Hvordan kunne han gjøre det? Igjen. Uten engang å fortelle henne. Han hadde holdt det hemmelig. Løyet til henne flere ganger. Hun stirret inn i de røde øynene. Øynene som avslørte alt. Hun kjente håpet forsvinne. Dalet sakte nedover til det traff bakken. Tilbake til start igjen. Han var sint. Hun kunne se det på blikket hans. Hvordan han tittet ned for å unngå de stirrende øynene hennes. Mia ristet på hodet og stirret ut på gata. Bak de gamle gardinene som så vidt hang foran det lille kjellervinduet. Menneskene som gikk på utsiden hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd. En liten mistanke og det var over. Iblant håpet hun det skulle skje. Men innerst inne viste hun  det bare var løgn. Hun viste hun aldri kom ti å gi opp. Samme hva som skjedde.

Selv bare satt han der. Stirret tomt ut i rommet. Tankene svirret rundt i hodet hans. Sinnet fylte kroppen fra hodet og ut til fingertuppene. Hun kom aldri til å skjønne ham. Hvordan kunne hun være så dum? Hun hadde levd i et paradis hele sitt liv. Med kjærlighet. Deres liv var for forskjellige til at hun i det hele tatt kunne skjønne hva det handlet om. Han hadde ikke hatt noe annet valg. Han knyttet neven og slo den inn i veggen.  Hardt. Flere ganger. Så hardt at det kom blod. Så tok han opp flaksa som sto på bordet. Slengte den hard i veggen. Glasset for avgårde i tusen biter utover rommet. Samtidig hørte han bein som løp. Hun var redd.

Det var nå alt skulle kjentes bedre. Men det gjorde det ikke. Ikke denne gangen. Han ble sittende igjen alene. Alene i det tomme, mørke rommet. Helst hadde han lyst til å gå i dvale. Bli borte til dette var over. Men det var ikke mulig. Han var fanget i midten, uten å vite hvem vei han skulle velge.

Mia vred seg i senga. Kroppen var svett og varm, selv om hun ikke engang hadde dyna over seg. Den lange natten føltes som en hel evighet. Hun hadde ikke sovet et eneste minutt. Alle tankene, minnene og bildene oppe i hodet hennes hadde holdt henne våken hele natten. Hun følte seg maktesløs. Det var samme hva hun gjorde, samme hva hun sa. Hun hadde ingen krefter, ingen makt. Hun var som et lite barn. Et lite barn med null rettigheter. Null makt. Hun gikk sakte opp av senga, selv hvor vondt det gjorde. Merkene på armen og på beina var der fortsatt. Hun kledde på seg en lang genser og bukse for å skjule dem. Hun ville ikke at han skulle se hva han hadde gjort. Ikke i dag.

Hun så seg i speilet og smilte. Dette skulle bli en bra dag, det hadde hun bestemt seg for. Hun skulle fortelle ham nyheten. Alt hun trengte var et ja. På en måte føltes det som om det var det letteste man kunne få her i verden. Samtidig som det var det vanskeligste. Men hun viste at hvis han sa ja, kom livet deres til å endre seg fullstendig. Mia tok med seg litt mat og drikke fra kjøleskapet. Hun viste han var sulten, og hadde hun ikke med mat ville han bli sint.

Sola skinte og barna i gata hadde allerede begynt å ta veien ned mot stranda med foreldrene sine. Det var en fin sommerdag midt i ferien. Mia følte seg uvanlig lett i kroppen, og hun hadde på følelsen av dette kom til å bli en god dag. Hun valgte å putte gårsdagen bak seg. I dag var en ny dag, og forhåpentligvis ville han tenke det samme. Kanskje ville han gi henne en klem og fortelle henne hvor glad han var i henne. En del av henne håpet det, men hun ville ikke forvente for mye. Hun skulle ta ting som det kom. Forsiktig lukket hun opp døra til blokka hans. Gikk den lange, smale trappen ned til kjelleren. Hun stirret forundret på døra. Han hadde ikke låst. Hun lukket den sakte opp og tittet inn.

Hun lukket øynene og kjente det gode humøret sank til bunn. Tårene trillet sakte nedover kinne hennes. Den søte lukten. Sakte beveget hun seg inn i leiligheten. Hun var nødt til å balansere gjennom tomme flakser og søppel på det møkkete gulvet. Hun stoppet opp. Ropte navnet hans flere ganger. Men han svarte ikke. Lyden ble bare sittende igjen i ekkoet som fylte hele rommet. Hun tok enda et skritt. Hun var snart inne i stua. Hvorfor svarte han ikke? Hun tok enda et skritt. Et skritt til, og hun var inne i stua. Hun førsøkte å rope navnet hans en gang til. Fortsatt ikke svar.

Mia pustet rolig inn og fikk opp motet til å ta det siste steget inn i stua. Blikket hennes stivet. Hun stivnet. Hun ble stående å stirre i flere sekunder. Det føltes som om hun kunne falle i bakken når som helst. Alle tankene for avgårde og hun ble stående helt tom innvendig. Fullstendig tom. Hun slengte fra seg posen med mat. Den for avgårde inn i veggen og laget et stort smell. Bestemt gikk hun mot ham. Han lå på sofaen. På bordet sto den tomme flaska, tablettboksen og den lille posen hun hadde sett så mange ganger tidligere. Men alt var tomt. Tablettene var borte, og det grønne innholdet i posen var borte. Det var ingenting igjen. Hun stirret på ham. Han bare lå der. Mia tok et skritt nærmere. Plutselig stivnet blikket hennes. På veggen over ham sto det skrevet: «Jeg elsker deg».