- Det blir 24 kroner og femti øre, sa butikkdamen. Tenk deg, 24,50 kroner for en liten Grandiosa! Jeg var sikker på at denne butikkdamen hadde fire små drittunger hjemme og en mann som var utro mot henne. Det var nok sånn, og hun lot det gå utover meg.

Jeg sto fortsatt foran disken og pirket opp småpenger fra den lille brune pengepungen som jeg hadde fått av mormor til 7-årsdagen min. Jeg tenkte at hvis jeg brukte veldig lang tid på å putte pengene på disken, ville hun kanskje etter hvert bli lei av å vente, og dermed si at det fikk holde for denne gangen. Kanskje kunne jeg ha sluppet unna med en hel tier. Det skjedde dessverre ikke. Damen begynte heller å snakke med mannen bak meg. Det hørtes ut som om de snakket om meg. Tenk noe så frekt, baksnakke meg mens jeg fortsatt sto her! Jeg snudde meg 180 grader slik at jeg kikket rett på mannen. Han var høy med kortklipt, brunt hår, og blå øyne. Litt tykk egentlig. Jeg var sikker på at han hadde vært en mobber da han var liten, en som lo av folk.

- Det mangler fire kroner, sa damen bak disken. Jeg snudde meg raskt tilbake til henne slik at ikke flere i butikken skulle rette oppmerksomheten sin mot meg. Raskt la jeg en femmer på disken, grep pizzaen og småløp ut av butikken. Alle begynte å le. Jeg kunne høre de helt nede ved veien. De lo av meg fordi jeg hadde gitt en femmer i stedet for fire kroner. Hun kan ikke regne!, skrek de sikkert. Jeg begynte heller å nynne litt høyt på kjenningsmelodien til Pippi Langstrømpe. Når jeg nynner på den hører jeg ikke hva noen andre rundt meg sier.

Hvis man går fra butikken og til huset mitt må man gå forbi 159 lyktestolper, 94 hus og 90 postkasser. Tenk at ikke alle husene har postkasse, da! Det er litt teit, egentlig. Kanskje de som bor der ikke tør å gå utenfor døren fordi de er redde for at folk skal le av dem? Jeg tør til og med å gå til butikken alene, jeg!

På veien hjem gikk jeg forbi en gammel mann som måtte bruke stokk for ikke å gli hvis det skulle være is på veien. Jeg var helt sikker på at de andre barna lo av ham da han var ung. Han kikket stygt på meg, og da jeg hadde gått forbi snudde han seg helt om for å stirre på meg. Jeg kan kjenne det når folk stirrer på meg, for det brenner i ryggen. Denne gangen brant det ikke så veldig, og det var nok fordi mannen var gammel og ikke hadde så mye ild igjen, bare små gnister.

Det var søndag, og derfor hadde jeg kjøpt Grandiosa. Jeg bruker å gjøre det hver søndag, for da er ikke mamma eller pappa hjemme. De drar rundt til forskjellige byer i Norge og driver misjonsarbeid. Jeg er heldig som har en butikk i nærheten som er åpen på søndager.

Presis klokken 15.00 klippet jeg opp pappen som pizzaen var pakket inn i. Jeg begynte å klippe fra det venstre hjørnet, og klippet til jeg var midt på. Fra midten og ut til høyre hjørne rev jeg opp resten. Den blå saksen la jeg tilbake i nøyaktig samme skuff hvor jeg hadde funnet den. Da klokken ble 15.03 skrudde jeg ovnen på 200 grader og puttet pizzaen inn. Mange mener at man skal varme opp ovnen før man putter inn pizzaen, men hvis man lar pizzaen ligge på kjøkkenbenken over lengre tid kan det komme bakterier på den.

Pizzaen smakte ikke så godt i denne søndagen. Jeg kom på at jeg hadde glemt å vaske fingrene mine, og det var nok grunnen.

På skrivebordet mitt lå det to bøker. Mamma hadde lagt frem de jeg hadde lekser i til dagen etter. Det sto at jeg skulle lese s. 123-145 i kristendomsboka. Jeg slo opp på side 123 og der sto det om Jødedommen. Jeg orket ikke lese noe om jøder akkurat da, og derfor tegnet jeg heller en jøde og begynte på neste lekse. Matte. Jeg hadde tre oppgaver i matte! Hvordan kan læreren gi meg tre oppgaver i matte til mandag? De andre hadde helt sikkert bare fått en eller to oppgaver. Jeg ville ikke regne mattestykkene, så jeg tegner heller en jøde til.

Mamma hadde sagt at jeg måtte legge meg klokken ti hvis de ikke hadde kommet hjem til da. Det hadde de heller ikke, så jeg la meg ikke før klokken halv elleve, og det var fordi jeg hørte bilen i oppkjørselen. Jeg løp ned trappene så raskt jeg kunne. Jeg låste opp ytterdøren, skrudde på komfyren, og deretter løp jeg opp og la meg. Mamma blir alltid så sur når jeg glemmer å låse ytterdøren, og i alle fall når jeg glemmer å skru av komfyren. Denne gangen kunne hun ikke kjefte på meg, for jeg hadde lagt meg til å sove.

Jeg sto opp klokken halv fem denne mandagen. Jeg fikk ikke sove lenger. Hvis ikke jeg får sove så får heller ikke mamma og pappa lov til å sove, og i alle fall ikke siden de hadde kommet sent hjem kvelden før bare for å ergre meg! Derfor slamret jeg med alle dørene, og satte radioen på full guffe nede på kjøkkenet. Det var egentlig ganske deilig å ha radioen så høyt på. Jeg følte at jeg ødela noe, og det var en bra følelse. Jeg hadde ødelagt nattesøvnen til mamma og pappa. De sto opp etter bare fem minutter, og begge så ut som to likbleke spøkelser. Mamma hadde i tillegg mørke ringer under øynene. Pappa dempet straks radioen, og mamma satte seg ned på en av kjøkkenstolene og la hodet i hendene sine. Jeg kysset begge to på kinnet og ønsket dem en god morgen.

Jeg gikk og nynnet på Pippi Langstrømpe på vei til skolen. Det var mange andre som skulle til samme ungdomskole som meg. Jeg gikk sakte slik at de ikke skulle se meg bakfra og kaste flammer i ryggen min. Jeg greide det lenge, helt til en i parallellklassen min kikket bakover. På meg. Han smilte, og jeg visste at han gjorde det for å tøffe seg. Han synes jeg er så teit at han måtte smile. Egentlig holdt han på å begynne å le. Jeg kikket ned i bakken og forbannet både han og de teite vennene hans. Jeg vet nemlig hvordan man forbanner folk. Jeg leste det i en bok en gang. Det var en bok om satanisme. Kanskje jeg skal bli satanist? Da vil kanskje forbannelsene mine virke enda bedre.

Plutselig sto han rett foran meg. Jeg kjente igjen skoene og buksen. Hva er det du hvisker om?, spurte han. Ikke noe, svarte jeg raskt, men holdt fortsatt blikkontakt med bakken. Plutselig spurte han om jeg ville være kjæresten hans. Jeg synes det var skikkelig teit å spørre om jeg ville være kjæresten hans nå som vi gikk i tiende klasse. Det var slik man gjorde på barneskolen, det! Jeg tenkte over hvordan det ville være å ha en kjæreste, og så sa jeg plutselig ja. Han svarte bare greit, og gikk tilbake til kameratene sine.

Hele den dagen tenkte jeg på kjæresten min. Jeg hadde fått meg kjæreste, og vi skulle være sammen lenge. Plutselig midt i timen, da vi hadde kristendom, sa jeg det rett ut. Jeg sa at jeg hadde fått meg kjæreste. Mange av jentene fniste, og læreren sa at det var flott. Egentlig mente han ikke det. Egentlig vil han ikke at jeg skal få meg kjæreste. Han vil ikke at jeg noen gang skal bli lykkelig. Jeg ble litt flau og kikket ned i pulten. Denne gangen var det læreren jeg forbannet.

Jeg hadde kort skoledag denne mandagen, og derfor sluttet jeg tidlig. I skolegården sto kjæresten min med noen andre kamerater. Jeg gikk bort til ham og sa hei. Han kikket bare rart på meg, men jeg vet at han prøvde å smile. Deretter dro han meg i armen slik at vi sto alene.

- Vi er ikke sammen, fatter du det?, sa han med voldsom stemme. Jeg visste at han ikke mente det. Han ville bare være litt ”hard to get” i begynnelsen. Jeg smilte til han.

- Skjønner du ikke hva jeg mener eller? Det var bare kødd alt sammen, et veddemål, ikke sant! Vi er ikke sammen! Du er rar, skjønner du det? Du er ikke som de andre jentene. Annerledes er du!, sa han med kraft i stemmen. Jeg skjønte at han ikke ville være kjæresten min mens alle sto å så på, for det var jo litt flaut.

Jeg tuslet hjemover mens jeg nynnet på Pippi Langstrømpe. Jeg gledet meg til jeg kom hjem. Da skulle jeg ringe kjæresten min.