldri ville komme tilbake.

Begravelsen var svært trist. Alle gråt, og Espen sang "Tears In Heaven". Jeg husker fortsatt hvordan du så ut den siste gangen jeg så deg. Jeg hadde flettet deg, og jeg husker hvordan du smilte. Du lo, uviten om hva skjebnen skulle bringe..

Det var stille og trist hjemme. Jeg likte meg best på skolen eller hos venner, for der var det ikke så sørgelig. Men jeg likte meg aller best nede ved havet. Jeg pleide å sitte på svabergene, og bare tenke. Tenke på deg, og på alle de gode minnene vi har sammen.

Den 19. mai kom du. Du satt ved siden av meg og tørket tårene av mitt kinn, og jeg kjente hånden din mot det våte kinnet mitt. Den var fortsatt like silkemyk og liten som før. Håret ditt var flettet, og du hadde ynglingskjolen din på; en hvit og rød sommerkjole med sommerfugler på. Du hadde arvet den av meg. Nå satt du der som før, og trøstet meg. Du hvisket stille i mitt øre; den 14. juli. Så forsvant du. Den 14. juli var bursdagen din. Da ville du bli 5 år. Da skulle du komme igjen..

Jeg gikk hjem igjen. Alt var liksom bedre nå. Jeg begynte å smile igjen, jeg lo faktisk og. Jeg torde å leke igjen, og det var enklere å sove om kvelden. Jeg gledet meg til den dagen du ville komme igjen. Tørke mitt kinn, og sitte ved siden av meg..

Det er den 14. juli. Klokka er halv elleve. Du skulle vært her nå. Jeg ser på klokka en gang til. Hvor er du? Vi hadde planlagt å møtes her. Du og jeg. Det er to måneder siden sist, og jeg har gledet meg kjempemye. Stod opp ekstra tidlig for din skyld. Men hvor er du? Du skulle kommet nå.

Jeg tusler hjem igjen. Skuffet over at du ikke kom. Når jeg kommer hjem, ligger jeg meg ned på sengen. Hvorfor kom du ikke? Jeg sovner.. Da kom du.