- Kamillaaa?!

Kamilla sitter oppe på rommet sitt og hører mammas kjæreste rope på henne. Hun sitter på en stol hun har dratt bort til vinduet, hun har sittet der siden mamma dro på jobb klokken ti. Kamilla løfter opp iPhonen sin og klokken viser 14.14, hun tenker med en gang at han må ønske seg noe, hun ønsker at mammas kjæreste var død.

Kamilla hører mammas kjæreste går inn på toalettet, hun har bodd i dette gamle huset i 5 år siden hun var 10 år når hun og moren ble kastet ut av sin egen pappa og ektemann. Hun kan sitte oppe på rommet sitt og høre alt som skjer nede, hvilket rom de er på og noen ganger høre hva de sier. Mammaen til Kamilla hadde akkurat funnet seg ny kjæreste, han var ikke så ofte hjemme hos Kamilla, for 2 uker siden var første gangen han kom hjem til dem. Mammaen til Kamilla var lykkelig, noe hun ikke hadde vært tidligere når de ble forlatt av Kamillas pappa.

Kamilla hører doen blir skylt ned og at mammas kjæreste går inn på kjøkkenet. Det var på kjøkkenet hun for første gang ble redd for ham, mammaen til Kamilla var ute å hente posten og var bort i nøyaktig 1 og et halvt minutt. Det var de lengste 1 og et halvt minutt Kamilla hadde opplevd. Mammas kjæreste kom bort til henne og la hånden rundt skuldrene og trakk armen akkurat langt nok ned til å ta henne på puppen. Mammas kjæreste hadde holdt hånden der heletiden mens han snakket til henne, men dro til seg hånda med en gang han hørte mammaen til Kamilla komme inn igjen.

- Kamilla?!

Hun hører han beveger seg inn på stua når han roper på henne igjen. Kamilla er helt stille, hun vil ikke at mammas kjæreste skal vite at hun er hjemme. Hun spisser ørene, hvorfor er ikke mammaen til Kamilla hjemme nå, det er nå hun trenger henne. Kamilla sitter på stolen sin og tenker at hun aldri skal sitte i stolene nede på stua mer, det har skjedd flere ganger at mammas kjæreste har sagt at hun må sitte seg på fanget hans. Kamilla har alltid vært for svak og redd, hun har aldri klart å komme seg vekk, hun har alltid sittet på fanget hans mens mammas kjæreste har befølt henne. Kamilla får frysninger nedover ryggen, og hun er nesten på gråten.

- Kamilla, vennen? Er du her?

Kamilla hatet ordet vennen, det var det mammas kjæreste hadde kalt henne heletiden. «Du vet du ikke kan si noe til mamma, du vet hun ikke vil tro deg? Du vet at mammaen din er lykkeligere enn noen gang? Det vil gå bra dette, vennen min.» Kamilla husket ordene, og gråt ofte over det han sa, det han sa etter første voldtekten.

Kamilla hører det knirker i trappa, han er på vei opp! Kamilla kjenner en tåre trille nedover kinnet, hjertet begynner å slå fortere, hva skal hun gjøre? Hun har lyst å rope, rope så høyt at noen kommer å hjelpe henne eller hun kan knuse vinduet og hoppe ut, selv om hun kommer til å bli lam fra hodet og ned.

- Kamilla? Er du på rommet ditt, vennen?

Kamilla gråter nå. Hun hulker, hun er så redd og vet ikke hva hun skal gjøre. Mammas kjæreste er bare noen få meter fra rommet til Kamilla, skal hun rope, skal hun prøve å stikke av, skal hun hoppe ut vinduet, skal hun…

Hun rekker ikke å gjøre noe, hun snur seg mot døra og den åpnes forsiktig og mammas kjæreste blir bare mer og mer synlig i døråpninga. Kamilla har skjønt at det er for sent nå, at det er ingen gjemmeplass.