Det er sent på en torsdagskveld. Victoria stirrer ned mot sentrum fra soveromsvinduet sitt. Det ser så fint ut med alle de levende lysene. Alt hun kan se, med sine to små øyne. Hun kan se flere kilometer langt. Hun kan se blinkende butikkskilt fra stengte butikker, billys, de skiftende fargene i ett lyskryss, overgangsfelter, og rett og slett masse andre lys som kan være hva som helst. Alle de forskjellige fargene og kontrastene. Hun beveger øynene litt opp til høyre. Oppmerksomheten hennes peker mot en lang stang som ser litt ut som ett lite tårn. Det har skiftende farger. Både rosa, blå, gul, grønn og rød. Hun kommer på at hun har sett dette tårnet før, men i dagslys. Tante Emelie sa en gang at tårnet står på ett fjell som heter Ulriken. Det høyeste fjellet i Bergen. I dagslys gikk det ikke an å se fargene som endrer seg etter hvert fjerde sekund. Da var det bare ett grålig og kjedelig tårn som ikke var like underholdende å se på som på kvelden.

Det dukker opp ett nytt lys i øyekroken. Det lyset er mye nærmere henne enn lysene fra sentrum og helt oppe på Ulriken. Hun retter synet mot det. Det er naboen sitt hus. Victoria vet godt hvem som bor der. Lyset kom nemlig fra Kristoffer sitt soverom. Kristoffer går i trinnet over henne. Det som holder Victoria litt tilbake fra denne kjekke gutten som omtrent alle jentene på skolen er forelsket i, er at venninnen hennes en gang fortalte ett rykte om at han hadde vært med på å stjele lommebøker fra en garderobe hvor det var voksne folk på fest. Ingen røyk uten ild- Hun husker også å ha lest det på nettet en gang for noen måneder siden, hvor flere tusen kroner ble stjålet.

Kristoffer går bort til vinduet sitt, han også. Victoria vet ikke annet hun skal gjøre enn å smile. Han smiler tilbake. Han slenger på hodet. Akkurat som han lurer om hun blir med ut. Nå? Klokken halv ett på en hverdag? Hun tenker det ikke kan skade. Hun kommer til å være kjempetrøtt i morgen tidlig likevel. Så hun nikker.

Hun skynder seg med å kle på seg en jakke, og litt ekstra rødfarge i kinnene som også må til. Hun lister seg forbi soverommet til foreldrene, stille ned trappen, og ut bakdøren på kjøkkenet. Kristoffer står ved porten og venter på henne. Hun lurer på hva han kommer til å si, hvorfor han ville møte henne, og hva venninnene hennes kommer til å si om morgendagen når hun forteller at hun var ute og snakket med selveste Kristoffer Lund Isachsen.

Han tar tak i hånden hennes, og drar henne med seg på lekeplassen litt nedenfor der de bor. Han setter seg på en av dissene, og begynner å vugge rolig på den. Victoria setter seg på den ved siden av, og gjør det samme. Hun spør forsiktig om ryktet hun har hørt, om det virkelig er sant. Han ser ganske paff ut der han sitter. Han forteller at en av bestekompisene hans var med på det, og at han ble utrolig skuffet over ham, og at han selv aldri ville funnet på å gjøre noe slikt. Victoria må ha rettet baker for smed. Hun beklager at hun har trodd noe slikt om han. Han forstår henne, og sier at han ville nok trodd på det selv, men en svale gir ingen sommer. «Jeg mener, jeg ser jo litt bad ut da», sier han og ler. De må le litt begge to.

Etter å ha ledd, storkost seg og følt seg som plommen i egget begge to, sier Kristoffer hvor glad han er for og endelig fått blitt litt kjent med henne. Før har han følt at hun ikke har vært helt imøtekommende når han har prøvd å få kontakt med henne. Han visste ikke at hun var en så morsom, kul og kjekk person som hadde så mye å komme med. «Stille vann, har dypest grunn, eller hva?», svarer Victoria. Han spør om det er greit at han begynner å kalle henne for Vicky. Hun bekreftet. Selv om de fleste som heter Victoria blir kalt for Vicky, er det ingen som har kalt henne det før.  Begge synes det er en super idé.

Selv om klokken passerer tre, blir ingen av dem hverken trøtt, lei eller kald av å sitte ute og snakke sammen. Men de skal tross alt opp om noen timer, så om de har litte granne vett i hodet, så bør de komme seg til loppekassen. De avtaler å treffes snart igjen. Helst på dagen de neste gangene, men med to forelskede tenåringer, er det ikke alle regler som blir fulgt og ting kan lett skjære seg…