Store, hvite snøkrystaller daler forsiktig ned utenfor vinduet mitt. Den vakre hagen som vanligvis er et paradis av farger er nå dekket av et hvitt teppe. Det er ikke en sjel å se og det gir meg en følelse av fred å sitte å stirre ut av vinduet nå. En fred som jeg så sårt lengter etter. Om jeg bare kunne sitte sånn resten av livet, bare la tankene flyte av sted. Å ikke trenge å gjøre noe som helst. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne forsvinne, bli borte for alltid. Uten at noen ville ta skade av det. Uten at jeg ville såret noen. Jeg ønsker ikke å leve lenger. Jeg vil gjøre slutt på mitt eget liv. Forsvinne fra jorden, men jeg ønsker ikke å såre de rundt meg. Hvorfor kan ikke de bare godta mitt valg? Hvorfor skal jeg leve bare for å glede andre? Jeg vet det er egoistisk av meg, men jeg klarer ikke mer. Jeg orker ikke mer.

Jeg reiser meg opp, åpner skuffen til pulten min og tar frem et lite smykkeskrin. Smykkeskrinet jeg fikk av han som en gang var min store kjærlighet og som innerst inne i mitt hjerte alltid kommer til å være det. Han som en gang sa til meg at det alltid kom til å være oss to og at han alltid ville elske meg uansett hva. Om det bare hadde vært sant, om jeg fortsatt kunne være hans. Det gjør så fryktelig vondt å vite at det er over. Over for godt. Jeg ga deg et løfte og på den siden er jeg vel strake motsetningen av deg. Jeg fortalte deg at jeg ikke kunne leve uten deg og det kan jeg ikke. Jeg åpner smykkeskrinet og tar frem ringen du ga meg på 3 årsdagen vår. Deg og meg i all evighet står risset inn på innsiden av den altfor vakre gullringen med en liten hvit perle på. I all evighet. Jeg kjenner at en tåre renner nedover kinnet mitt og jeg blir nødt til å sette meg ned på gulvet for å få igjen pusten. Jeg presser armene rundt min egen kropp for ikke å gå i oppløsning. Jeg hiver etter pusten og merker plutselig at tårene ikke lenge renner nedover kinnene, men at de fosser ut. Alt blir tåkete og det er umulig å se noe som helst. Hvordan kunne jeg være så naiv? Jeg trodde at jeg hadde klart å fortrenge denne sorgen for godt, men nå kommer visst alt tilbake og på en gang. Alt virker plutselig så utrolig meningsløst og jeg vet at jeg aldri kommer til å bli lykkelig igjen. Ikke uten deg, min store kjærlighet. Jeg tørker øynene og finner frem smykkeskrinet igjen. Jeg tar ut alt som ligger i det og åpner den hemmelige lille luken i bunnen. Til syne kommer en sølvfarget, liten nøkkel som passer akkurat til skuffen på pulten min. Jeg tar den opp og setter den inn i skuffen, vrir om og åpner den.

Jeg trodde jeg var sterk nok til å takle dette. Det er noe jeg hadde sagt til meg om og om igjen. Jeg hadde nesten trodd på det et lite sekund, men nå skjønte jeg plutselig at jeg ikke var det. Jeg er svak som faen. Men hvorfor leve livet når man ikke har noe å leve for? Skolen går rett til helvete uansett den og. Fremtidsutsiktene er på bånn. Jeg gidder ikke mer. Jeg titter ned i skuffen og kjenner et lite håp innerst inne i meg selv. Jeg vet jeg kan klare dette, jeg kan klare å fri meg selv fra all smerte og håpløshet.

Kniven er blank, veldig blank. Jeg kan se mitt eget speilbilde helt klart i den. Jeg drar fingertuppen forsiktig over spissen og får med ett bekreftelse på hvor skarp den er. Små dråper av blod drypper ned på det beige teppet mitt og jeg føler en merkelig tilfredstilling av å sitte og se på det. Jeg kjenner ved meg selv at jeg vet jeg kommer til å klare det nå. Jeg føler meg så knekt og ødelagt innvendig at det ikke finnes noen annen løsning. Jeg tørker tårene nok en gang og føler en slags styrke som vokser inne i meg. Jeg tar frem bildet av gutten jeg elsker så altfor høyt en siste gang, kysser det og lukker øynene. Jeg kan se han helt klart for meg nå. Kjenne varmen fra den perfekte kroppen. Jeg forestiller meg at jeg trekker hånden forsiktig igjennom det mørke, fløyelsmyke håret før jeg ser han inn i øynene. De perfekte nøttebrune øynene. Smilet hans varmer og kroppen skjelver i det mine lepper møter hans. Jeg elsker deg. Stemmen min skjelver, men er samtidig rolig og klar. Smilet hans forsvinner og han blir borte fra meg. Det kjennes ut som om hjertet mitt allerede har stoppet. Jeg hiver etter pusten igjen en siste gang før jeg presser kniven inn i mitt eget hjerte med all kraft jeg eier og har.

Alt stopper opp. Alt virker så mye klarere nå. Jeg har klart det! Endelig. Jeg synker sammen på gulvet og kjenner at jeg sakte, men sikkert forsvinner ut av rommet. En siste gang ser jeg ned på meg selv der jeg ligger på gulvet. Øynene er lukket og jeg kan skimte et lite smil om munnen min. Jeg har endelig funnet fred, smert eksisterer ikke lenger. En behagelig varme bretter seg rundt om meg og et behagelig lys senker seg om meg. Jeg merker at alle tankene mine forsvinner, alt forsvinner. Jeg forsvinner.