Det var søndag og jeg våknet brått en morgen av hyl nede. Det var mamma, maste om at jeg måtte komme meg ut av senga og ned i stua for å passe lillesøster. Etter noen kraftige nøl fra meg kom jeg meg opp, og trasket opp trappa, sånn i halv søvne etter døyninga noen timer før. Som jeg brått fikk kjenne nå. Kjæresten min, Kristoffer hadde holdt meg våken langt ut på natt i går med enda en dyr telefonsamtale. Men siden han er så søt og jeg aldri blir lei, går det fint. Han er en veldig koselig gutt. Hvertfall mot de han tåler trynet på. 15 år, blå øyner og litt ruffsette brunt hår, akkurat passe langt. Høy, tynn og ikke minst maskulin. Mens jeg er bare en vanlig fjortiss jente på 15 år med blondt scene hår og blå øyner. Passe høy og passe kroppsfasong.

”Charlotte?! Sa ikke jeg at du skulle ta inn tøyet mens jeg var på jobb i går?!” Sa mamma med en litt irritert stemme mens jeg trasket opp trappa. ”Joa, men jeg glemte det” Smisket jeg meg unna. Eller, du kan ikke akkurat kalle det smisket. For jeg glemte det og. Tok jo tross alt ut og inn av oppvaskmaskinen, ryddet huset og vasket badet. Og søpla da så klart. Kan jeg ikke heller få et takk for det? I stedet for enda mere mas, alle kan gjøre en feil i blant. Men jeg gjør den tydeligvis alt for ofte.

Mamma, Hilde en helt vanlig hissig dame i overgangsalderen, gikk nå ut døra til jobben susene forbi meg på bunden av trappa. Selvfølgelig hadde da jeg fått enda en ny liste hengende på kjøleskapet om 'dagens oppgaver'. 1. Ta ut og inn av oppvaskmaskinen. 2. Støvsuge hele huset. 3. Gå på butikken og handle det, det og det. 4. Rydde hele rommet ditt! 5. Vaske begge gangene. 6. Hente posten. 7. Vaske alle doene i huset. Og dette da samtidlig som jeg passer søstra mi. Hjelp.

Det er akkurat som om hun koser seg, ved å "pine" datteren sin. Også dette kan høres teit ut, men skjønner ikke hun at det er hun som er husmoren her, og ikke jeg?! Alle burde hjelpe til litt hjemme, selvfølgelig. Men ikke alt for mye, burde ha litt fritid og. Jeg passer lillesøsteren min nesten hver dag i uken, gjør husarbeid med en ny liste dagens oppgaver hver dag og når jeg endelig får tid med venner og Kristoffer må jeg alltid tidligst inn. Og ikke får jeg sove med min egen kjæreste en gang. Vennene mine er hjemme i tolv tiden mens jeg må gå halv ti fra hvor enn jeg er. Ikke drikker, snuser eller røyker jeg. Bruker prevansjon som bare rakkeren og kunne aldri ha tenkt meg å prøvd narkotika eller smakt, drukket, spist you name it, av noe jeg ikke vet hva er. Jeg er bestemors lille jente som ikke snakker med fremmede folk. Selv om alle mine næremeste unntatt et par stykker røyker, drikker, snuser, driter i foreldrene osv. Så hvorfor kan ikke jeg få det litt som jeg vil? Kommer jo ikke til å bli som dem. Jeg er meg selv og drømmer om å være den jenta som drar på hyttetur med kjæresten. Og på natten sover vi jo? Jeg skjønner ikke det, det er på dagen man er våken og ting kan skje. Ikke om natten, da er det søvn og en god varm kjærestes arm rundt seg, det er alt jeg vil. Hva må jeg gjøre for at det skal bli slik?

”Chjarlotte?” Hørte jeg borte fra gangen. Det var Frida, min kjære lillesøster på 5år. Jeg sluttet å tenke på min urettferdighet og la fra meg listen om dagens oppgaver på kjøkkenet. Gikk bort til korridoren i gangen der Frida sto med hendene gniende i øynene, teddybjørn i venstre hånden og i en lys rosa pysj med hvite kaniner på og ikke minst det skinnende lyse håret hennes. ”Chjarlotte, kan vi leke med barbie i sofaen nå som mamma har gått?” Jeg lo litt for meg selv og sa ”Sefølgelig kan du det vennen". Siden det har seg slik at vi har fått ny sofa, og den er det ingen leker i etter mammas ordre. Men de gir jeg litt f i når hun er på jobb. Da er det jeg som er sjefen i huset, og hva kan da en liten søt jente på fem år gjøre med en plastikk dukke i en ufarlig brun sofa?

Det var kvelden og Frida hadde kommet seg i seng igjen etter en tøff dag med mye arbeid. Hadde vel fått 20 minutter på dataen og laget meg noe mat, ellers hadde jeg stått på i hele dag. Men i løpet av den lille halvtimen jeg fikk på dataen, var heldigvis Kristoffer på msn, jeg ba han ringe meg og vi avtalte å møtes i morgen etter skolen en gang. Men han hadde vist planer, så ble ikke lange samtalen, men ikke rart det etter den i går. Det var gått et par dager siden jeg var med han sist, så dette kom til å bli koselig. Mamma kom inn døra og jeg gikk opp på rommet, la meg i senga, lukket øynene og sovnet fredfult, men sliten inn i drømmeland.

*ring, ring, ring, ring* Ulte den sletene vekkeklokka mi høyere og høyere for hvert sekund. Helt til den fikk nok et smell på lokket. Klokken var 06.30, presis. Og nok en trøtt dag på skolen var i vente. Av glede for å ikke se helt turpert ut når jeg skulle møte Kristoffer, hoppet jeg opp av sengen i all fart i vei mot klesskapet.

Etter en drøy timer jeg på vei ut døren med et morgeneple i hånden. På med UGG'sa og min nye kule boblejakke og ut døra på vei mot skolen. Fra meg til skolen tar det ca. 15-20 minutter å gå, så siden jeg hadde så god tid gikk jeg innom butikken på veien for å kjøpe meg noe å drikke til den lange dagen. Jeg hadde trossalt seks timer teori i vente, så godt med noe å leske seg på. Klokken var ikke mere enn ti på åtte og skolen begynner ti på halv ni, så jeg somlet litt på veien bortover, hadde ti minutters gåing i vente så hvorfor ikke.

Det ringte inn til første time og jeg gikk mot skapet for å hente bøkene. "Heisann sexygirl", hørte jeg rett bak meg og snudde meg litt innbilsk, men den stemmen var virkelig kjent. Det var Ine. En av de søteste og beste jentene jeg kjenner, hun er uten tvil min besteveinne og det har hun også vært siden barneskolen en gang. Og hun er virkelig flott, på ballet i fjord ble hun kåret til 'skolens ansikt', altså skolens vakreste jente. Det er heller ikke rart med karamell brunt hår, tynn og perfekt kropp og puppene alle jenter ønsker seg. Rett og slett perfekt slik hun er. Og en fantastisk personlighet. "Hei vennen" sier jeg og smiler til henne. "Hvordan går det? Så deg ikke på klubben i går, alle var jo der. Kristoffer og" Sa hun og vi gikk bortover mot skapene mens vi snakket. "Nei, du kan jo tenke deg. Jeg var barnevakt i hele går" "Åh, du er jo alltid det. Du er aldri med oss lenger, den morra de nekter deg jo alt gøy her i livet" Jeg kjente jeg ble litt irritert måten hun sa det på, men det er litt sant så jeg bare nikket og hørte etter hva mere hun hadde å si. "Det er fest hos Line i kveld, kommer du eller?" "Jeg vet ikke, drikking ogsånn?" "Sefølgelig, blir ikke noe fest uten alkohol, dumma" "hm, jeg hadde planer med Kristoffer, og jeg drikker ikke uansett så jeg tviler" "Lame, du må komme deg litt i gang" "Litt i gang?" Spurte jeg henne. "Jaa, alle drikker. Du er populær, flott og kul. Så hvorfor blir du ikke litt mere som oss?" "Jeg har ikke lyst til å drikke, er det så vanskelig å forstå?!" "Nei, rolig. Herregud. Du har bare forandret deg sånn" "Det er heller du som har forandret deg" Sa jeg litt trist å snudde ryggen til henne og gikk andre veien. Jeg som har forandret meg? For noe tull, de er hun som har blitt helt opptatt av den populariteten og status. Begynt å drikke og snuse. Jeg er akkurat den samme jeg alltid har vært, og hun var slik før hun og, helt til nå i det siste. Har ikke noe i mot at hun gjør det, hennes valg. Men la meg ta mine og.

Resten av skole dagen gikk ikke som forventet. Jeg satt bare å trøste drakk vannet jeg kjøpte og tenkte på samtalen mellom meg og Ine. Vi hadde liksom aldri hatt en slik samtale før. Kanskje ting virkelig forandret seg? Det ringte ut og inn til timer, jeg satt fortsatt der å filoserte ut i lufta om alt og ingenting. Endelig ringte det ut for siste time og jeg sendte melding til Ine å lurte på om vi skulle gå sammen hjem. Jeg ventet på utsiden av skolegården, de var enda ikke kommet ut. Jeg satt å sparket i noen sneiper som lå under benken. Så hørte jeg døren gikk opp, ut kom Mathias, en av fotballgeekene i klassen til Ine, endelig kom hun. Pernille gikk ved siden av henne. Pernille? tenkte jeg. Ine hater jo henne. De lo og så ut som om de hadde det gøy. Ine kastet et blikk på meg. Ikke akkurat et pent ett. De gikk inn på doen og jeg ventet enda. Når de kom ut igjen overså hun meg totalt og gjorde seg ekstra til med latteren hennes. Jeg satt igjen på skolegården som et tomt spørsmålstegn.

Regnværet kom og jeg gikk hjemover alene. Innen jeg kom rundt siste sving opp avkjørselen var alt av klær kliss vått. Jeg slang av meg skoa, jakka og det. Gikk opp trappa, inn på badet, fyllet badekaret med passe varmt vann og la meg oppi. Det var virkelig godt. Endelig slappet jeg av. Jeg lå å tenkte på alt. Alt og hvorfor. Hvorfor i alle dager kom Ine ut med Pernille? Vi har jo baksnakket og hatet den heksa i årevis. Og hvorfor var hun helt normal i dag til morgen og vende seg om til en helt fremmed bitch på slutten. Hva hadde jeg gjort? Er det meg, eller henne? Noe må det jo være, eller? Jeg sukket og kikket på klokken. Kom meg opp av badekaret og stelte meg videre, bare litt ekstra stas siden jeg skulle møte Kristoffer. Det ville bli fint å møte han. Fordi han virkelig alltid er der for meg, elsker meg og skal være min for alltid.

Når ting var som det skulle grep jeg fatt i telefonen og ringte han. Han tok telefonen, "Hallo?" "Heipus" sa jeg. "Åh, hei" "Er det noe eller?" "Nei, nei. Jeg bare ble litt overasket av at du ringte" "Em, hvorfor det? Skulle ikke vi finne på noe da?" "Åja, stemmer. Det hadde jeg glemt. Møt meg på festen hos Line a?" "Jee-eg tenkte vi kanskje kunne være alene litt, det er så lenge siden føler jeg. Sist gang var jo vi med kompisene dine og gangen før der var vi med noen ogsånn" "Okeipus, jeg kan komme hjem til deg jeg". Han virket annerledes. Bare jeg som blir parranoid av dagens dramaquen på skolen. Jeg løp inn på rommet, tente stearinlys og redde fint opp sengen med romantisk lav musikk til.

*Bank, bank* Kom det fra døren og jeg lukket opp. "Heeeeeeei" Sa jeg veldig glad og kastet meg inn i armene hans. Vi bestemte oss for å se på film og slo oss ned i sengen med masse romantiske stearinlys rundt. Jeg var på vei inn i armkroken hans helt til han plutselig reiste seg og sa han måtte på do. Jeg spurte søtt og uskyldig om jeg kunne få et kyss, men han ba meg vente litt, han skulle bare tisse. Jaja, tenke jeg og la meg ned på sengen og trykket filmen på pause. Der lå jeg og ventet. Ventet, ventet og ventet. *dring* kom det fra mobilen. "Kristoffer", sto det at den var fra. "Hei Charlotte. Jeg beklager, men dette funker ikke mere. Vi er aldri sammen mere eller noen ting og du kommer jo ingen vei hvis du skjønner. Jeg kan jo aldri være ute lenge med deg, sove med deg eller noen ting slikt som alle andre kan. Du er alltid opptatt og barnevakt. På den tiden har jeg funnet ut at dette ikke går mere og at jeg ikke har de følelsene jeg en gang hadde for deg. Jeg har mistet følelsene for deg. Tenkte jeg skulle si når jeg kom til deg nå, men du hadde gjordet det for romantisk at det ble rett og slett alt for vanskelig så jeg valgte denne sjetteklasse måten her. Men nå vet du det hverfall, det er ikke noe oss mere. -Kristoffer".

Alt stoppet opp. Jeg klarte ikke puste, tenke eller noen ting. Hjertet dunket på en grøssende måte og jeg kjente at jeg ville grine. Slippe tårene løs og bli ferdig med det. Eller bare at jeg hadde sovnet i senga og Kristoffer kom inn døren og vekket meg. Jeg kløp meg selv i armen, det var vondt. Jeg løp inn på doen, den var tom. Sjekket etter skoene hans i gangen, de var borte. Jeg satt meg ned i trappa, tårene kom. Det gjorde så vondt. Jeg kan ikke beskrive det, det føltes ut som om noen kuttet meg opp innen fra og reiv ut alt av lykkelighet. Jeg fikk nesten ikke puste.

Så der satt jeg, i trappa. Sikkert en time og bare kikket ned. Tårene rant og rant. Jeg hadde ingen å snakke med, ingen å holde rundt eller trøste meg til. Jeg løp opp på badet, fant fram enn lommekniv, satt den mot huden. Der kjente jeg spissen. Jeg hadde kuttet meg, hvis det ikke var for arrene.