Alt er så trist på denne gamle kirkegården. Du kunne se at den sterke vinden blåste i trærne. Det var ikke særlig mange på kirkegården denne ettermiddagen. Bare en gammel mann som besøkte graven til sin avdøde kone. Og en jente som heter Camilla. Camilla satt ensom og forlatt ved en av gravene. Denne graven var ikke særlig gammel for du kunne fortsatt se merkene etter hullene der kisten hadde blitt lagt…. Camilla hulket og gråt, mens hun skrek:
- Hvorfor kan ikke alt bli som før?

 

Det var ikke meningen at det skulle ende slik som det gjorde. For ingen av dem visste at det de gjorde kunne ødelegge en person så fullstendig. Alt gikk galt, det var ikke meningen at noen skulle dø!

 

Det hele begynte vel egentlig på ungdomsskolen, da alle prøvde å bli populære! Det måtte jo gå utover noen, så de fleste syntes at Marit var den personen. Siden hun ikke hadde så mange venner! Camilla og de andre begynte først å plage Marit litt. Men så fant de ut at det var ganske tøft å plage henne, så den lille plaginga utviklet seg til mobbing. Alvorlig mobbing…

 

Marit var egentlig en kjempesnill jente, som kom fra en fattig familie. Siden familien hadde så lite penger så kjøpte de klær på Fretex. Og Fretex var noe de andre mobbet henne for. Noen av jentene spurte om Marit ville ha noen gamle klær av dem, men de fant fort ut at de bare kunne levere klærne til Fretex, for klærne kom jo til å ende hos Marit uansett.

 

Vennene som hun en gang hadde hatt, var nå blitt en del av mobberne. ALLE mobbet Marit. Psykisk og fysisk. Guttene slo og sparket. Mens jentene sendte forferdelige kommentarer, stygge blikk og satte ut falske rykter….

 

Hver eneste ting som Marit prøvde, for å få de andre til å bli venn med henne, var ALLTID mislykket. Hun var ALLTID den som var utstøtt.. Det var absolutt INGEN som gadd å bry seg om Marit. Alle var bare glade for at det ikke var de som ble mobbet. Det virket på en måte som de virkelig ville bli kvitt henne, og var det ikke det de ville?

 

Etter 2 år 195 dager 13 timer og 45 min med denne forferdelige torturen klarte hun ikke mer. Marit svelget en del tabletter og besvimte…

 

Da moren til Marit kom hjem og fant Marit liggende bevisstløs på kjøkkengulvet, kjørte hun så fort hun kunne til sykehuset. Der tok de imot henne på akuttavdelingen. Doktorene begynte og operere henne med det samme.

 

Men det ingen viste var at Marit kunne se doktorenes desperate forsøk på å redde henne. Hun var i en psykisk tilstand som andre folk kaller en uforklarlig opplevelse. Marit kunne se seg selv, og alle de 9 doktorene som prøvde å redde henne. Det var akkoratt det hun ikke forsto, for hun ville ikke tilbake. Hun hadde d bra nå, og hun var glad. Og en glad følese hadde hun ikke hatt på mange år…

 

Doktorenes desperate forsøk på å redde henne var totalt nytteløst, Marit var så godt som død.

 

Camilla så rett på graven nå, og hun gråt fortsatt. Det begynte å bli mørkt ute, nesten like mørk som samvittigheten og skyldfølelsen hennes. Denne vonde skyldfølelsen kommer hun ALLTID til å bære. For det hun har vært med på kan ALDRI bli glemt! Hun har selv stor skyld i Marits død, hun hadde trossalt mobbet henne. Men uansett hvor mye Camilla angrer på det hun har gjort, så kan hun ALDRI endre på det. For den uskyldige personen er allerede død. Det eneste Camilla kan gjøre er å be Marit om tilgivelse, og håpe at Marit har det bra…

 

Rett etter at Camilla hadde bedt Marit om tilgivelse, fikk hun en underlig følelse. Hun ble liksom glad. Også fikk hun en følelse av at Marit var ved siden av henne. Camilla kunne høre en hviskende stemme som sa:
- Jeg tilgir deg, Camilla.

 

Nå begynte Camilla å bli redd, for var det virkelig Marit som snakket? Eller var det en av de andre som tullet med henne??

 

Etter noen minutter klarte hun å få frem:
- Jeg er veldig lei for det som skjedde. Hvil i fred Marit!

 

Livet går på en eller annen måte videre, og vi må lære av våre egne feil. Og unngå å gjøre samme feil to ganger. Og denne feilen kommer ALDRI Camilla til å gjøre en gang til!