Det er høst. Vinden blåser hardt mot det store, fantastiske løvtreet som står midt i hagen. Bladene som lå på bakken hadde en underlig farge, en blanding av oransje og lyse grønt. Hvordan kunne et tre bli så nakent? Uten et eneste blad, men likevel se så vakkert ut. Et menneske alene ser ut som er bare ensom, har en ensom sjel, men et tre alene, blir bare pent, har en sjel, en bevegelse en god varme… hvorfor kunne ikke hun også bruke fargerike farger? Kle seg pent, normalt, alle har sin egen stil, og alle skal aksepteres for det, men hvorfor være så stille, så taus, så kald, så blokkert, når fargene, varmen, og omtenksomheten er like rundt hjørnet?

Amy står stadig ved det store treet i hagen, helt alene. Hun sitter ikke, lener seg ikke noen plass, hun bare står der, som en iskald stokk. Rett opp og ned. Vinden svaier gjennom det mørke, syl tynne håret hennes, hun står helt stille med hodet lent framover. Hodet ser tungt ut, mange taker raser gjennom henne. Hun er kledd i svart, det er vanskelig å se henne i tåken som er lagt over det lille huset langt inne i skogen. Det eneste man kan se er det lille halskjedet hun har rundt halsen som skinner med strålene av den halvt borte solen som er på vei ned en ås. Kjedet skinner så vakkert, som en diamant, men det var enda noe underlig med akkurat henne. Hun var så blek, så kald, nesten blå. Men enda hadde hun nesten ingen kler på seg, å allikevel stod hun ved vannet, der det store treet står. Var det ikke kaldt? Hadde hun ikke lyst til å gå inn, i varmen? Men nei, hun stod der, langt ute på natten, klokken var over midnatt da Casper hørte små fottrinn gå oppover trappen, en sving til høyre, å så et lite skrik av dårlige dørhengsler gjennom stillheten før det ble helt borte igjen, stillheten hadde lagt seg og alle i huset var til sengs, endelig kunne Casper legge seg til å sove med å vite at søsteren var inne, lå og sov i sin seng…

Fuglene kvitret å enda flere blader hadde falt av det store løvtreet i hagen. Solen skinte så vidt gjennom det halvt åpnede vinduet. Vinden streifet inn, å kastet seg rundt øyelokkene til Casper. Med et drag av frisk ny morgen oksygen kunne Casper våkne til en ny dag, med nye muligheter, også skulle det bli utfordringer..

Far i huset er en opptatt man, han er ofte på møter og mye opptatt. Han kjører til byen tidlig om morgenen før verken Casper eller Mor hadde stått opp. Han er alltid velkledd, nybarbert og håret kammet til høyre. Den eneste tiden han tilbrakte med familien var rundt middagsbordet. Leste avisen, så en tidlig kveld, altså en travel type foretningsmann. Grete har ikke jobb, hun er opptatt med sitt, å det er å stelle huset, holde det rent og passe på at Casper og Amy gjør leksene sine. Casper var klar for en ny dag, han skulle komme seg ut, trekke frisk luft og kanskje spille fotball i bakgården. Men han måtte kle seg til været, han tokk et skritt til vinduet, der han så solen skinne, omtrent 18 grader og helt vindstille. Nede ved vannet sto hun igjen, kald, ubevegelig, svart og stiv. Hun sto nærmere vannet, man kunne ikke se hendene hendes, de var strekt framover, gjemt foran magen, slik at Casper ikke kunne se. Han brydde seg ikke, det var bare det normale, hun tenkte over livet, seg selv, sin egen tilstand på denne jord.. trodde han. Han gikk langsomt ned trappen, mot døren og var på vei ut da mor spurte hvor søsteren hans var. Casper svarte helt normalt at hun var ute i hagen, lekte seg ved vannet. Moren var ikke bekymret et sekund, og syntes det var bra at begge ungene hennes hadde det fint ute i hagen. Samtidig som Casper gikk far ut av huset, han skulle på et møte som ikke virket så veldig viktig som de alle andre møtene han bruker å være, han var ikke nybarbert denne morgenen, og håret var ikke kammet helt flatt til høyre. Casper gikk ut i garasjen, hentet yndlingsballen sin før han gikk bak huset for å spille mot det ødelagte gjerdet. Det var så stille, så vindstille og lunt. Solen skinte så vidt over tak kanten slik at han så hvor han sparket ballen. Han koste seg, gledet seg til at et nytt skoleår skulle begynne, treffe alle vennene sine, og lære mye nytt. Amy gjordet vel det hun også, var vel det hun tenkte på der hun sto så stille å så utover vannet. Hva er egentlig meningen med livet? Casper sparket hard i ballen, føltes nesten som om at luften gikk ut av ballen, i det ballen traff gjerdet spratt den bortover og rundt hjørnet. Casper gikk etter ballen, ikke noe stress, helt rolig, i det han rundet hjørnet så han ballen trille ned, ved treet der søsteren stod. Han fikk litt fart på føttene, tenkte han kunne stille seg ved siden av søsteren og se på speilbildet av solen i vannet. Han så føttene hennes, ligge på bakken, og ruggen hennes lent til treets stamme. Han satte seg ned, tenkte at han kunne si noen ord når han først hadde kommet så nærme. Han kikket på vannet. Tenkte godt om på hva et passende ord kunne være etter et 5 år knapt et ord forvekslet mellom hverandre.

Han syntes dette treet var et tema han kunne få svar på. Han spurte stille, med en avslappet stemme hvorfor hun tilbringer så mye tid ved dette store treet. Men han fikk ikke noe svar, han syntes det gikk for lang tid, han ble utollmodig. Han så seg til siden, kunne hun ikke svare han?, der satt hun, hvitere en før å så rett inn i øynene hans. De svarte øynene var omringet med gul omriss. Solen skinte rett i fjeset på henne. Hun var kaldere, stivere, blekere og ikke mist var hun svakere. Øynene hennes stirret, stirret livløst på Casper. Armene hennes lå avslappet men samtidig spent på lårene hennes. Den høyre hånden hennes var omringet med blod, den var den blekeste delen av kroppen hennes. Det silte blod ned på plenen og rant ned mot jorden. Det rant mer og mer blod ut av den syltynne kroppen til Amy desto mer Casper stirret på handleddet hennes. I den andre hånden lå et barberblad, dette forklarte pappas ustelte skjegg. Der det lå blodig i den lille hånden, Hun hadde hatt et godt grep om bladet, fingrene hennes var slappe men hold fast på bladet enda. Dette hadde skjedd raskt, men smertefullt. Han så på øynene hennes, så svarte, så uskyldig, plutselig trodde han hun rørte på dem han prøvde å få kontakt, men hun fortsatte å stirre. Han ble stiv selv, hva skulle han gjøre? Han kunne ikke bare sitte der, se på at søsteren hans blødde i hjel. Et vindkast kom susende forbi, et stille men samtidig anspent åndedrag ble tatt. Han trakk inn så mye oksygen han kunne før han skrek til mor, det høyeste han kunne, til han ikke hadde mer kraft igjen.. skogen ble omringet med et skarpt og kraftig skrik, samtidig som at hendene til en ung og livsglad gutt prøvde desperat og stoppe blødningen til sin livløse søster…

Han hadde opplevd sin søsters død.. nærmere en noen andre i familien, hva skulle han si? …han sa ingen verdens ting… Men, han undret inders inne, var hun fortsatt i live?, hun så på han, hun viste et livstegn til han, hun måtte være i live, han kunne ikke se noen annen løsning. Han tenkte nøye gjennom en plan. Han måtte finne ut mer, hans søster var ikke helt livløs.. ikke enda..

Den samme kvelden som Amy ble gravlagt, snek Casper seg i garasjen og hentet en bjelle. Han var ikke helt sikker om dette var så særlig smart men han måtte bare gjøre det. Han festet bjellen i tråden han hadde kastet ned i graven sammen med rosen tidligere i dag. Vis denne bjellen ringte… var hun i live. Casper var ganske overtroisk, trodde han virkelig at hun så på han, der hun lå, blodig, svømmende i sitt eget blod? Han brydde seg om henne, ville ikke miste henne, ikke uten å prøve alle mulig løsninger. Han gikk hjem. Gravgården var ikke langt unna, og natten var ung og stille. Ikke et eneste tre rørte seg, noe som betydde at vis bjellen ringte, ville han høre det. Han ventet, ventet, ventet og ventet. Til slutt begynte han å bli så søvnig at han måtte lukke øynene litt, bare litt. Han så henne igjen, der hun satt blodig, og rørte øynene mot han. Den repeterte seg. Han så det flere ganger. Han kunne ikke bli kvitt det han klarte ikke og våkne, fjerne bildene, før han plutselig hørte flere slag mot bjellen.. Det ble et støy, et lite men ellers et tydelig støy, han sprang ned trappen, kledde på seg, og var på vei ut av døren, søsteren hans var i live! Han var fast bestemt på dette. Han laget mye støy, vekket både sin mor og far, i det han sprang mot gravgården hadde han sin far i ryggen. Han sprang, andpusten og svettet, men han gav seg ikke, han skulle redde sin søster fra å dø. Han kom til graven, satte seg ned på kne og begynte å grave i full fart. Han skrek til henne ”jeg kommer Amy, hold ut!!” han kastet jord til sidene, ved siden av han så han bjellen var beket til høyre.. hun hadde rørt seg, hun var i live. I det han hadde kastet en del jord og blitt skitten kom hans far illsint og tok et godt grep rundt han, holdt han fast, løftet han opp på føttene. Casper kjempet og skrek for å komme seg løs, han kunne ikke la henne bare ligge der. Han kloret og sparket, felte tårer og kjeftet.. samtidig som han ble dratt hjem av sin far.

Neste morgen var han innelåst på sitt rom, han var rød i øynene, satte sammenkrøpet i hjørnet på sengen. Hadde han virkelig latt hans søster dø? Hans mor kom inn på rommet. Han måtte være med på grav gården å bli med på en ”ny” begravelse. Casper var ikke langt unna til å komme til kisten. Bare noen cm igjen. Presten og 2 andre kraftige karer hadde gravd opp kisten igjen. Og gravd et nytt og stort hull. Casper stod med sin mor og far å så på. Casper var stiv, hans følelser var ikke der. Han så på kisten, samtidig som han ikke tenkte. Ingen tanker gikk gjennom hodet hans nå. Hans far holdte han, slik at han ikke skulle gjøre noe dumt. Grete, skrek i sitt lomme tørkle, snufset og bar seg. Hun ristet. Presten signaliserte til foreldrene at det var på tide å slippe kisten ned igjen. Casper grep jakken til mor og drog to ganger i den, slik som bjellen gjorde. 2 forsiktige drag til han fikk kontakt med henne. Han sendte et signal mot kisten. Hun skjønte ingenting, før hun hadde stirret han dypt inn i øynene noen sekunder. Hun gikk forsiktig men litt kjapt mot kisten. Skritt for skritt, till hun stoppet opp. Tiden gikk sakte, men samtidig ganske fort. Hun tok tak, og løftet forsiktig på lokket. I det hun åpnet kom det et vindkast som bar med seg lukten fra innestengt kroppslukt, svette og.. tårer. Moren braste i hyl og skrik, der lå datteren hennes. Stiv som en stokk, håret var silke kammet, av fars kam. Øynene var stikkende, de stirret forferdelig. Munnen var åpen, slik en skal være etter konstant kjemping for livet, lysten på frisk luft, frihet og nok oksygen til et nytt åndedrag. Hendene hennes var dekket av tørket blod, hun hadde virkelig kjempet for livet. Neglene hennes var borte, ned slitt etter all kloringen på kisten. Hun var så livløs, mer enn før. Hendene hennes var stive som stål, hun så ut som en utstoppet villkatt som var klar til å kjempe. I den høyre hånden hadde hun sitt halskjede. Baksiden av kjedet var vendt utover og det var skrevet med små skrift. ”A person who cares and love u, will always try to save u.”

Moren kastet et blikk på faren, som igjen så på Casper. Casper stod der, stivere, kaldere, ubevegelig, mer taus en før, stirrende på kisten. I det en tåre faller ned på kinnet hans og ned på den grønneste bakke, men ellers den livløse skogens jord, streifer tanken gjennom hodet til Casper.. ”jeg elsket henne…”