Marlene sitter på rommet sitt. Ute ligger råtten snø over søla. Snøen er møkkete. Verden er grå. De nakne kvistene på trærne strekker seg opp mot den blygrå himmelen. Hun blir søvnig. Sakte glir øynene igjen, det er umulig å holde dem åpne. Tankene hennes flyr av sted, som lette sommerfugler. Snart er hun i en annen tid, i en annen verden…

De sitter tett sammenpresset i bilen. Fire søskenbarn i baksetet, og to damer foran. Vindusviskerne sliter med å skyve bort alt regnet som flommer ned. Det er mørkt ute, det er mørkt i bilen. Billysene lyser opp den smale veien foran dem, ellers er alt mørkt. I blant kommer vinden i kraftige kast og fester våte høstblader til bilen.

Inni bilen står det gamle varmeapparatet på full guffe. Det er varmt og trygt. En svak lukt av sjampo og klor henger i lufta. Barnas kinn er røde etter tre minutter i badstua.

Marlene sitter med panna lent mot det kalde vinduet. Hun ser i små glimt gårder, hus og postkassestativ som suser forbi i mørket. Foran i bilen småprater de voksne. Hun sitter helt stille, hun bare hører på at de andre prater og ler. Hun har en god følelse inni seg. I munnen har hun et drops, de får alltid drops etter svømmehallen, hvis kiosken er åpen. Mange ganger pleier hun å glemme seg bort og tygge dropset. Da forsvinner det altfor fort. I dag vil hun prøve å ikke tygge på det i det hele tatt. Hun vil bevare den herlige smaken i munnen så lenge som mulig.

Selv om hun ikke har sovet på bilturen, skvetter hun da bilen stopper utenfor det gamle, hvite trehuset. Er de framme allerede? Det er de, og moren spør om ikke tante vil være med inn å spise kveldsmat.

De sitter rundt bordet, alle sammen. Lampa som henger over dem kaster et gulaktig lys i en sirkel rundt dem. De prater og ler. Sammen med kakao glir skive etter skive av pappas hjemmebakte brød rett ned.

Står man utenfor huset er det Marlenes trillende latter man hører.

Plutselig er hun på skolen. Hun er eldre nå. Line sitter ved siden av henne, og det er arbeidstime. Hun har en kriblende følelse i magen. Gutten på pulten foran snur seg mot henne, og hun ser inn i de peneste øynene på jorden. De gråblå øynene hans smiler og glitrer spøkefullt, samtidig som det er noe sårt og alvorlig i dem. Marlene sitter som lammet og ser inn i dem.

”Hallo?” sier Mikkel.

”Kunne jeg låne viskelær, eller..?”

”K..kl… klart, d..det” nesten hvisker Marlene.

Hun rødmer og ser ned i pulten. Hvorfor kan hun ikke snakke ordentlig? Hun stammer da aldri ellers… Hvorfor akkurat nå? Nå som det er ekstra viktig å ta seg godt ut. Mikkel ser nok på henne som den mest tafatte og trege i hele klassen. Da hun ser opp igjen skjønner hun imidlertid at hun ikke trengte bekymre seg. Mikkel ofrer henne ikke en tanke en gang, han er i full gang med å flørte med Line. Marlene blir kvalm av hvordan han ser på venninnen. Han lar blikket gli over hele henne, sluker henne med øynene. Det er beundring i øynene hans. Marlene forstår ham godt. Line er den mest perfekte hun kjenner. Hun er snill og hjelpsom, dessuten har hun passe store pupper og lange, slanke ben.

Line later som hun synes Mikkel er utrolig plagsom og barnslig. Likevel ser Marlene tydelig at hun liker Mikkels småerting. Marlene ser ned i skriveboka igjen. Hun må bli ferdig med arbeidsplanen…

Musikken dunker. Fargerikt lys flimrer foran øynene hennes. Hun er varm. Hun er andpusten. Hun danser som hun aldri har gjort. Hun glemmer verden rundt seg. Det er bare musikken, diskolyset og mørket.

Plutselig er Mikkel der. Han drar henne inn i en krok, hun lar seg føre. De kysser. Lenge. Han smaker røyk. Det er likevel det vidunderligste hun har opplevd. Men noe er feil. Brått slipper han henne. Han dytter henne unna, som om han har brent seg. Det er smerte i ansiktet hans. Hun snur seg, og ser Line kysse en gutt.

Hun forstår. Hun forstår så inderlig godt. Han er glad i Line, ingen annen. Før har han knapt sett Marlene. Hvorfor bryr ingen seg om henne på den måten?

Marlene åpner øynene, er tilbake i virkeligheten. Det er kaldt i rommet. Marlene er kald inni seg. Hun skjelver av kulde. Det hjelper ikke uansett hva hun gjør. Hun kan kle på seg lag på lag med varme klær. Hun kan krype under dyna og slurpe glovarm kaffe. Uansett fryser hun. De tynne grenene på bjørka i hagen strekker seg fortsatt mot en truende, mørk himmel. Det ser ut som de også fryser.

En tåre sniker seg ut av øyekroken hennes. Den triller sakte nedover det fargeløse kinnet. Hvor er den bekymringsløse, dagdrømmende jenta med den trillende latteren? Marlene kan ikke finne henne. Bare en forskremt skygge er igjen.