Tina ligger i senga og holder godt rundt bamsen sin. Hjertet skriker inne i henne og tårene renner nedover kinnene hennes.

Hun er så fryktelig redd. Redd for alt som er utenfor det trygge huset hennes. Redd for å bli mobbet, enda et skoleår. Hun tørker bort de siste tårene før hun sovner sammen med bamsen.

Frokosten smaker ingenting den morgenen. Det var akkurat som forventet. Sammen med henne sitter moren. Hun ser at noe er galt, men Tina sier ingenting. Hun skal ikke få vite det. Ingen skal få vite at hun er redd.

Ute skinner sola. Fuglene kvitrer og vinden blåser svakt mot ansiktet hennes der hun går bort mot skoleplassen. Hun stopper opp et øyeblikk før hun går inn gjennom porten. En tåre renner forsiktig nedover kinnet og angsten strømmer gjennom de tynne blodårene hennes. Hjertet skriker etter noen og være sammen med, noen å le med. slik som alle de andre.

Hun gikk å satte seg bakerst, lengst nede i et hjørne, for å bli sett minst mulig. Hun kjente alle blikkene, men torde ikke å se på dem. I timen fulgte hun ikke med. Hun satt bare å grudde seg til friminuttet, grudde seg til å stå alene og verken bli sett eller hørt.

Da det ringte ut gikk hun å stelte seg i et hjørne, der nesten ingen kunne se henne. Hun kjente kroppen vente på noe. Noe som var vondt. Noe som måtte stoppes. Hun kunne se det nå. Det var Berit og gjengen hennes. Tina kjente angsten komme. Hun skalv og ventet på det som skulle skje. Berit dro henne med seg. De begynte å sparke og slå. Mishandlet henne helt til hun var både gul og blå. Tina svevde. Hun ville bort. Vekk fra den onde skolen.

Det ringte inn. Alle elevene strømmet mot døra, utenom Tina. Hun reiste seg og fikk øye på  Jonas som står og ser på henne. Han smiler.

Moren kan se på Tina at noe er galt. Hun prøver å trøste. Hun tror hun kan hjelpe, men hun har ingen anelse. Tina løper ned til brua. Gud hvor fristende det hadde vært å bare falle utfor. Da hadde hun ikke behøvd å være redd lenger. Så enkelt det hadde vært.

Tina vil, men noen står bak henne, Noen forstyrrer henne. Det er Jonas. Han står der med en bok i hånda.

-         ”Hva er det?”, sier hun forsiktig.

-         ”Jeg har med en noe til deg, en gave”. Jonas gir henne boka.

-         ”Det er en bok med dikt, den har hjulpet meg og nå kan den kanskje hjelpe deg også”. Jonas smiler til henne.

-         ”Takk”, sier Tina og smiler tilbake.

Allerede neste kveld leser Tina i diktboken. Etter hvert som ukene går leser hun i boken hver kveld. Det gir henne inspirasjon til å leve livet. Hun skjønner meningen med det. Jonas besøker henne ofte og de leser dikt sammen. Noen ganger skriver de dikt også. I friminuttene står de sammen og Berit tør ikke mobbe henne.

En dag er Jonas borte fra skolen. Han er syk. Tina er usikker. Redd for at hun skal få den følelsen igjen, men den kommer ikke. Plutselig oppdager hun at Berit stirrer på henne. Tina står helt rolig. Hun stirrer tilbake.

Berit kommer mot henne. Tina er forberedt nå. Hun løper inn i skogen med Berit etter seg. Slagene og sparkene, det er det Berit som skal få, tenker Tina.

Hun føler seg for første gang på lenge ikke redd. Hun vil kjempe mot angsten. Det eksploderer inni henne når hun går på Berit. Hun føler seg sterk.

Hun løper ut av skogen, hjemover. Hva hadde hun gjort? Hadde hun slått ned Berit? Hadde hun virkelig fått henne til å blø. Tina ble redd, men samtidig hadde hun en god følelse inni seg. Hun hadde bevist det. Hun kunne slåss hun også.

En uke senere drar Tina hjem til Berit. Huner litt redd, men hun vil bort til det store hvite huset. Berit ser på henne. Hun er ikke sint. Hun ser litt redd ut.

Ja, faktisk litt redd. Tina står med en bikk i handa,

-” Jeg har med en gave til deg” , sier Tina. Berit ser spørrende ut.

-” Det er en diktbok”. Tina smiler.

Nede ved brua står Jonas og venter på henne. Hun ser speilbildet sitt i elva. Der kan hun se ei sterk og glad jente. Ei jente som hadde vokst. Hun var ikke redd lenger. Angsten hadde forsvunnet. Jonas og Tina smilte til hverandre. Hun trengte ikke si noe. Han visste det.