Jeg satt med tårefylte øyner og stirret rett ut i luften. Nå visste jeg hvordan denne følelsen var også, denne tomheten. Tapet etter å ha mistet en nær venn. Du var alltid så smilende og glad, alltid så munter, gjorde meg alltid glad når jeg var i nærheten av deg. Og i tillegg var du utrolig fin, og alle guttene ville ha deg. Jeg ble til tider litt sjalu på det, det kan jeg innrømme. Men jeg var den heldige, du ville ikke ha gutter, du ville ha meg. Vi - du og jeg, skulle være bestevenner for alltid. Selv om du er borte nå, er du min aller beste venn, og du vil alltid være det, Marita. Jeg skal aldri glemme deg.

Den måtte vel etter hvert ha negativ virkning på deg, men hvorfor så tidlig? Det er så utrolig urettferdig! Hvorfor akkurat deg, hvorfor akkurat min bestevenn? Hvor mange ganger hadde jeg ikke stilt det spørsmålet i løpet av den siste uka, om jeg skulle telt, hadde det nok blitt over hundre. Jeg husker så godt den siste overnattingen vår, da du sa legene hadde gitt deg 2 mnd levetid igjen. Den setningen "Karoline, de sa til meg att jeg hadde 2 mnd igjen å leve". Jeg husker jeg bristet i gråt, men du var så rolig, du gråt ikke, du trøstet meg. De 2 månedene etter att du fortalte det til meg har vi vært sammen hver dag, jeg droppet alt av fritidsaktiviteter og lekser. Det kommer til å gå utover meg i framtida, men det blåser jeg i. Det var verdt å si hade til deg. Jeg husker når jeg satt ved siden av moren og faren din, og søsknene dine for ei uke sida. Du var våken, du visste att nå var det like før, vi satt rundt deg på hver si side av senga. Jeg satt på høyre side, den nærmest døra. Jeg holdt den ene hånden din, du sa noe til meg, du hvisket til meg, du sa: Jeg skal aldri slippe.