Jeg vet at livet må gå videre.

Jeg vet at jeg må slutte å tenke på det å begynne på tenke nytt.

Men det er vanskelig.

Det er ikke lett.

Ingen kan hjelpe meg med det.

Jeg må klare det helt selv og det gjør det ikke lett.

Alle sier at jeg må gå videre.

Men jeg vil ikke gå videre.

Akkurat nå vil jeg bare ligge her.

Bare ligger her å føle.

Føle at jeg er levende.

Å ikke død, der tenkte jeg ordet igjen.

Død!

Det er ikke noe fint ord.

Død! Betyr at man ikke kan føle,

Aldri leve igjen.

Bare helt borte.

Jeg ligger stille i sengen, har ikke vært ut av sengen på mange dager.

Jeg har bare lyst til og ligger her, har ikke lyst til å gå ut eller snakke med noen.

Da skal de bare snakke om hvor synd det er på meg og hvor trist det er for en jente i min alder og miste familien sin.

Jeg har det virkelig vondt, hvordan kunne de forlate meg? Mamma? Pappa? Og Siri?

Hvordan kunne de la meg være igjen, helt alene?

For det er det jeg er, helt alene, familien min er borte, helt borte.

Jeg vil ikke tenke det men jeg tenker det. Og jeg tenker det hele tiden!

Jeg har ligget her og tenkt det sammen om og om igjen. Inga har kommet inn med mat til meg iblant, hun prøver å prate med meg men jeg vet at egentlig så vil hun det ikke. Jeg hører henne gråte fra naborommet, jeg hører henne gråte i gangen og i stuen. Bestemor har også bare grått, hele tiden. Bestefar og Jørn har bare sittet der og sett på tv og ikke sagt et ord. Huset er nesten helt stille bortsett fra all gråting og småprating mellom Inga og Bestemor. Det rare er vel at jeg ikke har grått, ikke en tåre. Jeg bare vil være alene å tenke. Men egentlig vill jeg ikke tenke, for jeg tenker bare på det jeg ikke vill tenke på. Helst vil jeg bare forsvinne å dra dit mamma, pappa og Siri er.

Jeg vil ikke snakke med noen, Maja, Ida og Tina har ringt mange ganger for å prøve å prate med meg. Men ikke engang bestevenninnene mine forstår meg. Ikke nå. Jeg kan bare ikke snakke med dem, de har aldri opplevd noe som ligner dette.

Inga kommer inn som vanlig, hun banker forsiktig på døren. Men hun venter ikke på et svar, for hun vet at det kommer hun ikke til å få. Hun kommer inn med et brett, et brett med en stor tallerken spagetti og et stort glass cola.

- Du trenger ikke å spise alt hvis du ikke orker, men spis litt.

Hun setter brettet på pulten og setter seg ned på sengen.

- Vil du bli med en tur ut i byen i dag? Spør Inga forsiktig.

Byen? Og det skal liksom jeg ha lyst til. Shopping har alltid vært en trøst når livet var kipt. En ting mamma brukte å ta meg med på når jeg var lei meg. Men med Inga og ikke mamma, det blir bare ikke det samme.

- Du har vel ikke så veldig lyst? Men begravelsen er i morgen, vi trenger en kjole til deg.

Kjole?! Mente hun det virkelig, hun kunne ikke dra i byen å kjøpe kjole, ikke nå. Hun kunne bare ikke!

- Ja du får spise opp maten din da, så skal jeg finne i en kjole til deg jeg, men kom hvis du vill snakke da.

Inga gikk ut igjen. Jeg orket ikke å spise, jag vare ikke sulten, men jeg spiste litt for å gjøre Inga fornøyd. Hun var glad i meg og ville bare hjelpe. Men ingen kunne det. Ikke nå!

Ingenting er verdt det lengre.

Jeg har ingenting for å leve for.

Ingenting!

Hva er vitsen med å leve, hvis du en dag skal dø,

Dø fra noen du er glade i og la de bli igjen alene.

Siri var yngre enn meg, hvorfor døde hu å ikke jeg? Fordi hun satt i bilden, og jeg var hjemme. Derfor var det! Det er grunnen til at jeg lever nå og ikke de. Det var jeg som ba de dra ut, ut for å kjøpe lørdagsgodt, hadde ikke jeg vært så godterisugen hadde de levd nå, alle tre.

Det er trist å miste noen man er glade i. Men alle må oppleve det. Gjennom et liv har du mistet flere du er glade i, og det vet jeg så alt for godt. Men når man mister noen som står deg så nære, når du ikke bare mister moren din men også faren din og søsteren din, samtidig. Da er det ikke mye igjen å leve for. Jeg er vant til å se de hver dag, spise med dem og snakke med dem. De dagene jeg var borte fra de var jeg glad men nå hadde jeg ønsket at jeg aldri hadde vært borte fra de, at jeg kunne ha vært med de hver dag, hvert sekund. Men det er en sånn ting man ikke innser før det er for sent.

Og det er det, det er, altfor sent. For nå er de borte. Helt borte.

Og det er ulykken sin feil, for det var sånn det skjedde. De skulle en liten tur på butikken for å kjøpe lørdagsgodt. Jeg og Siri hadde klikket når vi så at det ikke var noe godt i skapet. Så de dro ut for å kjøpe godteri og brus mens jeg var hjemme og passet på pizzaen som var i ovnen. Og de kom aldri tilbake.

De hadde satte seg i bilen på vei hjem igjen, de startet bilen og begynte å kjøre. Så skjedde det som ikke skulle skje. Det som aldri skal skje, men skjer. Så alt for ofte. En mann som hadde det veldig travelt krasjer rett inn i frontruta i bilen. Og bilen bak krasjer rett inn i bakruta. Pappa døde først, så døde mamma, mens Siri døde i sykebilen. Jeg fikk ikke en gang sagt ha det.   

Jeg våknet av at Inga trakk opp rullgardinen, det er morgen, du må stå opp, sang hun nærmest. Jeg viste at hun prøvde å være så blid som mulig men hun klarte det ikke, selv om at jeg kunne se at hu smilte, kunne jeg se det triste i øynene hennes.

- Få på deg kjolen, vi drar om en halv time.

Begravelsen var i dag, og den nye svarte kjolen hang over stolen. Jeg sto opp trakk av meg pyjamasen, hoppet i dusjen og trakk på meg kjolen. Den var faktisk ganske pen, jeg så ut som en liten dame i den. Den var lang og svart, og hadde noen små perler på. Jeg satt opp håret i en fin knyte i bakhodet og gadd ikke å sminke meg, gikk bare ned til de andre. Der satt de alle fire, Inga, Jørn, bestefar og bestemor å spise frokost. De satt rundt borde vårt akkurat sånn Siri, mamma og pappa hadde brukt å sitte mens de så på meg som kom ned til frokost, alltid litt etter de andre. De satt å små pratet og lo av meg som var stup trøtt og håret som sto til alle kanter. De hadde allerede vært våken noen timer. Det var sånn det var, nesten hver dag, men ikke nå lengre. Nå var det Inga, Jørn, Bestemor og bestefar som satt der og ikke de…

Jeg spiste en tørr gammel brødskive, ingen hadde orket å dra på butikken. Vi satte oss i bilen på vei til kirken, det var helt stille. Bare alle motorene som laget mange høye lyder. Det eneste jeg tenkte var, kan ikke det samme som skjedde med de, skje med meg nå, sånn at jeg kan dra dit, der mamma, pappa, og Siri er…

Vi gikk ut av bilden, det hadde snødd i hele natt, så hele byen var dekt av enda et snø lag. Vi åpnet dørene til kirken og gikk inn, den hadde aldri vært så fin før, den var pyntet fra topp til tå, tusen hvite liljer var spredd rundt i kirken å tusen stearin lys, lyste opp kirken. Jeg kunne se de tre kistene fremst i kirken. To var store og en var liten, de var hvite og var dekt av blomster. På den ene buketten sto det: Vil i fred mamma, papps å Siri, hilsen Sarah. Det var ikke jeg som hadde ordnet med den, men det var helt greit, buketten var den peneste av dem alle, å den lå helt øverst. De hadde skrevet navnet mitt med h, det hadde jeg aldri hadde villet gjort, så jeg gjorde det aldri, men pappa ville alltid at det skulle være en h der, men jeg var aldri enig, fra nå av skulle jeg skrive Sara med h, Sarah, skulle det være nå!! Slik pappa hadde ønsket det, mens han levde..

Vi satte oss fremst i kirken, det var der den nærmeste familien skulle sitte. Det kom flere og flere folk, til slutt var kirken helt full. Damene gikk i svarte pene kjoler eller små drakter, alle hadde satt opp håret og så triste ut. Mennene gikk i svarte dress bukser og mørke skjorter. Klokken ringte tre ganger og begravelsen kunne begynne. Presten hadde på seg en lang svart kjole med hvite bånd på siden og kom forsiktig frem og begynte å prate. Jeg kjente tårene presse på, for første gang kunne jeg gråte, og jeg gråt. Presten snakket lenge og lenge, han fortalte litt om mamma, litt om pappa å litt om Siri. Presten leste noen salmer fra bibelen og alle sang. Det var noen fine sanger som var valgt ut, tears in heaven var det en mann som sang, han hadde fin og sterk stemme. Vi sang også deilig er jorden og noen andre salmer, jag aldri hadde hørt før.

Jeg orket ikke å synge, jeg bare satt helt stille og gråt. Men det var mange som sang og det hørtes ut som om at kirken var stappfull. Og det var den nok også, kollegaene til mor, kollegaene til far, familien, klassekameratene til Siri, gamle kjente, venner og jeg kunne se at mange fra klassen min var der. Det var hyggelig å se at de hadde kommet selv om at jeg ikke hadde bedt de. Det viste at de brydde seg og at de ville være her for meg, og jeg trengte ikke og spør de om det. For de var der uansett!!