”Unnskyld... Det var ikke ment å bli sånn... Hvorfor kunne jeg ikke holdt munnen lukket? Ville det ha vært så vanskelig egentlig?

Jeg håper du hører på meg nå Silje.

Jeg mener det, jeg er så lei meg!

Men det vil jo ikke hjelpe nå... Nå er det for sent...

Husker du for noen år siden, da vi lekte med valpene?

Du husker Crystal og Lotta?

Forresten, Crystal ble gal da du forlot oss, vi måtte få henne bort...

Men du husker den tiden, vi hadde vært å plukket blomster, røde roser fra naboens bed, husker du det? Vel... Jeg husker det ihvertfall, for jeg hadde det kjempegøy. Det var alltid gøy med deg.

Det var den dagen vi lovte hverandre at vi skulle være venner for alltid.

I evighet....”

Jeg så på bakken, langt der nede under meg. Kjente den varme sommerbrisen komme opp til meg. Den begynte ved tærne og brakte med seg et løfte om en ny hetebølge og blomster i flere uker fremover. Den brakte frem minner. Gode minner. Minner om latter, glede, fred... Og Silje. Alltid Silje. Minner om en tid som var forbi...

Jeg kom tilbake til virkeligheten, til støyen, redselen og de utspekulerte måtene alle prøvde å lure meg til å la det være på. Kunne de ikke bare være stille? Jeg ville gjøre dette i ro og fred, kunne de ikke forstå det?

”Vær så snill Charlotte! Kom inn over rekkverket igjen!” hørte jeg en gråtkvalt stemme rope til meg. Jeg tror det var moren min...

Ignorere... Kjenner tårene renne nedover kinnene mine, men jeg enser dem ikke. Jeg lener meg utover selv om jeg holder meg fast.

-Nå! Tenker jeg, og kjenner at jeg ikke kan slippe taket. To politimenn har tatt tak i hver sin arm og holder meg på plass. Drar meg inn over rekkverket og jeg får låne en jakke av den ene, som han trekker over den tynne, hvite linkjolen min, det er først nå jeg merker at det faktisk var utrolig kaldt ute, at det ikke var den varme sommerdagen jeg hadde innbilt meg. Det var en sur, hvit og kjedelig vinterdag i januar. Jeg enser ikke moren min som tar rundt meg og klemmer meg hardt mens hun gråter slik at kjolen min blir gjennomvåt.

Jeg hører såvidt en rolig og avkjølt mannsstemme som sier at jeg blir innlagt på psykiatrisk sykehus og skal begynne hos psykolog, moren min som hyler og en masse sirener og folk som snakker. Jeg hatet det. Da svartnet det for meg.

Jeg våknet. ”hva?! Hvor er jeg?!” jeg hadde masse slanger i hånda og en oksygenmaske over munnen.

”Hun har våknet!” hørte jeg en stemme rope ut gjennom døra.

Jeg så i den retningen og så en blond mann som kom mot meg og prøvde å roe meg ned. ”Slapp av! Hva er galt?” Han hørtes snill ut, da gav jeg opp og lot ham sette i slangene igjen.

”Hvor er jeg?” jeg så på ham, blåblå øyne.

”Du er på sykehuset. Bare slapp av, Charlotte! Hvordan føler du deg?” han spurte med en stemme som sa at han virkelig brydde seg.

”Hvorfor er jeg det? Joda, ok tror jeg...” jeg så meg rundt i rommet. Lyseblå vegger, hvitt tak og hvite sengetøy. Det stod noen blomsteroppsatser på nattbordet mitt.

– tåpelig, tenkte jeg.

”Husker du ikke?” han så overrasket ut, og så etterpå granskende på meg. ”Hm... Hmmmmm.....”

”Huh... Nei... Eller...” jeg tenkte hardt.

”Jeg holdt på å hoppe, ikke sant?” jeg så dyyyypt på ham.

”Jo...” han så ned i gulvet, ”Jeg er Ivan. Psykologen din.” sa han lavt...

Jeg holdt på å falle ned av senga. ”Psykolog? Jeg? Nnei... Neineineineinei!!! Ikke tale om!” jeg satte opp det mest fornermede fjeset jeg kunne få til og så irritert og såret på ham.

”Jo” sa han kort.

Da trampet det fire leger ned trappa og inn i mitt rom. Hjelp! Det de der hadde på seg var det mest knapsu jeg noengang hadde sett... hvite klær... helt hvite klær, bukser, jakker og den frakken! Jeg hadde mest lyst til å le...

De styrte på, sjekket blodtrykk og dryppet og alt annet som jeg ikke ante hva var.

”Du har vært borte lenge, Charlotte. ” Ivan så på meg med valpeblikk, ”Første timen er idag... Bare prøv det! Vær så snill, Charlotte... For meg?”

- åh... hvordan kunne noen stå imot de øynene? Men, men, men....

”Åh!! Hvordan kan du være så ekkel med meg?” snufset jeg... Utrolig... Kisen holdt på å få meg til å grine. Hvordan var det mulig? Knurr...

”Men ok... Hvorfor ikke... For din skyld.”

”Takk jenta mi...” hvisket han atmed øret mitt og gikk ut av rommet. Jogget lett opp trappen, så seg ikke tilbake.

Ordene hans ”for meg?” ga gjenlyd i hodet mitt. Så klart jeg ville gjøre det for ham... Med et lite hyl gikk det opp for meg at jeg faktisk ville gjøre alt Ivan bad meg om... Jeg kunne ikke si nei når han satte de gjennomborende isblå øynene sine i meg.

Det eneste jeg tenkte på var Ivan.                          

-Dette er absurd! Tenker jeg.

”eh... ehem... kremt...” legene overså meg totalt. ”HALLO!” ropte jeg ut i rommet og plutselig samlet alle seg om meg.

Hodet mitt holdt på å eksplodere av å svare på alle spørsmålene som haglet ut av de store skumle munnene til de hvitkledde knapsu mennene med frakk.

Tilslutt stod de å kranglet over senga mi og slengte ting til hverandre som : ”Du klarte ikke engang å se at jenta for et halvt år siden hadde en brukket arm!” og ting som: ”Du er jo ikke ekte lege heller!” og svar som: ”Jooo!!!!” og : ”Hva er det du er da?!” og enda verre ting som flagret rundt ørene til ”legene” og over hodet mitt...

Nå stod jeg i senga og hylte høyt for å få oppmerksomhet og stillhet. Alle så på meg.

”Jeg skulle bare spørre et enkelt spørsmål!” jeg så stygt på hver og en av liksom-legene.

”Når er psykologtimen min idag?” nå så jeg så snill og uskyldig ut at jeg synes at jeg burde få en engleglorie med en gang.

En av frakkene svarte mildt: ”Det er nok om et par timer. Ivan er den beste, du er heldig! Han kommer hit, så du trenger ikke å tenke på hvor eller når du skal dit.” han smilte, men i munnen hans var det ikke så mange tenner å vise frem, jeg tok meg selv i å glane.

”Morris, jeg tror nok du sjenerer den unge damen ved dine... ehh... tenner... eller mangel på sådan...” alle lo.

”haha, neida, men kunne dere vennligst tenke dem å gå ut en tur så jeg får sovet litt før timen? Jeg er litt sliten...” jeg la meg tungt tilbake i sengen og så bedende og mest mulig frisk ut på gjengen som stod rundt sengen min.

”Ja da, vi skal gå. Du må jo få frisket deg opp før Ivan kommer...” sa legen som var lang og tynn, den samme som hadde kommentert Morris’ tenner, med tilgjort jentestemme.

De begynte å gå mot døra, jeg hadde en rar forvrengning av dem som sauer i hodet og så snart de var ute av hørevidde bare måtte jeg le.

Jeg sovnet så snart jeg la hodet på puta, jeg var visst mere sliten enn jeg hadde trodd...

”Hei... Skal du våkne eller? Får nesten dårlig samvittighet jeg nå...” en lattermild, myk stemme vekket meg fra drømmen.

”Huh?? Åh... Ivan...” så jeg og pustet lettet ut. Jeg stolte allerede på denne mannen.

”Heia søta...” flirte han. Han satte seg på sengekanten og begynte å prate med meg om alt mulig. Så kom han inn på problemet: ”Har du en bestevenninne da?” han spurte så uskyldig...

”....” jeg begynte å hyperventilere og mistet kontrollen igjen. Jeg så på ham, bad ham med blikket: ”Hjelp meg...” hvisket jeg bedende. Han så skrekkslagen ut.

Men da jeg begynte å slå og skrike holdt han meg fast og trøstet meg. Hele tiden vogget han meg og var helt rolig. Da jeg roet meg så jeg at knapsufolka var kommet tilbake.

”Jeg tror vi avbryter timen, Ivan” sa Morris lavt, ”Det er dessuten ganske sent. La jenta sove i natt...”

Ivan så ned på meg, nå hadde han fått valpeuttrykket i ansiktet igjen.

”Hvilken dato er det?” gispet jeg.

”13. februar...” sa han lavt, slapp meg forsiktig ned på senga igjen og så på meg. ”God natt...” sa han... kom med den lave, myke stemmen igjen. Så gikk han sakte opp trappa, på siste trinnet så han tilbake på meg, så snudde han.

”Sov nå...” sa den lange tynne ”legen”.

Slapp av nå...” gjentok Morris.

Så sovnet jeg...

Jeg stod der igjen, kjente den varme sommerbrisen leke mykt med den hvite linkjolen min. Og denne gangen var støyen borte. Det var bare jeg og tankene mine, vinden og blomstrene...

Silje, nå kommer jeg. Nå skulle vi ikke være skilt mere, dette var jo perfekt, den 14. februar...

På sengen min lå et brev adressert til Ivan.

Inni stod det:

”Til min valentin...”