Bølgene slo mot båtsiden og plasket opp på dekk tross høyden på båten som svaiet utpå det åpne havet. Regnet øste ned, og lagde utydelige konturer over alt. Vinden pisket mot ansiktet og saltvannslukt brant seg fast i nesa. Alt av bar hud ble iskald og nummen med en gang den kom i kontakt med noe av dette, så, logisk nok, var alle passasjerene under dekk. Med unntak av to venninner. Tårene trillet nedover ansiktet til Catharina, og høye hikst unnslapp halsen hennes.

”Vær så snill, Elena, jeg elsker deg jo!” skrek hun alt hun greide. Elena, hennes beste venninne, sto og svaiet med en fot på rekkverket og blikket festet på vannflaten under. Skarpe skjær lekte seg under vannflaten, og stakk så vidt opp av og til mens boblende hvitt skum kruset seg når vannspruten sto til værs fra skjærtoppene. Det var langt ned, og både Elena og Catharina visste utmerket godt at hvis noen som helst hoppet fra båtripa… Det ville ikke vært bra. Elenas fjes var også helt gjennomvått av tårer, men de kunne ikke synes gjennom all vinden og regnet. Hendene hennes skalv på rekkverket.

Et raskt blikk bakover, det var nok til at Catharinas knær knakk sammen under henne og landet med et uhørlig smell på det glatte dekket. Det var et blikk fra den mest elskede person i hennes univers, og det var fylt av følelser. Lengsel, redsel, besluttsomhet og ikke minst smerte. Alt var malt utover ansiktet, og det var lett å se hva hun mente.

”Du kan ikke gjøre det! Du må få det fra deg, vær så snill og kom hit og stå med meg. Du må ikke gjøre deg vondt.” stemmen var knapt hørlig gjennom den ulende vinden, men den nådde mottakeren. Elenas hender var knyttet hardt, og knokene hvitnet under den rødlige fargen de hadde fått av kulden. Hun snudde seg, og Catharina kom seg skjelvende på bena og tok et vaklende skritt mot venninnen sin.

”Nei!” Elena skrek. ”Jeg hopper, Cath, det er ikke noe du kan gjøre med det. Ikke kom et skritt nærmere!”

Vinden blåste opp håret hennes som glinset som gull i regnet. Vakre Elena, tenkte Catharina, perfekte Elena, hun har så mye å leve for. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, og redselen som hadde huket slik tak i henne da hun fant henne på kanten av døden sto fast som aldri før. De stirret på hverandre ei lang stund og plutselig endret Elenas ansiktsutrykk seg. Det ble erstattet med tvil, undring. Catharina kjente det som om noen var på vei til å rive hjertet ut av henne, og tennene hennes klapret, ikke bare av kulden, men av redsel. Et hardt vindkast tok tak i dem, og begge ble hevet et stykke bortover dekket. De skled et lite stykke og Catharina krabbet nærmere venninnen. Hendene deres berørte hverandre, og pusten gikk tungt.

”Slipp meg! Slipp meg Catharina, la meg være!” med ett var Elena på føttene igjen, og stirret på sitt årelange vennskap, sin nærmeste rådgiver, sin lykkesmed og sin aller kjæreste støttespiller. ”Jeg hater verden, jeg hater Eskil, jeg hater meg selv! Jeg vil bort, jeg vil ha det fredelig og godt, jeg orker ikke dette mer…!” hun stirret utover havet, og tusen tanker fløy gjennom hodet til Catharina; stefaren til Elena som hadde slått henne, de tusen blåmerkene og sårene over hele kroppen hennes, klippene under båten, og en uventet tanke slo ned i hodet hennes. Blomstene om våren, som sto så vakre foran alt og alle. Smilte til verden og viste frem sjarmen sin. De sto oppreist helt til sin siste dag, de siste varme stundene før høsten kom smygende og tok dem med seg i mørket og kulden. Trakk dem bort fra jorda, og lot dem bli borte. De var som Elena. Hver og en lignet mange andre, men alle var allikevel helt unik. De ble feid bort av naturens krefter, og trukket vekk fra alt lys, all godhet og varme.

Bare noen sekunder hadde gått, og smerten skar seg gjennom kroppen til Catharina. Ikke la henne gjøre det, var det en stemme som sa. Ta henne tilbake, ikke gi henne bort. Hun er verdt så mye mer enn det. Fortvilet satte hun seg på kne. Nå sto Elena klar. Hun sveipte begge bena opp på rekkverket, og sto på utsiden. Hele kroppen hennes skalv, og hun lukket øynene. Hun var som en engel, helt lys i huden, og helt utrolig rolig i ansiktet. Catharina sto som lamslått og kunne nesten ikke se. Tårer, vann og vind gjorde det så godt som umulig, men hun strevde seg på bena. Hver muskel gjorde vondt, og hun strakte ut hånden. De sto der, den ene helt fordreid av sorg, og den andre som et utilgjengelig ønske. Et ønske så hardt ønsket tilbake som ingen kan beskrive. Et ønske så følsomt og skjørt, så vanskelig å holde fast på, som vann i bare hender.

En hånd slapp taket. En fot. Nå sto det på de gjenværende. Catharina stirret, hun var ikke kapabel til å røre seg en millimeter, og langt nær redde venninnen sin. Hun klarte ikke noe. Hun klarte ikke lenger å trenge bort kulden som sved i huden, hun klarte ikke å holde seg på bena, hun klarte ikke å trenge tilbake skriket som hadde lagt i halsen hennes hele tiden. Det svartnet for henne, hun falt om og et smell var det siste som trengte inn i bevisstheten hennes før hodet traff hardt mot dekket.

Et svakt lys skinte mot øyelokkene hennes, men Catharina ville ikke åpne øynene. Minnene skinte klart som lyskastere i hodet hennes, og hun kjente det stikke i øyekrokene. Hendene ble til knyttnever, og hun anstrengte seg for å holde seg rolig. Varme sengeklær omtullet henne, og hodet føltes klart. En søt duft av lavendel nådde nesen hennes og hun pustet dypt. Roen senket seg over henne på mystisk vis. Hun ante ikke hvordan hun klarte å ligge der helt stille og uten en gang en ørliten trang til å ville reise seg, til å se. En hånd strøk henne over kinnet og øynene fløy opp. Det var moren, blek i ansiktet, og med mørke ringer under øynene. Da hun så at Catharina var våken fikk hun et lettet uttrykk i ansiktet og omfavnet datteren sin i en lang klem. Catharina klarte ikke lengre å holde tårene tilbake og lot dem trille nedover kinnene.

”Det gikk bra, kjære,” hvisket moren i øret hennes og strøk henne over håret.
”Elena klarer seg bra, det går fint med henne nå. Du må ikke bekymre deg.” Catharina kunne ikke tro sine egne ører.
”Det… Det gikk bra?” spurte hun med sprukken stemme. Hun fikk ikke svar, men visste at det var sant. Etter at hun hadde besvimt, hadde faren hennes vært og lett etter henne. Han hadde sett dem på dekket, og smellet hun hadde hørt var døren som skranglet inn i veggen. Han hadde fått dem begge i sikkerhet.