Hun var to steg fra ytterdøra, da telefonen ga fra seg det første kimet.
Bestemor hadde en sjette sans når det gjaldt å ringe når alle var på vei ut døra. Tiril fomla frem nøkkelen med fingre som istapper, og skyndte seg opp trappa. Summetone så klart. Bestemor hadde ikke tid til å vente mer enn tre ring, før hun la på. Tiril tok seg ett glass melk, å så på klokka. 56, 57, 58. Hun satte fort fra seg glasset og sto klar til å ta av røret. 60.
Det hese kimet gjorde vondt i ørene.
- Hallo. Bestemor hvisket bare omtrent.
- Ja, hei bestemor.
- Er det du Nina? Stemmen var nå steget utrolig mange hakk i lydstyrke.
- Nei.
- Nei, jeg mente Heidi. Solveig, Frida. Tiril er det vel.
- Tiril ja bestemor. Og jeg bruker fortsatt ikke smør på brødskiva.
- Neimen Tiril, gjør du ikke det?
- Nei bestemor, men hva var det du egentlig ringte for?
Så fulgte en lang monolog om at Tirils onkel og tante var i Stockholm på ferie, og om at bestemor var veldig bekymret for flyreisen deres, nå når det var så mange terrorister overalt. Dessuten var det veldig miljøskadelig, og ikke minst dyrt, for lite sikkerhet på flyplasser og dårlig mat om bord på flyet. Hotel Cæsar var dessuten veldig spennende for tiden.

Bestemor satt med røret i hånda. Summetonen var høy og skarp. Hun hadde pratet til hun var helt tørr i munnen. Bestemor kom på den reklamen for Dagbladet, den plagsomme damen som bablet i vei uten stopp. Skjemtes litt på egne vegne. Men det som hun virkelig trengte å snakke med noen om, kom hun aldri til å tore å si til noen.

Kulda bet seg fast i nesetippen og ville ikke slippe. Sørpa trengte seg inn i Tirils gamle vintersko. Veiene kom til å bli islagte, nå når det plutselig var blitt kaldt. Det kom til å bli kaldere.
Butikken føltes som en badstue i forhold til verdenen utenfor. Tiril kjøpte med seg to skolebrød og to bokser med Burn. Skuldrene nådde opp til ørene der hun gikk opp veien til bestemors hus.
Det var sparsomt med varmen hos bestemor også. Hun selv satt med skjerf og to ulljakker, og hadde tatt på seg bestefars gamle skibukse. Hadde ikke tent opp på grunn av dårlig rygg. Hun klarte ikke å bøye seg ned for å åpne ovnsdøra. Tiril undret seg over at hun ikke hadde nevnt det på telefonen. Skjønte seg ikke på den lille rare damen.

Det spraket og knitret godt i ovnen etter at Tiril hadde strevet i ti minutter for å få fyr. Bestemor bar seg over hvor lite ungene kunne nå til dags kunne, de var jo helt håpløse. Tiril svarte ikke på det. Smilte litt oppgitt til henne. Bestemor lata som hun var morsk tilbake. Tiril var glad i bestemor. Hun fant fram genseren hun hadde strikket til Tiril. Hun hadde laget den stor, Tiril skulle ha noe å gå på. Folk ble jo bare fetere og fetere for hver dag, klaget hun.

De spiste skolebrød i stillhet. Bestemor var skeptisk til drikken. Tiril tømte den i en plastikkopp for å bevise at den ikke etset seg igjennom. Bestemor slurpet i seg en dråpe, og det morske ansiktsutrykket endret seg ørlite. Den kunne ikke måle seg med gammeldags rødbrus. Men den var av det bedre slaget som fantes nå for tiden, var konklusjonen.

Tiril sjekket kjøleskapet til bestemor og fant ut at det var snustomt. Hun spurte hva bestemor hadde spist i det siste, men hun husket ikke. Det ble til at Tiril tok med seg bestemor på butikken. Selv om bestemor protesterte vilt, og heller ville ha naboen til å handle for henne. Før gikk bestemor på butikken omtrent hver dag, utenom den uka hun måtte holde senga på grunn av lungebetennelse. Da hadde en mann fra butikken kommet hver dag og levert varene på døra. Den uka hadde heller ikke bestemor ringt for å snakke med Tiril eller foreldrene. Ikke en eneste gang.

Tiril holdt i armen til bestemor hele veien. Den gamle damen skalv som ett aspeløv. Ingen skalv sånn av bare kulde, for det gjennom hodet på Tiril.
De sto og ventet på grønn mann.
- Han var snill. Sa bestemor.
- Hvem var snill bestemor?
- Han. Jeg inviterte ham inn på kaffe. Han var velkledd og luktet friskt.
Tiril forstod ikke. Den alvorlige minen og det fjerne blikket. Bestemor var ikke bestemor.
- Han likte kaken min. Vi diskuterte bøker. Han pratet mye, var allikevel høflig.
- Gråter du bestemor?
- Han sa ikke så mye da. Da han lå oppå meg. Han var alt for tung. Kunne ikke rikkes. Ga fra seg ett grynt i ny og ne. Da tenkte jeg på griseungen jeg hadde da jeg var liten. Den gryntet fornøyd når den koste seg.
Bestemor hadde ikke gått til butikken på flere uker. Mannen ble grønn for tredje gang. Tiril var glad i bestemor. Bestemor var glad i Tiril. Ingen kunne ta det fra dem.