Kjærlighet kan være mye. Det kan være kjærlighet til et menneske. Det kan være kjærlighet til en ting. Det kan være kjærlighet til kultur. Jeg har valgt å skrive om kjærlighet til mennesket. Vanskelig kjærlighet. Det er ikke alle som synes det er like lett å se noe godt i alle. At alle er verdt like mye. Noen blir lært opp til å elske. Andre til å hate de som er annerledes enn en selv. Jeg har skrevet om noen som ikke har lært å elske det viktigste: mennesket. Vanskelig kjærlighet.

Hun torde ikke å lee på seg, det var så vidt hun pustet. Jenta tvang armene til å ligge stille oppå ryggen. Hendene hadde så lyst til å holde for ørene, for å stenge ute de smertefulle skrikene. Men da ville DE oppdage henne. Da ville de kikke rundt seg, og det ville smelle høyt. Hun kneip igjen øynene, turde ikke å se. Men hun orket ikke å lukke dem heller. Det var verre. Da kunne DE plutselig se ned, og kikke på henne uten at hun merket det. Så ville hun kanskje merke en varm pust i ansiktet, og når øynene ville sprette opp, kom hun til å se inn i et par øyne så fulle av hat. Nei, det turte hun ikke. Ingen skulle oppdage henne før hun oppdaget dem.

Noen satte seg på madrassen over henne. Det var ikke en ordentlig bunn i den slitte sengen. Bare en treplanke, så madrassen ikke skulle falle ut på gulvet. Den som satt der var tung. To ben ble samtidig plassert foran ansiktet hennes. Hun kunne ikke se skolissene. Det var bra. Det betydde at skoene vendte utover, og at ingen hadde sett henne. Enda. Skoene var sorte. Lissene var grønne, men det kunne du ikke se på grunn av all gjørma som dekket begge skoene. Hvis du ikke hadde sittet og pusset tusenvis av sånne sko før kunne du ikke gjette fargen. Det luktet tobakk. Engelske sigaretter tenkte jenta. Sånne som er litt billigere. Ikke sånne man har i store, fine selskaper. Heller sånn som sjefen gir til dem som jobber for han hvis de er mange, og han ikke har råd til et dyrt merke. Mange som jobber. Mange hundre, kanskje tusen? Sånn som her. Det ristet i sengen. I gulvet også. Ja, i hele huset. ”Ikke igjen” tenkte jenta. Hvem var det nå? Hun ville ikke tenke lenger. Ikke på hvem det var raseriet gikk ut over. Ikke på at det kanskje var noen hun kjente.

Ristingen sluttet, men hylene hang igjen i luften. Mange hundre som hylte på en gang, kanskje tusen. Det hørtes grusomt ut når så mange skrek samtidig i et kor. Sånn som her. Det tunge som lå på sengen over henne beveget seg. Jenta tvang seg til å ikke skrike. Det tunge la vekta mot armen hennes. Hun kjente smerten gå som ilinger fra albuen og oppover mot skulderen. Støvdottene som lå under ansiktet hennes ble våte. Ikke sånn at det rant ut på gulvet, men bare så lite at det ble fuktig nedover kinnene. Noe rant lenger og samlet seg på leppene. Det smakte salt. En dør ble slengt opp, og jenta så to nye sorte støvler komme mot henne. Det tunge spratt opp, og armen hennes ble liggende i en forvridd stilling. Men hun flyttet ikke på den, sa ikke noe. Ikke engang ansiktet hennes tydet på smerte. Hun visste at hvis hun bare ynket seg, ville hun oppleve en langt verre smerte. Det rant noe fra armen også. Hun var klar over at det ikke smakte salt eller var gjennomsiktig. Hun hadde sett mer av det som rant fra armen enn det som rant fra kinnet. Støvlene foran henne flyttet litt på seg. De andre, som nettopp hadde kommet inn, kom enda nærmere. En mørk stemme sa noe. Det tunge som hadde ligget på senga over henne, og fått armen til å gråte, svarte kort. Mamma hadde fortalt henne at når kroppen slo seg, begynte den av og til å gråte. Da rant det noe ut. Som tårer. Det hadde en annen farge. Det var mørkt. Det tunge reiste seg og alle støvlene flyttet på seg. Det skrapte i gulvet. Det knirket i det de som eide støvlene satt seg. Armen hennes gråt. Den gråt så mye at hun kjente det igjennom jakken. Den grå kalde jakken. På ryggen begynte det å bli varmt av tårene til armen. Mørke tårer. Men jenta kunne ikke se det. Bare kjenne det. Det rant nedover. Små varme bekker nedover den bleke magen. De mørke stemmene var der hele iden. De hørtes ikke så voldsomme og kraftige ut som de pleide. De virket triste. Slitne.

Noe mørkt datt ned foran henne. Hun skvatt. Jenta kunne ikke se de svarte skoene lenger. Det var en jakke. En av stemmene hadde kastet den ned på gulvet. Foran ansiktet hennes. Den var grønn som skoene. Den luktet rart. Fremmed. Sterk tobakk lukt fylte værelset. Det begynte å smelle utenfor igjen. Nå var det ikke bare skrik. Det var mørke bestemte stemmer som beordret hit og dit. Det ble høyere og høyere. En kald vind kom inn fra vinduet. Røykluften flyttet litt på seg, men forsvant ikke. ”Dunk-dunk”. Skoene flyttet på seg. Hun kunne ikke lenger se dem , på grunn av jakken, men hun hørte det. Vinduet smalt igjen. Skrikene ble litt dempet, men forsvant ikke. Noen ristet litt i jakken, som om de lette etter noe. Noe falt ut av jakken. En pakke sigaretter. Det dårlige merket. Pakken lå rett ved øret hennes. Hjertet slo raskere: ”Dunk-dunk”. En hånd kom ned på gulvet. Følte seg frem. Hun løftet så vidt på hodet. Pannen stanget lydløst i noe hardt over henne. Hånden gikk under ansiktet. Hun holdt pusten. Fingrene tok tak rundt pakken, og forsvant. Hodet hennes datt ned igjen. Jakken lå der fremdeles. Men hånden hadde flyttet litt på den under letingen. Der hvor jakken hadde ligget var det nå en flekk. Mørk flekk. Det var tårer. Tårer til et ben eller en finger som hadde trøstet seg mot jakken. Mørke rødt. Jenta trodde ikke at jakken ville trøste fingeren. Stemmene fortsatte. Mørke. Slitne. Triste. Der hvor tårene hadde rent var det kaldt nå. Kinnene var stive etter de salte tårene. Armen hadde også stoppet å gråte. Det knirket i stolene. Og hun hørte at skoene kom mot henne. Jakka ble revet opp. Igjen datt noe ut. En skygge kom nærmere og nærmere ansiktet hennes. Hun var klar for å løfte hodet når armen dukket frem. Men denne gangen var det ikke fem grove fingre som lette etter den mistede tingen. Masse lyst hår kom først, og før hun skjønte hva som var i ferd med å skje, kikket hun skremt inn i to mørke øyne. Hun ble halt ut fra sengen. Sammen med henne kom masse støv.

Gjemmestedet under sengen var oppdaget. Hun kikket ned på gulvet. Turte ikke å se den store skikkelsen inn i øynene. Kikket på de mørke støvlene hans, og hennes egne bare tær. Armen hennes hang slapt ned på siden. Tårene hadde stanset. De hadde etterlatt seg store spor. Hva vil mamma si når hun ser at jeg har ødelagt den eneste jakken jeg har, tenkte hun. Men så kom det frem. Det hun prøvde å stenge borte i stad. Ropene og skrikene utenfor. Stillheten nå. Mamma ville nok ikke si noe nå. Mamma hadde kanskje grått så mye at hun hadde fløyet vekk. Det hadde skjedd med lillebroren hennes og Rachel. De hadde ligget helt stille og grått en masse. Da sa mamma at de hadde fløyet vekk. Kanskje mamma også var ute og fløy? ”Se på meg!” sa mannen. Den lille jenta så opp. De harde øynene gransket henne nøye. De så på armen som stod i en rar stilling. Jenta løftet øyelokkene forsiktig. Da de uskyldige barneøynene kikket engstelig opp på han, var det som om øynene hans forandret seg. Ansiktet hans ble med et mildt og drømmende. Kanskje han tenkte på den lille, lyshårede, lubne gutten som klatret opp på fanget hans for å høre han fortelle historier der hjemme et sted. Gutten han var så glad i. Gutten som var på alder med denne lille jenta. Men så flyttet han blikket fra de uskyldige øynene, og ned på det hvite båndet rundt venstre armen. Med blikket festet på den gule stjernen trakk han av. De er jo ikke mennesker, tenkte han når piken falt sammen. Men han kom aldri til å glemme de store øynene som kikket på han i det han skjøt.

Kroppen hennes gråt bare litt. Så lettet hun. Vekk fra Getthoen. Hun fløy av gårde. Hun fløy for å møte lillebroren, Rachel og moren. Hun møtte ikke bare dem. 6 millioner jøder var ut og fløy. 6 millioner MENNESKER.