Dette var også en vakker kveld. Langt borte i vest over skyene som lignet glass inne i en bløt hinne, fløt skyer av rødeste stoff, lette som syner i et menneskes sinn. Denne kvelden var nesten like fin som kvelden før hadde vært. Kvelden før, da jeg for første gang i mitt liv virkelig hadde hatt den følelsen. Følelsen av å være skikkelig forelsket.

Jeg heter Emilie. Jeg er 17 år gammel, og er på ferie her. Her i Grimstad. Mamma kjøpte et feriehus her da jeg var lita, og siden jeg var 15 år har jeg fått lov til å komme hit å bo her alene så lenge jeg vil. Det er i dag to uker siden jeg kom hit, og i de to ukene har jeg ikke gjort mye annet enn spise, drikke eller klikke rundt på facebook. Litt av en sommer, eller hva? Men nå hadde den virkelig startet. Eller var dette kanskje bare begynnelsen?

Jeg bestemte meg for å konsentrere meg om den gjørmete veien som jeg syklet på, så jeg hvertfall kunne få et blod fritt møte med han denne gangen. Jeg hadde møtt han dagen før også. Han. Den fineste, kjekkeste, snilleste gutten jeg har møtt i hele mitt liv. Han brydde seg virkelig ikke noe om at jeg var innsmurt med blod, eller at jeg hadde falt over sykkelen i en stor bue, på grunn av en veldig dyp søledam jeg ikke hadde lagt merke til. Vanligvis ville de fleste gutter ha krympet seg i latter, men han reagerte helt annerledes. Han ble veldig bekymret, og løftet meg opp i armene sine. Han var utrolig sterk. Kroppen var lang, slank, men samtidig utrolig muskuløs og hadde en gyldenbrun hudfarge. Han så virkelig ikke ut som en 16 åring men han var perfekt! Og i armene hans, der hadde jeg ligget. Minnet føltes uvirkelig, men det hadde faktisk skjedd. Og kanskje, om jeg var heldig ville det skje igjen.

Jeg var fremme ved den lille, grønne, gressenga. Den var dekket av alle slags blomster. De var nydelige, men kunne ikke sammenligne seg med gutten som gikk bortover vegen. Det var han. Mikael, het han. Jeg hørte på klangen i navnet hans. Til og med det var nydelig. Alt var så perfekt ved han. Han gikk sakte bortover mot meg, og dro hånda gjennom det korte, mørkebrune håret.

''Hei Emilie'' smilte han, og dro meg inntil seg for å gi meg en stor, varm klem. Jeg svarte han ikke, bare la meg inntil brystet hans. Vi sto sånn lenge, før han tok meg i hånden og leide meg bortover mot der han hadde kommet fra.

''Hva med sykkelen?'' spurte jeg forundret.

''Den trenger vi ikke dit vi skal, kjære deg. Og dessuten er det ikke plass til to på den'' så gikk han videre, uten å si noe mer, mens han fortsatt holdt hånden min, hardt inne i sin.

Vi hadde nådd destinasjonen vår. Hytta som sto foran oss var hvit, og var veldig typisk for sørlandet.

''Velkommen til min egen lille villa'' sa han stolt, og småløp for å vise meg inn. Han var virkelig stolt over denne lille hytta, og klappet fornøyd på dørkarmen i det vi gikk inn.

Inne var det åpent, lyst og alt var møblert i kremhvitt og rødbrunt. Hytta inneholdt et bad, et soverom, ei stue og et kjøkken. Akkurat passe for hans behov.

''Så, hva syns du? Passe greit, hæ?'' spurte han.

''Den er helt utrolig!'' svarte jeg, og prøvde virkelig mitt beste for å vise at jeg var imponert.

''Det er jeg som kjøpte det. Helt alene, for foreldra gidder ikke en dritt''

''Huff, er det sånn med dine foreldre også? Mine er så kjipe at de krangler hele tiden de''

''Haha, da har vi noe til felles der og'' lo han med en litt tørr latter.

Han ba meg bli med han ut på terrassen. Terrassen var stor, og var møblert med de samme fargene som innenfor.

''Ingenting er virkelig så bra som deg, jenta mi!'' sukket han glad, og jeg kunne ikke annet enn å bare sitte å beundre han, de jeg satt i den lille, tighte, røde sommerkjolen min, og lot solen legge sine siste stråler over kroppen min, før den sakte forsvant, og etterlot en skyfri, stjerneklar himmel. Han hadde satt seg nærmere meg i den lille, myke skinnsofaen som vi satt i, og hadde lagt armene rundt meg nå.

''Ser du den store stjernen som svakt blinker der oppe litt til venstre?''sa han og pekte oppover.

''Ja?''

''Den har jeg kalt opp etter deg'' smilte han til meg.

Jeg så opp på han, og klarte ikke holde tilbake tårene som presset på for hvert sekund. Aldri hadde noen sagt noe så søtt til meg, og jeg fant ikke ord for hva jeg skulle svare.

''T-t-takk'' stotret jeg frem, og bøyde meg inntil han, mens jeg småhulket.

''Men vennen, hva er det?''

''Du er bare, bare.. Bare så utrolig perfekt, skjønner du ikke det?'' smilte jeg forsiktig opp til han. Dermed satte han meg opp i sofaen, la hånden sin inntil kinnet mitt, og kysset meg ømt. Jeg mistet helt fatningen, og hjernen glemte helt at den egentlig burde samarbeide med resten av kroppen. Han lente seg tilbake, og strøk håret mitt til siden. Så sa han:

''Nei, jenta mi, det er du som er perfekt!''

Nå klarte jeg virkelig ikke holde meg, og lo og gråt om hverandre. Han måtte også le av hvor tullete jeg var der jeg satt og hadde en skikkelig gråte-le forestilling.

Vi satt ute på terrassen og pratet om hverandres liv til langt på natt, da jeg fant ut at jeg kanskje burde dra hjem.

''Nei, bli litt til?'' ba han meg, med de nydelige øynene sine.

''Okei, men jeg må komme meg hjem om en liten stund, da'' svarte jeg litt trist.

''Du! Emilie. Jeg har en mye bedre idé. Hvorfor kan du ikke bare sove her? Jeg har plassert inn en ekstra seng i tilegg til dobbeltsenga, om du ikke vil ligge i samme seng som meg?''

''Det høres veldig bra ut - men hva med sakene mine? Og tenk om jeg glemte å låse huset? Og hva hvis noen har stjålet sykkelen min? Og hva om -''

''Du, ta det med ro. Vi kjører hjem til huset ditt, og henter sakene dine, også lar vi bare sykkelen ligge. Det er ingen som stjeler noe her i bygda uansett, vennen''

Han roet meg ned med dette, og nå klarte jeg ikke la være å slippe ut et lite gledeshyl.

Det tok ikke lang tid å dra til meg, og vi var snart hjemme hos han igjen.

''Nå, vil du ha dobbeltsenga, eller enkeltsenga?'' spurte han og nikket mot de to sengene som sto i rommet.

''Hvorfor ikke bare ta dobbeltsenga begge to?'' hvisket jeg litt sjenert.

''Ja, hvorfor ikke?'' og dermed kastet han meg oppi senga, så jeg spratt høyt opp igjen. Han hoppet like etter oppi, og begynte å kile meg. Jeg kunne ikke la være å skrike høyt, og hoppet og skrek rundt der inne. Til slutt roet vi oss sakte ned, og la oss under de tynne sommerdynene. Han trakk meg tettere inntil seg, og kysset meg på pannen, så sa han;

''Vet du hva? Jeg tror det vil bli oss to for alltid, jeg''

Nå ble jeg så glad at jeg bøyde meg opp mot munnen hans og kysset han lenge. Kysset gikk over til tungekyss, og der lå jeg, og følte meg helt i himmelen. Så perfekt dette var, og så idyllisk det var å ligge i en stor dobbeltseng med verdens fineste person. Sakte dro han seg vekk fra kysset for å puste litt. Han så ned på meg, og smilte sitt peneste, blideste smil. Jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake til han, og la meg etterhvert ned på brystet hans.

''Du, jeg må ta deg med ut en tur.''

Han kikket lurt ned på meg og reiste seg opp. Igjen løftet han meg opp i armene sine, og gikk ut av hytta til ut dit det var en lang kløft. Den var veldig bratt og steinete og var sikkert 10 meter lang, men han virket kjent i terrenget, og gikk sakte men sikkert nedover, med meg like stødig i armene sine.

''Bare se på denne utsikten. Kunne ikke du tenke deg å bare leve her med meg resten av livet ditt, jenta mi?''

Jeg behøvde ikke engang tenke over svaret mitt før det slapp høyt og tydelig ut av leppene mine.

''JA!''

Plutselig kjente jeg at han begynte å vakle litt, der vi sto på kanten av skråningen. Han hadde blitt så skremt av reaksjonen min at han mistet balansen. Jeg så og kjente at jeg ble for tung for han, og nå var vi så nære kanten at jeg hang meg ekstra godt fast i ham. Han prøvde å rette seg opp igjen, men før jeg visste ordet av det falt vi nedover. Rett før vi rakk å nå bakken var det siste jeg hørte før jeg døde, ordene av stemmen hans som sa:

''Jeg elsker deg''