Jeg så skjørtet hennes i lyset fra gangen. I silhuett mot veggen. Skjørtet var svart, men ordene hennes var svartere. Håpet om at alt nå ville bli bra, brast i det øyeblikket hun forviste meg. Tvang meg ut på sidelinjen. Lot meg ikke lenger få være en del av helheten. Pappa var der ikke. Han så henne ikke slik jeg så henne i dette øyeblikket. Hard, uforsonlig og full av hat. Hun var hans kjæreste nå, og mitt kommende mareritt. Fra nå av var jeg helt alene. Ingen å støtte meg til. Ingen å be om hjelp. Han hadde giftet seg med henne. Hun ble hørt. Jeg ble ikke.

Tomt. Trist. Mørkt. Tre ord, som beskrev følelsene mine. Tomrommet som hadde fylt meg. Tristheten som hadde tatt overhånd. Mørket som jeg ikke fant veien ut av. Hvert åndedrag var en anstrengelse. Det var ikke annet enn å sitte å vente. Det var ingen som kom for å se etter meg. Det hadde aldri vært det. Jeg var alene, i mørket. Mørket hadde omsluttet hele meg.

Jeg ble holdt tilbake, tåketeppet hadde omslynget tankene mine. Det gode fikk ikke rom til å komme igjennom. Det var blitt presset ned, og jeg klarte ikke å finne frem. Jeg hadde nådd bunnen. Alt var blitt verre. Jeg kunne ikke annet enn å sitte alene. Jeg var klar til å avslutte det hele. Jeg var klar til å avslutte prosjektet mitt. Den endelige løsningen.

Hvor mye kan en fryse ut, overse og å trykke et menneske ned? Er det virkelig slik? Er dette den verdenen som vi alle har kjempet for?

Jeg prøvde å få meg selv på andre tanker. Jeg prøvde å tenke på minnene mine. De få minnene som jeg fortsatt hadde.

Barndomstanker. Livet mitt som barn, kunne ikke sammenlignes med hva det var nå. Da var det ikke et spor av mørke. Den mørke passasjeren min var ikke der. Livet var lett. Ingen bekymringer. Det var forsiktige pust av lykke. Pusten seg mot høye siv. Forventingene var ømme av glede. Jeg kunne kjenne pusten av liv. Jeg var et barn som ikke fryktet fremtiden. Jeg var sikker på at jeg alene, kunne med bare hender, gripe fatt i himmelen og ta den med meg ned. Det sies at barn forstår menneskehjertet, men etter hvert som vi blir eldre, hvor blir alt av? Hvorfor blir en vendt bort fra lyset, og ikke frem mot det?

Hvorfor skulle akkurat jeg bli slipt ned til randen? Jeg var ikke mer enn en sten som sakte men sikkert ble knust og banket ned til det bare lå små grusbiter igjen. Sjelen, hvor var den? Det var ikke mer igjen av meg. Jeg var der fysisk, i kjelleren helt alene, men psykisk var jeg langt borte. Den lille blide jenta som jeg pleide å være, var ikke der lenger. En mørk skikkelse hadde overtatt. Den mørke skikkelsen hadde sakte men sikkert fylt meg opp. Hver følelse jeg bar på skrek at mørket var i ferd med å ta over. Når den engang gjorde det, ville jeg ikke nekte. Jeg kunne ikke det. Jeg trodde fullt og helt på at dette måtte være skjebnen. Dette var det livet som skjebnen hadde skjenket meg. Jeg kunne ikke komme meg ut av dette, alene. Jeg kunne ikke få mørket til å trekke seg tilbake. Jeg trengte så sårt noen. Hvor var de som skulle hjelpe meg? Jeg lengtet etter noen. Den personen eller de personene, fantes ikke. Det var ikke en mor, ikke en far og heller ikke en bror som var der. Det fantes ingen. Jeg var overlatt til meg selv. Helt alene, i denne mørke kjelleren.

Blikket ble hjelpeløst kastet bort mot den store tunge døren. Det var ikke glimt av lys eller liv. Jeg kunne ikke gå ut. Det var mer enn kroppen min kunne forholde seg til. Det var ikke rom for enda et nederlag. Tankene mine holdt meg nede. Tid og rom hadde mistet sin mening. For alt jeg visste kunne jeg ha sittet her i en uke eller en måned. Det var ikke lett å si. Jeg var stuet bort her. Jeg skulle bort fra denne verdenen. Kanskje ville jeg finne fred et sted mellom himmel og jord. Etter at hun kom inn i livet vårt, var mitt blitt borte. Jeg var blitt en byrde. Mørket hektet seg fast i sjelen min. Jeg var i ferd med å fordufte. Bli ett med vinden.

Lyden av skritt rev meg ut av tankene. Skrittene var lette. Det var ingen som kom til meg. Hvem var det? Hva var formålet? Jeg hadde vært stille, jeg hadde ikke vist meg. Hvorfor skulle det komme noen? Tusen spørsmål strømmet gjennom hodet mitt. Tilværelsen her nede var meningsløs. Det var lenge siden ting hadde gitt mening for meg. Jeg våget ikke å gripe fatt i håpet. Jeg som trodde jeg endelig skulle finne roen. Jeg som trodde at jeg ikke trengte å føle meg alene lenger. Nå når jeg hørte disse skrittene, slo ensomheten med ett sterkere tilbake på meg. Jeg trodde ikke at denne verdenen hadde mer å tilby. Kun et sted som var annerledes enn dette, kunne håp finnes. Lyden av skrittene ble mer og mer intense. Personen var like ved. Jeg hørte lyden av mitt eget hjerte. Det banket fort og hardt. Det var nesten som om alle sansene mine var oversensitive. Jeg kunne banne på at lukten, lukten av min egen fordervelse, var strammere i dette øyeblikk. Skrittene stoppet opp. Lyden av håndtaket som sakte men sikkert ble trykket ned, festet seg til meg. Døren ble åpnet. Alt gikk sakte. Jeg var fanget i en bølge av tid. Øynene mine sperret seg opp. Lyset skar seg inn i øyet mitt. Hun var akkurat slik jeg husket henne. Hun så på meg. Det svarte skjørtet blafret svakt i trekket fra døren. Det var ikke over. Min kjære mormor, stod foran meg. Uvirkelig. I dette sekundet hørte jeg min avdøde mors ord hviske til meg; "I denne verdenen er alt mulig."