Jeg løp gjennom skogen. Den var nesten helt fredfull. Jeg løp fort. Dyr, trær og busker suste forbi. Jeg hoppet over stokker og stein. Stoppet i ett sekund og så bak meg. De kom. Fort. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort for å fortjene ett dusin med menn etter meg. Jeg hadde bare gått en liten tur i den deilige fredfulle skogen som nå ble herjet av disse mennene som braste gjennom den. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort for å fortjene og bli jaktet på med geværer og våpen. Jeg hadde bare stått i et lite skogholdt og nytt den vakre sommerdagen. Og så plutselig kom de. Ut ifra ingenting. De hadde på seg klær som gjorde at de gikk i ett med naturen. Med væpner og hunder raste de gjennom hele den fredfulle skogen uten hensyn til de stakkars små dyrene de trampet ned hjemmene og slektningene til. De hylte og skrek. Heiet på hverandre og hisset seg opp. Hundene bjeffet. Høyt og sint.

De hadde nesten tatt meg igjen nå, hundene. De var små, tynne og raske. De glefset etter bakbeina mine. De beit meg nesten, men akkurat da kom vi til et autovern som skillet skogen og den bråkete motorveien. Jeg rakk å reagere på det og hoppet kvikt over. En av hundene krasjet rett inn i det, jeg hørte et lite klynk. Men det var fortasatt to hunder etter meg. Jeg var nå på vei over en firefelts motorvei kl 5. Midt i rushtiden. Bilene bråstoppet og det hvinte i hjulene, en av de rakk ikke å stoppe, og kom brasende rett mot der jeg hadde tenkt til å løpe. Jeg rakk ikke å svinge. Så jeg hoppet opp på panseret og ned igjen med en gang. Det var ett utrolig hopp. Den siste hunden rakk heller ikke å stoppe og løp rett inn i bilen.

Jeg hadde kommet meg trygt over veien. Og løp gjennom en ny skog. Jeg husket jeg hadde vært der før, sommeren før. Jeg og noen venner hadde badet i det lille kjeret jeg løp ved siden av. Og sovet under den åpne nattehimmelen i et skogholt. Jeg hørte beina tromme mot bakken, som trommene i en heavy metal sang. Jeg tenkte tilbake på den sommeren og merket at trommeslagene gikk saktere. Plutselig var det en stor sjefer hund rett ved det høyre beinet mitt. Den glefset etter det men bommet, så vidt. Hunden gav gass og glefset igjen.

Denne gangen bommet han ikke. Han fikk revet med seg en liten skinnbit av beinet mitt. Det gjorde veldig vondt, men det var ingenting i forhold til hvor utslitt jeg var. Jeg hadde løpt intenst i 10 min nå. Løpt for livet. Jeg merket at bunden var på vei for å glefse tak i meg. Jeg orket ikke mer, Jeg lot den gjøre det. Jeg lot den vinne. Hunden hadde tatt meg. Presset tennene inn i beinet mitt. Jeg falt sakte og hardt mot bakken. Dunket hodet i en liten stein. Alt var over. Mennene kom ikke langt etter. De stoppet og så på meg. Så at jeg ikke kunne gå ett skritt lenger. At jeg var hjelpesløs. Han ene bøyde seg ned og så meg i øynene. Jeg klarte ikke å si noen ting. Men av øynene mine lyste det hat. Han så stygt på meg og spyttet meg i ansiktet. De andre mennene lo. Så tok en annen mann fram hagla, gikk helt inntil meg. Pekte den store stygge tingen rett mot pannen min, Bare noen centimeter ifra. De andre heiet og ropte. Så begynte de å telle ned. 5, hvordan kunne de gjøre dette mot meg? 4, hva har jeg gjort for å fornærme de? 3, hjelpesløs. 2, Bare for moro skyld. 1, jeg var jo bare en hjort.