Jeg sitter å ser på de perfekte leppene dine mens du snakker. De er vakre. Jeg ser hvordan de beveger seg og former seg til ordene dine. Leppene dine er røde og fyldige, og jeg har så inderlig lyst til å gå bort til deg, kysse deg, og være din for evig, selv om jeg vet at jeg ikke kan. Det er umulig. Det kommer aldri til å skje, uansett hvor hardt jeg prøver. Det sårer meg.

 

Du fortsetter å snakke, du snakker om andre land, og ting som skjer rundt om i verden, men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Hodet mitt er fylt med tanker om deg. Fantasier. Jeg er ikke i virkeligheten, jeg er i min egen lille verden. En slags boble. En boble hvor jeg kan sitte for meg selv og tenke. Tenke på deg.

 

Du titter på meg nå, med de vakre øynene dine. De blå vakre øynene dine. Munnen din fortsetter å snakke. De andre rundt meg ler. Du er morsom. Det brune kortet håret ditt og det vakre, utrolige og vindunderlige smilet ditt brenner inni meg. Du får hjertet mitt til å hoppe, til å galoppere, til å løpe løpsk. Du får magen min til å kjøre berg og dalbane, og du får hodet mitt fylt med tanker av deg. Vakre deg.

 

Jeg titter bort, vil ikke at du skal se meg inn øynene. Se øynene mine som så sårt lengter etter deg. Vil ikke at du skal se hvordan hele min kropp skriker etter ditt nærvær. Jeg vil ikke, orker ikke, kan ikke.

 

Jeg rekker opp hånden, vil ut. Ut fra klasserommet, og hjem. Jeg vil ut av fantasiverdenen min, bobla mi. Jeg titter på deg, beundrer deg for tusende gang. Tenker for tusende gang på hvor flott det hadde vært om du og jeg hadde vært aktuelt. Om du og jeg kunne være sammen, til livets ende. Til døden skiller oss ifra hverandre.

 

Jeg er ute av klasserommet nå. Jeg setter meg ned i gangen. Setter meg ned og kjenner hvor fort hjertet mitt dunker. Hvor fort det dunker for deg. Kjenner hvor vanskelig det er for meg å innse at jeg bare kan gi opp. Gi opp personen jeg brenner for. Gi opp personen jeg lever for. Gi opp, og sprekke boblen.

 

Jeg kjenner en tåre presse fram. Den faller ned på gulvet og blir liggende der. Den danner en liten pytt, og når jeg titter på tåren som ligger der, presser enda en tåre seg fram bak øyelokket, og lander på akkurat det samme stedet som den forrige tåren. Jeg føler meg ensom, trist, og ikke minst lei. Jeg har et sort hull inni meg, og den eneste som kan fylle hullet er du.

 

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør i gangen. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har gått hjem for lenge siden. Hvorfor jeg ikke har gått hjem for å glemme deg en liten stund. For å glemme den psykiske torturen jeg går igjennom 5 dager i uken. Jeg reiser meg opp og går på vei mot døra.

 

I det jeg kjenner vinterkulda slår imot meg, kjenner jeg at virkeligheten slår meg i ansiktet samtidig. Jeg innser at jeg aldri kan fortelle dette til noen i verden. For jeg vet at ingen vil forstå. Folk vil bare snakke. Si at jeg er gal. Ikke en sjel kan noen gang få vite min lille hemmelighet. Hemmeligheten om boblen min som jeg lever i. Den lille fantasiverdenen hvor det er du og jeg til evig tid.

Med tunge skritt går jeg. Det føles ut som om jeg skal knekke. Jeg vil knekke. Jeg vil ligge der som en brukket kvist. Vil ligge der i fosterstilling, og bare dø. Vil bort fra denne verdenen, hvor jeg vet at du ser på meg som en vanlig jente. Bort fra denne verdenen hvor folk vil tro at jeg er gal, og sinnsyk. Hvis jeg hadde elsket en vanlig gutt hadde folk skjønt det. Men jeg kan aldri fortelle noen at jeg elsker DEG, drømmeprinsen min, den vakre edelstenen min. Læreren min.