Øyelokkene åpnet seg, men det skarpe lyset føltes ut som tusen små kniver. Jeg så ingenting annet enn lyset. Det jeg lå på var kaldt og fuktig. Jeg prøvde å sette meg opp, men kroppen min var tappet for energi. Lyset ble svakere, men jeg så fortsatt ingenting. Det kom en knirkene lyd som sakte gled igjennom rommet før det kom et smell som sendte et dundrende ekko i hele rommet. Jeg hørte skritt som sakte kom gående imot meg. Lyden av vanndråpene, som falt fra taket, var høye. Det hørtes nesten ut som skudd. Skrittene ble høyere, men jeg kunne ikke høre hvor skikkelsen var på grunn av ekkoet. Skrittene stoppet og jeg hørte stemmer, men de var utydelige. Det prikket i beina mine. Det føltes ut som nåler. Skrittene begynte igjen, og nå hørtes det ut som at de var nærmere. De stoppet rett ved meg og jeg følte en iskald hånd som tok tak rundt overarmen min. Like etter ble jeg stukket av noe og det kom en stikkende kald væske som ble presset inn i blodårene mine. Jeg klarte ikke holde øyelokkene åpne lenger. Etter en stund kom den samme slipende og knirkene lyden igjen og en bestemt stemme sa:

- Hvordan går det med pasienten?

- Vi skal kjøre noen tester først, så sender vi deg resultatene.

Den knirkende lyden, som jeg nå tror er en dør, lukket seg, og noen kom gående imot meg. Hva mente de med pasienten? Har jeg vært i en ulykke? Han stoppet ved siden av meg og spurte:

- Hvordan går det? Føler du deg bra?

Jeg klarte ikke å få frem noen ord. Det var som om munnen min var limt fast. Jeg var sikkert i sjokk.

- Du kommer til å få en sprøyte til, også kommer vi til å måle pulsen, synet og hørselen din etterpå.

Måle pulsen? Jeg må nok ha vært i en ulykke, men jeg husker ingenting. Ikke engang navnet mitt. Jeg må få frem noen spørsmål når de er ferdig med testene. Hvis jeg har vært i en ulykke burde jeg ha vært på et sykehus, og jeg tror ikke sykehus skal være så ubehagelig som dette.

- Pulsen og blodtrykket er fint, men vi må se litt nærmere på synet og hørselen. Vi tar det i morgen, det begynner å bli sent.

Det er tydeligvis veldig kraftige sprøyter de setter i meg, fordi jeg er nesten alltid sliten, og nok en gang sloknet jeg.

Døra åpnet seg saktere enn vanlig og denne gangen ble den ikke smelt igjen. Svake trinn kom listene mot meg. Og en behagelig, men stresset stemme sa:

- Jeg har ikke mye tid, så jeg skal være rask. Du er ikke på et sykehus og det er mange folk som jobber med å få deg ut herfra. Jeg fester en mikrofon under senga og du må få svar på så mange spørsmål som mulig. Jeg må stikke, men vi kommer og henter deg om ikke lenge.

Mannen listet seg ut igjen. Hva mente han med: Det er mange folk som jobber med å få deg ut herfra? Er det farlig her? Eller er dette bare en drøm?

Dagen etter virket det ikke som om noen hadde legget merke til noe. Nå klarte jeg å snakke så jeg spurte:

- Hvor er jeg?

- Hvor tror du?

- Hva gjør sprøytene?

- Det er smertestillende.

- Hvorfor er det så kaldt og fuktig her?

- Du må slutte å snakke, spar på kreftene til de fysiske testene senere.

Han viker unna alle spørsmålene mine.

- Hva har skjedd med meg?

- Bilulykke.

Det er bare kjappe enkle svar.

- Hvor var ulykken?

Han svarte ikke. Han bare så på meg med brann i øynene. Døra åpnet seg og noen vinket til han som sto ovenfor meg. De begynte å snakke. Jeg hørte ikke mye bare noe om at det hadde vært en innbrudd så han måtte låse døra før han dro. I neste øyeblikk ristet det i gulvet. Etter noen sekunder ristet det igjen. Jeg hørte roping og skritt som løp forbi rommet. Det var jevne eksplosjoner som kom nærmere og nærmere. Og i løpet av noen få sekunder sprang døra opp. Døra fløy over rommet og landet nesten oppå meg. Ut av røyken kom det bevæpnede menn som siktet på og stilte spørsmål til de andre i rommet. Jeg kjente igjen noen av stemmene. To av dem kom løpene bort til meg, løftet meg opp og bar meg imot døra. 

- Nå skal du endelig hjem.

Sa den samme stemmen som var her i natt.