Han spiste akkurat det samme som deg til frokost. Han gikk til kirken, der hvor han ble konfirmert for 3 år siden. Han feiret Jul, han feiret Påske. Han bodde i Oslo, han gikk i fine klær. Han var den som var opptatt med kameratene sine hver eneste dag, han var godt likt. Han hadde mobil,data og alle de tingene vi tar som en selvfølge å ha her i Norge. Han bodde hos mamma, han bodde hos pappa. Han var verken fattig eller rik, han var som alle oss andre. Han gikk på fester, han sjekka damer. Han var født i Oslo, og hadde alltid bodd der.Ingenting sa at han var anderledes, kun meningsløse kommentarer om at han ikke var lik andre pga hudfargen.

Mamman og faren hans var lykkelige, en dag tok det slutt. Han måtte flytte til Frogner med faren sin. Han begynte på ny skole, der hvor ingen kjente han. De vennene han hadde før hadde han ikke lenger, han kunne ikke holde dem, for venner er som blomster, de må vannes og stelles. Han hadde ingen til å få han til å le når han helt hadde glemt hvordan det gjøres. Den vakre himmelen skyltes kun forurensning, det fikk han til å tvile på atmosfæren. Han møtte opp alene, gikk langst gangene, alene. Han gikk til klasserommet sitt, satt seg ved en pult som sto for seg selv. Han kjente at alle så på han, han kjente blikkene brenne seg inn i nakken. Han hørte de hvisket, hva de tenkte visste han. Han visste hva de sa, han visste hvordan de så på han. Han følte seg truet, redd og alene. Han følte seg ikke velkommen.

Han var ikke sterk nok til å føle at han hadde makt, han hadde ingen venner. Han var en stor gutt, men avslutta alikevel dagen med gråt. Om dagen ventet han på natten, om natten ventet han på dagen. Han gråt seg til søvnen, hvor lenge han gråt visste han ikke, han gråt utenfor tiden. Han ønsket å være et sted hvor han følte seg fri og velkommen. Han prøvde å være sterk og ha mot, men all styrken hans bruktes til å stå opp til en ny dag og vite at han igjen skulle kjenne alle blikkene. At han igjen skulle få ordet "svarting" slengt etter seg i gangene.

Guttegjengen med de fine blonde jentene hengende over seg, sto på hjørnet og så på han. De hadde stygge ufølsomme blikk, blikk som sa at de ønsket han langt vekk og at han skulle dra tilbake der hvor han kom fra, at han ikke passet inn. Han snudde seg vekk, og hørte de le bak seg. Han ignorerte det, mens han kjente tårene presse fram fra baksiden av øynene. Presset seg fram som unger i kø til en berg og dal bane, og fylte øynene opp.

Han gikk hjemover, klokken nærmet seg 10 og mørket kom. Han hadde spilt fotball, men skulle aldri spille igjen. Han hadde sittet på benken under halve treninga, treneren kom med uttalelser som at de som var rene var de som kunne spille, mens de "urene" kom bakerst og sist, og måtte sitte på benken. Etter en lang stund på benken, fikk han gå. Han fikk gå 5 minutter før, noe som hadde overrasket han som et jævla attentat.

Det ble mørkere og mørkere ute, snart var himmelen blitt kull svart. Han hadde sett opp på stjernene på himmelen, og sett årets første snøfnugg dale ned igjennom tomheten og stillheten der hvor han sto. Han sto og tittet opp i mørket, og prøvde og fortrenge alle dagens hendelser, prøvde og fortrenge verden fra seg selv. Han hadde stått helt alene, ute på den store tomme plassen av asfalt. Han var så fortapt i sitt eget sinn, at han ikke hadde lagt merke til fortrinnene som stadig hadde nærmet seg bak han, snøen som akkurat hadde lagt seg som et tynt teppe over bakken isolerte lyden av jogge skoene dems. Han snudde seg sakte mot dem, med et spørrende blikk i de blanke øynene, som ble blankere og blankere jo nærmere skrittene kom. De var kommet kun et par meter fra han, stemmene dems fylte tomheten, og brått var stillheten borte. De stelte seg i en åpen ring omkring ham, redselen hans kunne føles på mange mils avstand. Hendene hans klamret seg til mobilen han hadde i hånden, knokene ble helt hvite. De gikk tettere innpå han, og nysnøen så ikke lengere ut som nysnø.

Hvor lenge han sto med dem omkring seg visste han ikke. Han gikk seg vill i sine egne tanker. Langt fra der han ville være og druknet i sjelesorg, fylte hodet hans seg med stemmer og det kommer bare flere folk. Han følte straks det første slaget borre seg inn i magen, det fikk han til å knekke sammen å falle om på bakken. Han prøvde og famle seg opp på beina, men da kjente han det andre slaget mot nakken og han lå på bakken som en fange, fanget i deres hat mot dem som ikke er lik seg selv. Fanget, med alle lukte dører til frihet. Ingen vei ut, ingen snakk om å komme seg unna. Det fantes ingen Escape knapp, det fantes ingen anger. Ingen fri vilje.

Det tredje slaget kjentes midt i ansiktet, sentrumet for utseende hans var knust og ødelagt for alltid. Det fjerde slaget kjentes mot tinningen, det femte mot nesa, og det første av blod kom til syne, snøen var ikke lenger ren og hvit. Det sjette, det syvende og det åttende slaget var spark i magen, hele hans verden var snudd på hodet. Han hørte de snakket sammen, han hørte de kun som en svak bilmotor som var langt borte, registrerte ikke hva de sa.

I løpet av sekunder kjente han en smerte så uutholdelig at den ikke lenger var til å kjenne, og bakken rundt han ble farget. Det var et endeløst blodhav rundt ham, et endeløst helvete som nå hadde nådd enden og var i ferd med å ta slutt. Små hender grep mot himmelen og han så livet passere i flimmer forran øynene.Tia leger sår, men klokka sto stille.Gjorde det han kunne for å dempe sorger, men ga opp ved tanken på et bedre liv på den andre siden.

Han hørte skrittene dems gli lengere og lengere fra han, etter litt var de ikke lenger å høre. Han tittet tomt opp på himmelen, opp på mange millioner snøfnugg. Hjertet hans dunket sakte, som en tikkende bombe. Øynene hans var trette nå, kvalte smertene til han ikke fikk puste mer.Var det slik verden var i dag, bildene hans var uklare og det fantes ingen brukbare. Han stengte tankene inne, men de kan ikke overleve på anger å sinne. Han var født til å leve i skyggen, han var født til å diskrimineres og undertrykkes, født til å dø en kald vinter kveld. Mamman hans hadde sagt at han aldri skulle glemme hvem han var og hvilke rettigheter han hadde og hva som betydde noe, han hadde aldri glemt. Men den dagen skulle han glemme, for den dagen, der hvor han lå under åpen himmel og på bar jord skulle han lokke øynene for siste gang, se verdens grusomheter for siste gang, lokke øyene og aldri mer åpne dem. Han tok løpefart i sinnet og håpet på å møte frihet. Livet gikk forbi mens han ventet på det. Mange undertrykkes, mange omkommer. Han var en av dem som falt under rasistenes galskap, han var et tall, han var blitt statestikk. Er det rart det er krig i verden, når vennskap er det eneste limet som kan holde verden sammen.

Han forlot jorda, fordi noen tror de kan gjøre som de vil. Fordi noen tror de eier jorda og tror mennesker bare er mennesker hvis de ser ut og tenker som seg selv. Fordi noen tar til seg makta til å ta noen andres liv, til å gi seg selv rett til å drepe. Til å drepe noe de mener er anderledes. Vi bor godt i Norge, vi har så mange penger at vi ikke ser hva som skjer rundt oss, hadde vi bare sett hvordan verden egentlig var, og hvor grusomt et menneske kan være. Men vi vil ikke vite, vi lukker øynene, vi bryr oss ikke, men vi vet det skjer.. Verden lever ikke i en idyllisk tegnefilm, du kan ikke gå rundt å si akkurat hva du vil, til hvem du vil uten mål og mening, uten å ta konsekvensene av det.Alle mennesker har verdier, alle mennesker er like. Alle mennesker har en mulighet og en utvei.Alle har et valg, alle velger. Noen valgte feil, å tok med seg de uskyldige i deres feil. Noen må åpne øynene, det er på tide at folk lærer.

Å skade andre mennesker, er kunsten av å såre seg selv, mer enn man sårer andre. Hans befrielse var selvoppgivelse, og med fortvilelse, takket han for livet...