Solen skinner svakt gjennom den lette tåken. Gatene er fulle av folk, og et par kråker flakser forvirret rundt i den kjølige luften.

Jeg haster nedover gaten. Posene med julegaver henger som en sliten hund etter meg. Støyende toner av julemusikk gnager meg i ørene, og glorete juletrelys slår imot meg og svir meg i øynene.

En skitten hånd strekker seg mot meg. Han ser ut til å være svært mager, de klamme klærne ligger tett inntil kroppen, og håret henger i tjukke tjafser langs med ansiktet. «Du har ikke noen småpenger?» spør han. Jeg rister på hodet og skynder meg videre. Frekkheten tar ingen ende, tenker jeg. Nei, han får seile sin egen sjø.

Jeg kommer hjem, slenger julegavene på benken og hiver meg over Aftenposten som ligger der og venter. Et stort smil brer seg over meg når jeg ser at aksjene har steget, - dette kan bli den beste jula noensinne!

Jeg sjekker telefonsvareren. «Du har en ny melding.», lyder det. Det er den vanlige overtalingen fra jobben. Overtid nå igjen. Ja, det kan vel kanskje skyndte frem en forfremming, tenker jeg, med ”dollartegn” glimtende i øynene.

Dørklokken ringer når jeg holder på å ta på meg jobbdressen. Det er enda en innsamlingsaksjon, denne gangen fra det lokale sykehuset. Jeg unnskylder meg med at jeg akkurat er på vei til jobben og ikke har tid. At en aldri kan få være i fred for slike tiggere, nå i disse førjulstider, humrer jeg på vei til bilen. Jeg har aldri vært på sykehuset før, og nå skal de komme her og gi meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er interessert i å betale for noe jeg ikke drar nytte av likevel.

Grå skyer har samlet seg på himmelen. En kald vind tar til å riste de nakne trærne på den harde bakken, og luften er urolig.

Det er lille julaften. Jeg haster i vei til renseriet. Dressen er heldigvis ferdig. Jeg har begynt å glede meg nå, kjenner jeg. Mest for å fortelle om forfremmingen som ligger rett rundt hjørnet selvsagt, men også for å se om de blir fornøyde med gavene.

På vei til bilen ringer mobilen. Aldri fred å få… Jeg hører hva stemmen sier, men jeg blir helt fjern. Dressen faller i bakken, så fuglene som flyr uten bekymringer rundt meg skvetter til. Det gjør hjertet mitt også. «En ulykke?» stotrer jeg panisk.

Sykehuset er en gammel, grå og trist bygning. Det ligger overraskende nærme sentrum. En sykepleier møter meg. «Wilhelmsen?» spør hun. «Ja» svarer jeg raskt, mens tankene løper maraton i hodet mitt. Min eneste sønn.. Tenk om.. Når fikk han førerkort..? En lege kommer imot meg. Han legger armen sin på skulderen min, trekker pusten og smiler. «Han hadde englevakt! Han kommer til å bli helt fin.» Lettelsen brer seg over meg, og jeg går inn på rommet der sønnen min ligger.

«Håkon!» sier han overrasket. «Hvor er mor?» Jeg setter meg ned ved siden av han, legger hånden hans mellom mine og sier: «Far er her nå, alt vil gå så bra. Fra nå av skal det bli annerledes.»

Vi prater sammen på ordentlig, for første gang siden bruddet. Det kommer til å bli en annerledes jul.

Skyene tar til å lette, og den kalde vinden stilner. Månen blunker lurt til alle sine stjerner som smiler svakt tilbake. Lette snøflak begynner å falle fra himmelen og etterlater seg en skinnende hvit bakke.

Jeg rusler rolig nedover gaten. Muntre toner av julemusikk kiler meg i ørene. Overalt lyser julelys for håp og glede.

Jeg får øye på en stakkars, forfrossen mann. Håret hans er dekket av hvite, skinnende snøfnugg. Jeg går bort til han…