Vi var fire gode venner som skulle på hytte tur på ei lita øy i Snåsavatnet. Ja,vi hadde endelig fått lov til å dra alene, uten foreldre som skulle overvåke alt. Det var Willy, Hans, Reidar og jeg Dag Henrik som skulle på denne turen.Det var en fin dag i slutten av februar, og sola var på tur opp bak åsen, da vi satte båten på vannet. Isen var åpen slik at vi kunne bruke båt. Det var ganske langt fra land og ut til øya,spesielt hvis man skulle ro, for vi hadde ikke båt med motor. Jeg var den som hadde mest erfaring med å ro, så jeg satte meg ved årene. Vi hadde pakket sekkene med mat slik at det skulle være nok til neste morgen. Vi hadde også tatt med noen stearinlys, for det var ikke innlagt strøm i hytta. Vi gledet oss til å komme fram, men båtturen varte noen minutter.

 

Det var ganske kaldt og det var noe snø, så vi hadde kledd oss godt. Vi nærmet oss hytta nå, så det var bare å ta sekkene på ryggen. Vi tok inn årene og kastet det vi hadde med oss på land. Da steg vi ut av båten og begynte å gå mot hytta som lå på en liten steinrøys. Noen få små trær var det der også, men ellers var det ikke mye annet enn hytta å se. Vi gikk inn og der var det en ovn, et bord, noen stoler og tre senger, så jeg måtte ligge på gulvet. Hytta var ganske lita,men koselig innredet.. Vi begynte å pakke ut soveposene og maten, noe som gikk ganske fort for vi hadde ikke med så mye. Det begynte å bli langt utpå dagen da vi fyrte opp i ovnen. Det var ikke mye ved, men det var beregnet for noen timer. Det ville bli nok for vi hadde planlagt å være i hytta bare til neste dag.

 

Vi satte oss ned for å spille kort for det var ikke mye annet å gjøre. Willy som delte ut kortene bodde ganske nært meg, og vi hadde vært venner siden vi var fem år eller noe sånt. Han var ganske tjukk og nesten alltid blid, men når han først ble sur var han helt umulig. Hans gikk i min klasse og vi var også ganske mye sammen,men han kunne være litt rar. Reidar var den litt mer sjenerte typen med topp-karakterene. Han var grei bortsett fra at han hadde verdens tørreste humor.

 

Mens vi satt og spilte kort blåste det opp ganske kraftig, og tempraturen sank. Det begynte å bli varmere i hytta, så vi tenkte ikke mer på den kalde stormen. Plutselig utbrøt Willy: ²Båten!². Vi sprang alle ut i stormen og vi så at båten var vekk ! Vi hadde vært så ivrige at vi hadde glemt å fortøye båten, men noen ville sikkert komme å hente oss i morgen. Så det var ikke annet å gjøre enn å gå inn igjen, vi var allerede søkkvåte. Vi hadde latt døra stå åpen så nå var det ganske kaldt i hytta,og det hadde sloknet i ovnen. Jeg la inn de siste vedskiene og tente opp på nytt. Og vi la oss for å sove.

 

Da vi våknet neste morgen. var vi alle stivfrosne. Som sagt var hytta gammel og det var vindtrekk fra veggene. Vi gikk ut for å se om vi kunne se noen andre båter der ute. Det var skodde! Hvem ville finne oss i dette været ? Jeg så på klokka, og fant ut at på denne tida skulle jeg vært hjemme istedet for å sitte på denne åndsforlatte gamle øya. Vi satte oss ned og begynte å diskutere hvordan vi skulle komme oss hjem. Men det var ingen som fant på annet vi kunne gjøre enn å vente. Vi ventet og ventet,men selvsagt kom ingen. Vi begynte å bli sultne og det mørknet.Jeg satte et stearinlys i vinduet så båter kunne se oss,men båter kunne man se langt etter. Det første vi gjorde var å pakke oss inn i klærne og alt annet vi kunne finne, men det var like kaldt. Vi hakket tenner og ble slappe av mangel på mat. Stille sovnet vi.

 

Når jeg våknet neste morgen var jeg veldig slapp og helt fortumlet. Hans var allerede oppe. Jeg spurte han hvordan det gikk med han, men han svarte ikke, bare satt der og hakket tenner. Willy bare lå der uten å røre på seg, men jeg orket ikke vekke han. Reidar begynte også å våkne,men han klarte ikke å stå opp.Jeg kom meg opp og satte meg på en stol. Jeg ristet litt på Willy slik at han våknet, men han var blå ansiktet av kulde og frostskader. Nå frøs jeg så jeg begynte å miste følelsen helt, og sulten tæret på. Willy sa han skulle gå ut å se om det kom noen. Han slepte seg ut , og jeg skjønte ikke at han orket. Han ble borte lenge.²Willy!²ropte jeg. Men han svarte ikke,så jeg gikk ut for å se. Der lå han ved kanten av vannet med et tynt lag av snø over seg; jeg sprang bort til han og ristet på han, men han rørte seg ikke. Jeg holdt på å gå fra forstanden, for det første satt jeg fast på denne øya og nå hadde min beste venn dødd. Jeg gikk inn til Hans og Reidar. Da jeg hadde fortalt dem at Willy hadde dødd , mistet de helt livsgnisten. Senere utpå dagen ble det enda kaldere,kulden var uutholdelig. Jeg gikk ut for å se, og isen på vannet hadde frosset.

 

Da jeg skulle slepe meg inn for å si det til Hans og Reidar , satt de bare der og jeg prøvde å snakke til dem. Bare de ikke har gått med dem som med Willy. Da så Reidar opp;han så forferdelig ut. Da fikk jeg høre at Hans var død. Nå var det bare to av oss igjen. Vi gikk ut og trasket bortover isen, men jeg visste hvor langt det var. Jeg klarte snart ikke å gå mer da Reidar falt sammen.²Hold ut,²sa jeg. Men han sa at jeg måtte gå videre uten han. Jeg prøvde å dra han med meg,men det nyttet ikke, jeg hadde nesten ikke krefter igjen. Plutselig lå han der bare uten å puste. Nå var jeg den eneste igjen. Det var verre enn kulden å tenke på å komme tilbake uten noen av mine venner. Det var ikke langt igjen da jeg falt. Kreftene mine var helt ebbet ut, og det eneste jeg kunne se var den hvite snøen.