Karl gikk nedover storgata. Han forsøkte å varme hendene sine i lomma, men det var nytteløst. I 10 minusgrader er det aldri godt å holde seg varm på fingertuppene. Men kulda var en bagatell, en liten, helt uviktig detalj som alle måtte tåle. Det var ikke derfor han brukte dobbelt så lang tid på å gå ned storgata i dag.

Dagen i dag var i grunnen ikke spesiell i forhold til alle andre dager. Det var faktisk ingenting som skilte denne dagen fra resten av dagene i året. Likevel valgte Karl å bruke dobbelt så lang tid til skolen akkurat i dag.

Fru Nordtvedt stod i vinduet sitt i Storgata 125. Det var varmt og godt i leiligheten, men ved vinduet kjente man at kulda liksom slo mot en. Fru Nordtvedts øyne fulgte en ung, gjennomsnittlig pen og passe høy gutt rusle sakte nedover veien. Hun kjente han godt igjen. Han gikk alltid der på denne tiden. I dag var han riktignok litt senere enn vanlig, men det betydde ikke noe for fru Nordtvedt. Hun var jo pensjonist, og hadde aldri noe hun måtte rekke. Likevel hadde hun i dag en følelse av at det var noe hun måtte gjøre. Men hun klarte ikke å sette fingeren på hva. I dag stod hun dobbelt så lenge foran vinduet og grublet på hva dette kunne være.

Busse stod i skolegården og skuet utover. Han følte seg kul der han stod. Som kongen på haugen. Nei, kongen over haugen. Over alt. Truls og Finn stod på hver sin side av Busse, men de slang liksom bare etter han. Gikk dit han gikk, sa det han sa, mente det han mente- de var ingenting selv. De bare stod der. Som roboter, tenkte Busse. Men tankevirksomheten hans ble brått avbrutt av Finn: Ska vi gjøre i da’ a? Ingen svarte. Dagene var i grunnen litt kjedelige. Vi finner vel på noe, svarte Truls etter en god stund, litt ubestemt. Mm, mumlet Busse.

Karl kom bort til skoleporten. Han så utover skolegården, trakk pusten og gikk innover med raske skritt. Han visste at Busse og drittvennene hans ville stå på jordvollen. Det gjorde de alltid. Akkurat som at de alltid ropte til han når han gikk forbi. Men han skulle gjøre som vanlig. Gå rolig forbi. Ikke bry seg om det de ropte. Late som at han ikke hørte noe og gå fort forbi. Forbi og inn på skolen. Plutselig skar det gjennom luften: Næmmen ere’kke lille, stygge Karlegutten som kommer gående da? Helt alene i dag igjen? Det var Busse som ropte. Truls og Finn lo høyt, så høyt at Karl hørte det klart og tydelig gjennom den kalde januarlufta. Karl kjente klumpen i halsen komme, etterfulgt av det enorme sinnet. De får faen ikke lov. Helvetes idioter. Karl tenkte nesten høyt. Han stanset midt på skoleplassen. Følte sinnet bruse over, sprenge seg fram, forbi barrikadene, utover i kroppen. Han kjente at han kom til å eksplodere: Jævla drittunger! Helvetes idioter! Karl skrek av all sin kraft. Alle så på han. Busse, Finn og Truls lo om mulig enda høyere enn de gjorde før han skrek. Alle andre lo også nå, følte Karl. Han begynte å løpe, mot inngangen. Mot sikkerheten. Alles øyne var på han, de fulgte han der han løp bortover. Han kunne føle det. Alle gjorde narr av han. Han løp.

Karl slengte seg ned på en benk innerst i gangen. Det var en liten søyle som stakk litt ut i den grå, tunge gangen slik at ingen kunne se han der han satt. Han satt med ansiktet i hendene og forsøkte å holde tårene tilbake. Det var en slitsom jobb. Klumpen i halsen var større enn noen gang tidligere. Han hørte andre elever som var i gangen. Trøtte, men stort sett fornøyde og glade elever. ”Klassekamerater” du liksom, tenkte han surt. Så ringte det inn. Karl ble sittende i gangen.

Klokken ble ni, og Karl satt enda i gangen. Han hadde fått stoppet gråten nå, men var sliten og lei. Han orket ikke gå inn i timen. Inn til Busse. Inn til drittungene. Han bestemte seg heller for å gå vekk fra skolen. Vekk fra all dritten.

Fru Nordtvedt fisket rolig opp Earl’s Gray posen fra koppen. Hun brukte en liten skje og tvinnet tråden rundt posen, så strammet hun slik at den gule væsken som var igjen i posen ble trykket ut og oppi koppen. Hun la posen på den tomme frokostasjetten ved siden av. Så løftet hun blikket og så utover hennes velkjente del av storgata. Plutselig fikk hun et besynderlig uttrykk i ansiktet. Det kom gående en skolegutt oppover gata, rød i kinnene og rød rundt øynene. Ikke noe besynderlig i det for så vidt, man kan jo forsove seg fra tid til annen, men denne gutten gikk feil vei. Han gikk fra skolen. Dessuten hadde hun sett han tidligere i dag, gående i riktig retning. Det var vel for en snau time siden eller så, tenkte hun. Gutten passerte vinduet. Fru Nordtvedt klistret hodet inntil vinduet for å se hvor han tok veien. Han tok til venstre, ned i Liljeparken. Fru Nordtvedt glemte den varme tekoppen sin og gikk ut i gangen.

Karl frøs mer nå enn han gjorde når han gikk til skolen. Han brant av sinne innvendig, men likevel frøs han noe forferdelig. Han svinget ned og gikk gjennom den lille buen som ledet inn til Liljeparken. Det har vel aldri vært noen jævla lilje i denne parken. Idiotisk navn. Faen så idiotisk. Arg. Mens Karl tenkte dette kjente han sinnet bygge seg mer og mer opp inni han. Det ble varmere og varmere denne kalde januarmorgenen der Karl stod ved sjøen i Liljeparken og tenkte på ting som gjorde han mer og mer irritert. Han var sliten nå. Lei av alt. Han dro opp mobilen av lomma og begynte å taste.

Fru Nordtvedt hadde surret så mye klær rundt den lille kroppen sin at hun nesten syntes det var for varmt. Nei, nå skal du ikke klage på at du har det godt og varmt om vinteren, tenkte hun strengt for seg selv. Hun stoppet opp en liten stund og beundret det nydelige, gamle buen som buet seg pent og pyntelig over inngangen til Liljeparken. Her er alltid så fint om sommeren, tenkte hun med et lite smil om munnen. Liljene på vannet, slyngplantene som slynger seg rundt buen, det grønne gresset og blågrønne vannet. Hun ønsket seg plutselig at det var sommer.

Fru Nordtvedt skuet utover parken. Hun kunne ikke se noen. Hun tok av seg brillene og prøvde en gang til. Ingen å se, parken var helt tom. Hun myste og så rett mot vannet. Så gispet hun høyt.

Ståle satt ved kateteret og så utover klassen. Er det noen som har sett Karl i dag? Alle så mot hjørnet der Karl pleide å sitte. Ingen av de hadde lagt merke til at han ikke var der. Han var her i morges, sa Cille på første rad. Klassen begynte å prate. Timen er så godt som over likevel, tenkte Ståle og krysset av for fravær ved siden av ”Karl” i boka.

Det hadde ringt inn til siste time, og alle elevene hadde klart å slepe seg inn i klasserommet igjen. De satt og pratet, men lærerne kom ikke. Først når det var gått en halvtime av timen kom en lærer inn. Det var ikke Ståle som de egentlig skulle ha, men Klaus som kom. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet. Alle skjønte at noe var galt, siden Klaus vanligvis var en lystig og glad lærer. Det ble stille i rommet. Det forble stille en stund. Karl er død, sa Klaus. Ingen reagerte. Han druknet i Liljeparken rundt klokka ti i dag. Før det fikk Ståle en tekstmelding hvor det stod ”Nå har alle mobbet meg så lenge at jeg faen ikke orker mer. Jeg gir opp. Ha det. Karl.” Klaus stod og ventet på noen skulle reagere. Cille og noen av de andre jentene begynte å gråte. De gikk sammen og trøstet hverandre. Guttene i klassen satt bare der. Satt der og visste ikke hva de skulle gjøre. Hva de skulle si. Hvordan de skulle komme over dette. Har jeg gjort noe? tenkte flere av de. De visste svaret. De visste svaret alt for godt.