JOACHIM! HVOR har du gjemt den nye strømpebuksa mi? Jeg må ha den, du er så teit, syns det er moro å gjemme andres ting. Det er helt latterlig, har du ikke noe bedre å gjøre? Sandra er illsint, av og til skulle hun ønske at tvillingbroren Joachim ikke eksisterte, at han var et sted langt borte, gjerne på en annen planet.

Joachim er på badet, han pusser tennene og gjør seg klart til å dra på skolen. Plutselig braker det i døren, han skvetter til. – Hva fader er det du strever med, Sandra? Her står jeg og prøver å pusse tennene i fred å ro, så kommer du og nesten slår ned døren, det er ikke akkurat hva jeg kaller søsken-kjærlighet! Han fniser litt for seg selv, og tenker på alle de morsomme og ondskapsfulle tingene han har gjort mot Sandra. På bursdagen deres, hadde han stappet kanel inni bursdagskaken hennes, og helt vann over hodet hennes. Det var morsomt det. Men i det øyeblikket, hvor Joachim er i sine egne tanker, spretter døra opp, og en rød Sandra kommer inn. Hun setter i et høyt hyl. – HVORFOR SKAL DU ALLTID GJØRE LIVET MITT SURT JOACHIM? Kan du si meg hvor du har gjort av den strømpebuksa? NÅ! – Ok, ok. Ro nervene litt da, jeg skal finne den. Sandra venter på badet mens Joachim har gått for å finne strømpebuksa hennes.

Er han virkelig glad i meg? Av og til virker det som han hater meg. Jeg er jo glad i han, han er jo broren min, men av og til kan han være så dum! Da blir jeg jo litt sur, men jeg er jo like glad i han for det. Sandra har tårer i øynene, så hører hun Joachim komme, og tørker tårene vekk. – Her har du den der strømpebuksa som du maser sånn om, fornøyd? Han ser litt små-sur ut tenker Sandra. – Ja, takk. Men jeg syns du kan slutte å ta tingene mine bare for å være slem. Det er ikke noe kult hvis det er det du tror, det er rett og slett bare teit! Sandra prøver å høres litt snill ut der og da. Men Joachim tok det ikke som snilt, han ble sur. – Kan du slutte å klage? Nå har du fått den strømpebuska. Du klager alltid, jeg er så lei av deg, du må alltid gjøre ting verre enn de er Sandra, det er så typisk deg! Joachim tramper fort ut av badet, og løper ned trappen og ut av huset, til holdeplassen, og inn på skolebussen. Sandra er fortsatt inne i huset. Hun rekker ikke bussen.

Så synd, tenker han. Sandra rakk ikke bussen, da får hun løpe da. Men, men, det har hun bare godt av etter det hun har gjort mot meg. Hun må alltid klage. Klage, klage, klage, er alt hun gjør. Så kommer Fredrik på bussen. Det er vennen til Joachim, så da fortalte han alt det teite Sandra hadde sagt tidligere hjemme på badet. Fredrik bare sa - Det er så typisk dere. Du og Sandra. Krangler alltid, men det er jo festlig for meg da, jeg får høre alle de morsomme historiene. – Snakk for deg selv du. Det er ikke noe morsomt å ha en sånn søster, du skulle bare visst. En dag kommer hun til å skjønne at det er hun som er teit mot meg, ja, det kommer til å skje en vakker dag, kanskje i morgen? Så blir Fredrik og Joachim stille, de pratet ikke mer før de kommer til skolen.

Skolen deres er kjedelig, den er grønn, ganske stygg, men den funker. Første time hadde begynt, luften i klasserommet var tett allerede. Joachim tenkte på Sandra, hun hadde ikke kommet ennå. Hun burde ha klart å løpe til skolen på den tiden! Det er jo ikke så lang vei!

Det går enda en kjedelig skoletime, og Sandra har ikke kommet på skolen ennå. Kanskje hun skulker, tenker Joachim. Eller later som hun har feber og ikke orker å løpe til skolen. Egentlig så bryr ikke Joachim seg, han syntes bare det er deilig å slippe søsteren.

Mens Joachim og resten av klassen sitter og har matte, løper Sandra så fort hun kan gjennom byen og mot skolen. De har lang vei, men den virker ikke så lang når man tar buss, i motsetning til når man løper, da skjønner man virkelig hvor lang veien egentlig er. I byen er det stor trafikk, bilister som tuter så mye de kan for å prøve å komme seg ut av køen for å rekke jobben. Sandra blir enda mer stresset av det, hun kjenner at hun er svett, hun har vondt i føttene, converse sko er ikke det beste skotøyet å løpe i. Hun kommer til et lyskryss, hun ser seg rask for begge veier, men så ingen biler, så hun løp over mens det var rødt lys. Det skulle hun ikke gjort. Rundt det ene hjørnet kom det en lastebil. Den hadde for stor fart til å bremse, Sandra satte i et panisk hyl. Alt skjedde veldig fort.

På skolen sitter Joachim ved pulten uten å vite hva som har skjedd med søsteren. Men i det øyeblikket, kommer klasseforstanderen til Joachim inn, og ber han komme med ut på gangen. Det er umulig, tenker Joachim. Det går ikke! Han blir sint, men samtidig faller det tårer fra øynene hans. Læreren sier han kan kjøre ham til sykehuset, for Sandra er der, tilstanden er stabil, men alt kan jo skje. De sitter i bilen til Rolf, som læreren heter, han kjører en sort Golf, gammel modell, den har en innestengt lukt av mugg, men Joachim tenker ikke stort over det. Alt han tenker på nå, er Sandra!

Nå er de fremme ved sykehuset, Joachim løper til resepsjonen og omtrent roper – Jeg skal til Sandra Lyng! Hvor er hun? Han får vite at Sandra ligger under observasjon på avdeling 6, i 6. etasje. Han tar heisen opp, han er redd, ALT var hans feil! Hvis ikke han hadde gjemt den dumme strømpebuska, så hadde ikke Sandra vært i livsfare nå. Joachim gråter. Ja, han står i heisen alene og gråter.

Nå var heisen oppe, han løper til avdeling 6, og spør en sykepleierske om hvor Sandra Lyng ligger. Han får vite at hun ligger på rom 52. Han braser inn i rommet og steller seg ved siden av henne, han spør om foreldrene kan gå ut litt slik at han og Sandra kan være alene. De går ut. Han setter seg ned på en stol ved siden av henne. Tårer faller fra øynene hans, de ser hverandre i øynene. Så hvisker han noe til Sandra, hun begynner også å gråte. Han sa – Jeg er glad i deg, Sandra!