Hvordan kan man leve hvis amn konstant er redd for hva andre skal mene?
Det er helt stille i klasserommet. Alle sitter bøyd over pultene i full konsentrasjon. Alex sitter to rader foran meg, med den svarte hetta trukket ned over hode og foten trampende i urytmiske, irriterende dunk. Han er utålmodig, det er 20 minutter til prøva skal levers men han er allerede ferdig. Om han leverer så tidlig fordi han er supersmart og kan alt, eller fordi han er stein stokk dum vet jeg ikke. Jeg har aldri snakket med han.
Med ett kvarter til gode leverer jeg prøva. Stolen skarper mot gulvet og knuser den tunge stillheten. Jeg går sakte opp langs rader av bøyde hoder som skriver, pusser ut og skriver på nytt. Ute skinner sola i en nydelig sommer dag. Alex ser opp i det jeg går forbi og den nøttebrune panneluggen hans faller ned over de mørkebrune øynene. De er så mørke at man nesten ikke ser forskjell fra fargen på øyet, til pupillen. Hendene mine verker etter å stryket håret hans vekk, men jeg gjør det ikke. Det kan jeg ikke. Alle ville ha ledd, pekt og gjort narr av det. Men verst av alt ville Alex skjønt det, skjønt at jeg har følelser for han. Skjønt at jeg er homse.
«KIan jeg gå på do?» stemmen min er lav, men ikke helt som en visk. Hvis jeg hadde hvisket hadde ikke Herr Bruno hørt meg. Han er 70 år eller noe sånt, og halvt døv på begge ørene, og halvt blind på det ene øyet. Ingen skjønner hvorfor han ikke har pensjonert seg. Han sukker, ser opp på meg med et blikk bare en som har levd så lenge kan ha og nikker. jeg snur på hælen og går fort mot døra bakerst i klasserommet. Hele tiden har jeg en følelse av at jeg blir sett på, og akkurat i det jeg åpner døra, som knirker noe helt sykt sånn at jeg får alles oppmerksomhet, ser jeg at Alex snur seg fort og fortsetter med den urytmiske dunkinga.
Nede på guttedoen er det dårlig med lys, men selv her i det dårlige lyset er jeg sikker på at Herr Bruno kunne sett at jeg var helt rød i kinna. Jeg rufser til det blonde håret litt og retter på de ikke - skrukkete klærne mine. Jeg kler meg som alle andre, snakker som alle andre, og mener det samme som andre. Men likevel kunne jeg ikke skilt meg mer ut, eller vært mer annerledes. Tårer, faen nå kommer tårene. Jeg tørker de rask vekk men erme på jakka, og går inn på en av båsene. Over alt på veggene er det skriblerier etter gutter som har risset inn ord og tegninger i den avflassende blå malinga. Frank er kul. Jeg elsker Frida. B+E=skandale. Sånne ting. Midt i alt skribleriet, midt i glaninga på døra, er det rissa inn Chris er gay. Tårer, igjen. Faen ta de tårene altså. Jeg tørker de vekk med ermet på jakka, og prøver å svelge den klumpen jeg har i halsen. Det er jo sant, jeg er det. Jeg fant det ut i 7. klasse tror jeg, da jeg tokk meg selv i å stirre på en gutt i klassen, samtidig som jeg tenkte «han var kjekk.» Jeg har ikke sagt det til noen, det ville være som om sette en stor rød blink på seg selv og si til de beste gutta i kanonball «SKYT!» Altså ikke en særlig god ide.
Da jeg kom hjem den dagen, var mamma helt over meg. «Åssen gikk det på prøva,» «Hva vil du ha til middag?» «Skal du noe spesielt i morgen?» jeg svarte det jeg alltid svarer som er: «Bra, pizza og nei, ikke som jeg kommer på» før jeg spurter opp den knirkete trappa og opp på det lille rommet mitt med skråtak. Nede kunne jeg høre mamma romstere nede på kjøkkenet. Huset vårt er ikke så stort, det har kjøkken, bad og stue. Pluss to soverom i andre etasjen. Det var alt vi hadde råd til med mammas budsjett etter at pappa stakk. Jeg vet ikke hvor han stakk eller om han kommer tilbake. Jeg åpner pc ’en og dumper ned i senga, som skriker i protest.
Skjermlyset er alt som lyser opp det lille rommet som inneholder en urgammel seng, en kommode mamma fant på et loppemarked en gang, og et lite bord som ho fikk med på kjøpet. Det er ikke mye å skryte av men jeg klarer meg. Det klirrer i glass og asjetter nede, noe som tyder på at det er mat. Jeg taster inn passordet og skjermen åpner seg der jeg forlot den. På et innlegg noen har publisert for 2 år siden, på en side hvor folk skrev akkurat hva de følte. Jeg har vært på den nettsiden siden pappa dro. Først for å finne ut hva jeg skulle gjøre for ikke å være så lei meg hele tiden, men så fant jeg ut at det var mye mer enn bare hjelp til det. Folk la ut alt, fra åssen man fikser vaskemaskin, til hvordan man sier til noen at man liker den personen. For en uke siden fant jeg ett innlegg der en skrev om at han var homse, og hvordan han fortalte familie og venner dette. Jeg hadde ikke turt og lest det først, men når jeg først hadde begynt klarte jeg ikke slutte. Jeg har et avsnitt igjen av innlegget.
Hvordan kan man leve hvis man lever i skul? Gjemmer seg bort for alle andre og sliter med alle problemene sine alene. Hvordan kan man leve hvis ingen vet hvem du virkelig er? Hvordan kan du leve hvis du konstant er redd for hva andre skal mene? Dette var tankene som fikk meg til og gjære det jeg gjorde. Ja, jeg var redd men selv i dag, 2 år etter at jeg sa det, er jeg stolt. Stolt av meg selv. Glad for at folk virkelig ser meg for den jeg er og ikke den løgnen jeg har levd bak i så mange år. I det samme hører jeg mamma rope at det der middag.
Ute har det blitt vinter, alt er dekt av ett hvit tett slør som skjuler alt. Herr Bruno går igjennom noe om at forfattere ofte bruker seg selv og det vonde de har opplevd i bøkene eler tekstene sine, gjemt så ingen egentlig skal skjønne det, men tydelig nok til at forfatterne ‘’føler seg bedre.’’ Som om de som leser er psykologer for dem. Jeg følger ikke helt med … norsk er ikke mitt fag. «Hvordan kan du leve hvis du konstant er redd for hva andre skal mene?» Den setningen har surret rundt i hodet mitt siden jeg leste den. Jeg rekker opp hånda og Herr Bruno stopper midt i en setning og sier «ja Chris, hva er det?» og jeg spør om jeg kan gå på do, han nikker og jeg sniker meg ut den knirkende døra så alle snur seg i min retning, men jeg er allerede ute, stormende i gangen og inn på guttedoen med tusjen i handa. Frank er kul. Jeg elsker Frida. B+E=skandale. Chris er gay. Tårer, herregud hvorfor blir jeg lei meg? Det er jo sant. Men stemmen i hode mitt vet hvorfor jeg blir trist. Det er fordi dem gjør narr av det, bruker det som en negativ måte og det får hjertet mitt til å briste litt for hver gang jeg ser det. Men en skjelven hånd løfter jeg tusjen og setter den under navnet mitt. Sakte skriver jeg en J, også videre til en A til jeg til slutt har skrevet ferdig og det ikke er noen veg tilbake. Jeg går ut av doen og bort til vasken. I speilet kan man se tusjstreken klart og tydelig. JA, OG HVA SÅ? – CHRIS
«Til i morgen skal dere lage en presentasjon om dere selv, som dere skal holde foran klassen for og øve til muntlig eksamen.» Herr Bruno står foran tavla og messer mens ingen av eleven følger med, de er for opptatte å og sukke, å himle med øynene og gjøre et stort nummer av at dette-er-så-sykt-teit holdningen sin. «presentasjonen skal vare i 5 minutter max, dere kan gå nå.» Alle reiste seg, og begynte og pakke. Jeg går mot døra og lener meg mot den med all min vekt, selv om det ikke er særlig mye bare 54kg, får ikke jeg ikke døra opp. Jeg sukker og skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre da en stemme bak meg sier «du må låse opp døra før du kan åpne den, Chris» stemmen er rolig og mørk og bitte litt hes. Jeg får gåsehud på armene. Stemmen hans er ikke utålmodig som de andre som står i en klynge rundt døra og venter på å få gå ut. «Åja, selvfølgelig.» mumler jeg og låser opp døra før alle presser seg på i utålmodighet. Hjemover den dagen tenkte jeg ikke på presentasjonen eller hva mamma hadde lagd til middag. Bare det at Alex hadde snakket til meg, og at han visste navnet mitt.
Før jeg dro på skolen lot jeg mamma lese over presentasjonen. «Bare se etter om det er noe skrivefeil og sånt» sa jeg da jeg rakte det til henne, og latet som alt var ok. Mens inni meg boblet det av paranoia og nervøsitet. Hva hvis henne kaster meg ut ?! hva hvis henne blir skuffet over meg?? Jeg stengte tankene ute mens jeg ga mamma arket. Selvfølgelig kom hun ikke til å kaste meg ut. «Hei, jeg heter Chris og jeg er 16 og …» hun mumlet videre. Så stoppet hun, og bare stirret på papiret. «Chris, er alt dette, eh sant?» spurte hun forlegent. Hun hadde røde roser i kinna. «Japp, hvert ord» tenkte jeg stolt, men ut kom bare et lite sukk som kanskje kunne høres ut som mhm. «Å gutten min da, hvorfor har du ikke sagt noe? Hvor lenge har du hatt det sånn, hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg, har du sagt det til noen andre?» hun bombarderte meg med spørsmål og jeg ble helt blank.Alle svareren jeg hadde pugget før jeg gikk ned fra soverommet ble forduftet som vanndråper i gresset når sola kom. «Ehh, nei jeg har ikke det.. akkurat jeg» stoppet og så på klokka. «jeg kommer for sent på skolen!» jeg nappet til meg arket fra mamma og løp ut i gangen og tok på meg de slitte joggeskoene. Da jeg reiste meg opp etter å ha knytt begge de gjørmete lissene, dro mamma meg inn i en klem. Jeg kan ikke huske sist jeg klemte henne. Sikkert da pappa dro for tre år siden, da jeg gikk i 7 klasse. «Jeg er så stolt av deg.» Mumlet hun mot halsen min, og jeg måtte bøye meg litt ned så hun kunne legge hode på skulderen min. Jeg kjente tårene presse på, men svelget hardt og tvang de vekk, gråte foran mamma? Ikke på tale. «Så stolt av deg,» mumlet hun igjen før hun snudde seg og tørket bort en tåre som hadde unnslippet øyekroken hennes. Hun smilte og strøk det svarte håret vekk fra ansiktet. Det blonde håret hadde jeg arvet at pappa, ikke mamma. Men jeg hadde hennes havblå øyne, som stirret på meg på andre siden av gangen. «Lykke til på skolen i dag da,» sa hun når hun kom på at jeg hadde dårlig tid, og at det kom til å bli en klein stillhet. Hun snudde seg og gikk inn i stua.
«Frank din tur, snakk høyt og tydelig, og se på publikum. Vær så god.» Frank reiste seg og subbet opp mot tavla, håret hans var bustete og han hadde på seg samme klær som i går. En svart hengslete bukse som så vidt hang på hoftene hans og en poset hettegenser som nå hadde noen flekker her og der. Han hadde vært på fest i går kveld. «Ja, jeg heter da Frank som dere allerede vet og jeg bor rundt svingen her …» jeg stirrer ut av vinduet. Ute er alt stille og fredfullt. Inni meg er alt kaos. Jeg har gått igjennom alt i hode flere ganger, teksten, hvor jeg skal gå, når jeg skal smile, når jeg skal trekke pusten. Hjerte mitt banker så hardt at jeg er sikker på at Alex hører det fordi han snur seg og ser rett på meg med et spørrende utrykk. Jeg smiler sjenert og kjenner rødmen komme krypende. «Chris, det er din tur» Herr Bruno’s stemme vekker meg til live. Jeg skraper stolen mot gulvet, og den lager en skrikende lyd. Hvordan kan du leve hvis du konstant er redd for hva andre skal mene? Setningen drar meg framover så jeg til slutt står foran hele klassen med arket i hånden. Armen min skjelver så at jeg ikke klarer å lese hva det står, Alex sitte to rader foran meg, øynene hans stirrer rett inn i mine, og plutselig er jeg ikke nervøs lenger. Jeg ser ned på arket som er så krøllete at det går ikke an etter å ha blitt viskelet ut og skriv på nytt så mange ganger, og stappa ned i sekken 100 ganger oppå det igjen. «Ehh, ja jeg heter Chris. Er 16 år, går på denne skolen og bor hjemme med mamma. Og jeg, jeg er homse.»
Det er helt stille i klasserommet. Alle ligger bøyd over pultene i full konsentrasjon. Alle ser på meg. Noen med et smil, andre med forakt. Noen dulter borti kompisen sin og sier «Hva var det jeg sa» andre sier ikke et ord. Jeg fortsetter med presentasjonen selv om ingen følger med. Når jeg er ferdig får jeg den vanlige daffe klappinga man får i klassen og går for å sette meg igjen. Når jeg går forbi pulten til Alex tør jeg ikke kikke opp, redd for at jeg vil se forakt i øynene hans også. Men han dulter borti meg når jeg går forbi, noe som gjør at jeg må så opp. Det blonde håret hans har falt ned i øynene hans, og han blåser det irritert til side. Øynene hans er store og så mørke at man kan ikke se forskjell fra det brun svarte til pupillen, men jeg vet at han ser på meg. Som en visk bare jeg kan høre, så stille som vinden, kan jeg høre stemmen hans i det jeg begynner å gå videre. «Bra presentasjon.» og jeg viste, under alt stresset, frustrasjonen og nervøsiteten, at jeg hadde tatt det riktige valget. For man kan ikke leve hvis man konstant er redd for hva andre mener om deg.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst