Det er sjuende time fredag. Det har ringt inn for 3 minutter siden. Læreren kommer inn klasserommet. Rommet er bare halvfullt. Han setter seg. Kikker drømmende ut i rommet,lukker øynene og fantaserer at elevene sitter pliktoppfyllende på rekke og rad med norskbøkene oppslått på pulten.

Det ringer inn til sjuende time. Eleven veksler noen siste ord med kameratene før han rusler opp trappa mot klasserommet. Det er fredag, men tankene har allerede tatt helga. Han skal på hytta sammen med kameratene. Han beruser seg av tanken; fint vær, skiturer, frihet, slappe av, kveldene... Han rusler inn i klasserommet, enser ikke læreren som også er oppslukt i sine egne tanker. Gløtter ut av vinduet og konstaterer sol og blå himmel. Øynene flakker sløvt gjennom rommet til de plutselig fester seg ved en hvit bunke på kateteret. Han rives brutalt ut av drømmeverdenen til den harde virkelighet. Lekseprøve? Norskstil? Ordene slår ham nesten i svime. Observasjonen av arkbunken sprer seg raskere enn svartedauen i 1349. På et blunk leser alle febrilsk på norskleksa. Sju sider må pløyes gjennom på noen få minutter.

Det er 6 minutter siden det ringte inn. Den siste eleven smeller døra etter seg. Læreren rives brutalt ut av drømmeverdenen til den harde virkelighet. Men han blir overrasket, nesten forferdet, da han skuer ut over sine undersåtter. Drømmen har gått i oppfyllelse. Norskbøkene ligger oppslått på pultene, og den minste bevegelse han gjør blir fulgt med falkeblikk. Kanskje blir det en rolig avslutning på fredagen allikevel tenker læreren, og trekker fram et smil. Prøver seg sogar på en vits, men får bare en forpliktende latter tilbake.

Da den siste eleven kommer inn i klasserommet, 6 minutter etter at det ringte inn, retter læreren plutselig oppmerksomheten mot klassen. Elevene sitter avventende. Bak de lyttende ansiktene skjuler det seg angst og redsel. Lekseprøve eller stil? Alle elevene stiller seg det samme spørsmålet. Plutselig smiler læreren,nesten ondskapsfullt. Han morer seg tydeligvis over de engstelige og forskremte ansiktene. Beruser seg over å ha elevene i sin hule hånd. Vet at han kan ødelegge dagen med en lekseprøve, eller spolere helga med en stil. Læreren prøver seg på en vits, men tid og sted er feil. Noen føler seg forpliktet til å le. Plutselig reiser læreren seg og roper:"Norskstil!". Bitterhet og forargelse brer seg utover klasserommet. Noen banneord skjærer gjennom mumlingen.

Temperaturen stiger flere grader i klasserommet.

Mørke øyne skuler opp på læreren. Han kan føle den ampre stemningen på kroppen; de stikkende øynene, mumlingen, den opphetede atmosfæren. Han skjønner at opplysningen om norskstil kom for brutalt. Han føler seg presset mot tavla, men skjønner at det er for sent å snu. Han tar mot til seg og går et skritt fram. Mens skjellsordene hagler, roper han høyt:"Innlevering om en uke!".

"Stil" er et ord med mange følelser. For meg er ordet negativt ladet. Jeg gjør ikke lekser fordi jeg synes det er artig. Lekser gjør jeg for å oppnå tilfredsstillende karakterer, og dermed skaffe meg en god utdanning. Sjansene til å få en godt lønnet jobb er større med en bra utdannelse.

Stil er en lekse som skiller seg ut. I motsetning til f.eks matte, kjemi og fysikklekse, må du levere inn en stil. Lekser som skal vurderes av en lærer legger du selvfølgelig mer arbeid i enn vanlige lekser. Tid er noe som er mangelvare for skoleungdom. Eller som Thor Heyerdahl jr. sa: "Det å være skoleelev er noe av de mest stressende yrke som fins". Mange bruker en hel kveld på å skrive en stil. Andre bruker kanskje flere kvelder.

Mange har motivasjonsproblemer når de skal skrive stil.

Hvor lang tid du bruker på en stil, og når du skriver stilen, kommer ofte an på motivasjonen. Mange, blant annet jeg, har motivasjonsproblemer. Jo lengre tid jeg får på stilen, jo mer utsetter jeg den.

Her er vi inne på et interessant poeng. Det virker som om hva du utretter er omvendt proporsjonal med tiden. Dess bedre tid du har, dess mindre får du gjort. Har du god tid, er det veldig lett å utsette ting. Motivasjonen til å gjøre f.eks. en stil mangler. Er du derimot opptatt flere kvelder i uka, må du begynne å planlegge. I denne situasjonen nytter det ikke åutsette gjøremål. I en stresset situasjon som dette blir du motivert til å skrive f.eks. en stil. Når du er motivert øker konsentrasjonen, og du bruker kortere tid på å skrive en stil.

Faktisk så tror jeg det går for lang tid fra utdeling av stiloppgaven til innlevering av stil. Noe av det kjedelige med stil er den dårlige samvittigheten du har fordi du ikke har skrevet

stilen. Jo nærmere "deadline", jo mere frustrert blir du. Har du 2 uker på en stil, gnager stilen på sjela også i 2 uker. Starter du på en stil, og du samtidig vet at du har over 1 uke til innlevering, er det lett å miste konsentrasjonen. Hva som skjer utenfor vinduet blir viktigere, eller du går ned på kjøkkenet og spiser selv om du ikke er sulten. Som regel blir du ikke kvitt stil-byrden før den siste kvelden. Men akter du å levere stilen innen tidsfristen, er også motivasjonen på topp kvelden før. Jo seinere det blir, jo bedre blir faktisk motivasjonen og konsentrasjonen. Den stilen her er forresten skrevet tirsdag ettermiddag og kveld. Stilskrivingen er utsatt fordi jeg hadde så god tid.

Hadde vi fått kortere tid på stilen, tror jeg faktisk at en hjemmestil ikke hadde blitt så "farlig og skremmende" som den er i dag. Dårligere tid gir bedre motivasjon. Istedenfor at en stil gnager i 2 uker, gnager den f.eks i 1 uke. Neste gang vi får stil, vil vi dermed forbinde en stiloppgave med mindre arbeid.

Men stilskriving kan også være artig. Som oftest er det startfasen som er tung. Mens det ser som mørkest ut, kan det plutselig løsne. Tankene flommer ned på papiret, og 2-3 sider kan være skrevet på et blunk. Men det aller beste med stilskrivingen er avslutningen. Da har du lagt flere timers slit og svette bak deg, og det er lenge til neste gang.