I det sollyset treffer ansiktet hans kommer stillheten. Lyden fra lekeplassen stilner. Skyggen bak ham bli mørkere, likedan blir han. Tankene blir mer negative og såre. Bekymringer som før har vandret langt, rygger tilbake. Uoppklarte løgner vrir seg i hodet. Hendene som til nå har ligget i en selvsikker stilling får svette håndflater.

På venstre side er det en rød dør. Den lave stolen får han til å virke liten. Dørhåntaket henger litt, de er slitent. Slitent av å bli styrt over. Limt fast til noe som aldri vil gå noe sted. Det eneste det kan gjøre er å svinge. Svinge fram og tilbake. Låse? Nei, det er låsens jobb, ikke dørhåndtakets.

Fuglen i vinduet har festet øynene på han. Sollyset bak gjør den mørk, og derfor ser han bare en svart skikkelse. Litt vippende balanserer den på vinduskanten uten noen planen om å falle. Den kan fly videre, men velger å se på han. Den stiller så mange spørsmål. Han nikker med hodet. Merker at fuglen bli mer og mer skuffet. Den svarte skikkelsen snur seg for å fly, men ser tilbake. Den spør hvorfor.

Han svarer ikke med en gang. Stillheten føles. Vannrørene drypper, vinden puster, hjertet hamrer. Han hører, og teller vanndryppende. I det han kommer til ti føler han at det er tid for å svare, men fuglen forstår ikke. Den skjønner ikke måten han snakker på. Den bruser med vingene og letter mot solen.

En sky skygger for sollyset og skyggen hans forsvinner. De svette hendene er tørket og tårene ligger på gulvet. Armene går over til den selvsikre stillingene og bekymringene trekker seg tilbake. Den lave stolen er like lav, men får han ikke til å virke liten lenger. Lyden far klasserommene er mer klare nå. Stillheten som en gang var, er borte.

Han venter. Venter på at noen skal føre han gjennom den røde døren og svinge i dørhåndtaket. Venter på å bli kjeftet på. Venter på tårene som skal falle. Venter på angeren.

Lyden av dørhåndtaket bryter tankene. Den røde døren er som åpningen til solen. Alt sollyset treffer han og skyggen blir mørkere og dystrere enn før. På nytt kommer tårene, men nå av andre grunner. Rektor viser ham inn og plasserer han midt i rommet med solen bak seg. Skyggen hans kommer foran.

Rektor kjefter, tårene faller og angeren kommer. Spørsmålet hvorfor blir stilt. Han ser på skyggen sin igjen, den er mørk. Fuglen har kommet tilbake og skyggen dens står ved siden av hans. Den vil høre, forstå.

Han vil ikke møte blikket til rektor og snur seg for å se på døren. Han føler seg som dørhåndtaket. Limt fast til et sted han ikke vil være. Jorda har smurt lim under føttene hans, og det er vanskelig å bevege seg. Barneskolen varer i syv år, Syv år med mobbing og ensomhet. Han har ingen planer om å falle, han må forsvare seg.

Føttene hans henger over gulvet. Tåspissene kan ikke engang føle bakken når han strekker seg.

Sollyset forsvinner igjen og skyggene blir svakere.