Alle var stille. Ingen sa noe. Men det var ikke bare stille. Det var altfor stille. Det var så stille at man kunne høre alt. Penner som skrev, hjerner som knirket. Ark som ble skjøvet og bladd. Elever som pustet og sukket tungt. Pultene stod ikke i orden. De var blitt flyttet på. Klasserommet var fullt. Det ene vinduet på den andre siden var åpent. Ute var det sol, det var varmt, våren hadde kommet. Midt i skolegården var det to store trær. De stod der og gledet seg til sommeren. Da skulle de være pyntet med sine grønne blader, og vise seg frem. Nå var det ingen som la merke til dem, men om sommeren ville alle elevene krangle om å få sitte i nærheten. For da skulle trærne gi dem skygge. Ved trærnes røtter var det sprunget ut noen blomster, tegn på våren. De gledet seg også til sommeren. Det gjorde alle.

Rett ved vinduet satt hun. Ja, der satt hun.. mens alle satt og strevde og stresset, satt hun der uten bekymringer. Hun satt og skrev, så ikke opp. Hun satt der og kunne alt. Snart var hun ferdig. Dagen etter ville hun få en sekser. Og jeg! Jeg kom til å sitte her hele dagen, og vill ikke få mer enn en treer. Alle ville ignorere meg, og bare bry seg om henne. Fordi hun hadde fått en sekser.

Det hadde ikke alltid vært slik. Før var det ingen som brydde seg om hvor flink jeg var, før var alle glade i meg. Før var det ingen som ignorerte meg, men det var før, det. Før hun kom. ”Hei jeg heter Anja.” Hadde hun sagt. ”Jeg er 16 år gammel og singel.” Da hadde alle guttene begynt å le. Singel! Tenkte jeg. Hvorfor i all verden hadde hun sagt det? Jeg visste det fra første dag at hun kom til å ødelegge for meg. Hun var pen, slank, høy og hadde bruen øyne. Jeg var ikke stygg jeg heller. Men hun var penere. Hun hadde satt seg ved siden av meg, og som vanlig hadde min pult vært omsvermet av gutter. Men denne gangen var det en annen grunn. Det var ikke meg, men henne de stod rundt. Det var bare helt tilfeldig at pulten min var ved siden av hennes. Til og med i gymmen hadde hun ødelagt for meg. Jeg hadde vært den beste jenta i gymmen, men det tok hun fra meg. Hun var bedre enn meg i alt.

Jeg så meg rundt. Hun hadde gått, de fleste hadde gått. Jeg så på klokka, det var bare en halv time igjen. Og jeg hadde ikke gjort noen ting. Jeg hadde brukt hel tida til å tenke på hvordan livet mitt hadde forandret seg de siste seks månedene. Det var på tide å gjøre noe, men hva?

Jeg la fra meg pennen, fór ut. Jeg løp ti busstoppet, og håpte på at hun ikke hadde gått. Jeg løp alt jeg kunne, men bussen kom før meg. Da måtte jeg løpe enda fortere for å rekke bussen. Heldigvis ventet bussjåføren på meg. Jeg fortet meg inn, og betalte. Jeg så meg rundt, bussen var full av gamle folk som så stygt på meg. Sikkert fordi de måtte vente noen sekunder. ”Hva faen glaner dere på?” spurte jeg sint. ”Dritt folk” mumlet jeg. Nå så jeg Anja, hun satt alene og smilte. Hun smilte til meg. Men det var ikke et sånt snilt smil, det var et tegn på at hun syntes jeg var teit. ”Hvorfor gliser du så jævlig?” spurte jeg. ”Nei, bare smiler jeg.” Sa hun. ”Får jeg ikke lov til å smile heller nå?” det tok kaka. Jeg begynte å skrike til henne, vet ikke hvor ordene kom fra, men de bare strømmet ut. Jeg sa mye, mye som jeg angrer på, mye hun ikke fortjente å høre. Jeg var frekk, jeg hatet henne med hele mitt hjerte. Men hun sa ikke noe. Ingenting. Alt ble stille. Jeg så henne i øyene. De brune øyene hennes ble tåkete, og en tåre rant ned på kinnet hennes, og laget en våt flekk på den hvite buksa. Så kom en til, og enda en. Det kom flere, hun begynte å grine. Bussen stoppet. Ute blåste det, jeg kunne se det på trærne som enda var nakne.

Hun reiste seg og gikk ut. Jeg fulgte etter. Vi stod der og så på hverandre, bussen kjørte forbi og jeg sa til henne: ”Håper du dør!” Nå begynte hun virkelig å grine, hun løp vekk fra meg. Hun skulle krysse veien da hun snudde seg for å se på meg. Og noe mer fik hun ikke gjort…

Jeg satt å så på foreldrene hennes. Moren grein. Faren prøvde å trøste henne. Jeg kunne se at han var lei seg. Han hadde tårer i øyene, men han holdt dem tilbake.

Alt va hvitt. Veggene, gulvet, taket, sengetøyet. Til og med klærne til folka der var hvite. Det luktet så typisk. Men gardinene var ikke bare hvite, de hadde grønne striper. Ved siden av senga stod en hvit kommode. Den hadde et lite skap underst, og to skuffer øverst. På siden var det en bordplate. På den lå det brukte sprøyter. Sånn sprøyter uten spiss. Hun så ut som en engel der hun lå. Det brune håret lå løst rundt hodet hennes. Øyene var lukket. Den lille munnen var også lukket. Hendene lå foldet på, dyna var bare trukket opp til livet. Og det eneste tegnet på at hun var i live, var at hun pustet.

En mann kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg sa ikke noe. Jeg kunne huske alt som hadde skjedd. Tenkte på det hele tiden. Det var som om en sakte film gjentok seg i hode mitt igjen og igjen. Hun hadde løpt med tårer i øynene, hun hadde sett tilbake på meg. Jeg hadde sett bilen, jeg så at den kom til å treffe henne. jeg ville rope det til henne, men ordene satt fast i halsen. Bilen hadde truffet henne på låret og hun hadde flydd opp på bilen. Sjåføren hadde fått et skremt uttrykk i ansiktet. Han hadde prøvd å bremse, men for seint.

Det gikk noen dager før hun våknet. Jeg var der. Hun så på meg og smilte. Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne smile til meg. Det kom en mann med hvit frakk og fortalte at hun hadde skadet ryggrada, og at hun aldri kunne gå igjen. Jeg reiste meg og løp ut. Løp hele veien ut. Jeg hadde tårer i øynene. Alt dette var min feil. Hadde jeg bare ikke kranglet med henne! Hun var snill, men jeg innså det for seint. Hadde jeg bare ropt det til henne. Da ville hun ha stoppet, og det hadde ikke skjedd. Jeg følte meg rar, var kvalm og svimmel. Tårene strømmet ut. Jeg pustet litt rart. Plutselig hørte jeg et dunk, og alt ble svart.

Jeg våknet i et hvitt rom. Det var helt likt hennes. Jeg lå der og gjorde ingenting. Følte ingenting heller. Jeg ble fort frisk. Hjemme sa jeg ikke stort, spiste heller ikke noe spesielt. På skolen ville jeg ikke gå, var redd for at alle skulle beskylde meg for det som hadde skjedd. Men det var jo min feil.

Det gikk mange måneder, og jeg stengte meg helt inne. Nå hadde jeg sluttet å spise helt. Følte meg svak. Hadde ikke krefter til noe. Hver dag kom mamma og sa masse ting. Men jeg husker ikke, eller jeg skjønte ikke hav hun sa. En dag kom en mann, og tok meg til den hvite plassen, der lå jeg lenge. Husker ikke hva som skjedde der. Men jeg husker at Anja hadde vært der. Hun hadde sittet i rullestol og smilt til meg. Vi hadde snakket. Snakket om alt som hadde skjedd. Begge sa unnskyld. Hun var lenge hos meg, og vi ble venner.