Hun åpnet øynene og stirret inn i stummende mørke. Hvor lenge hadde hun sovet? Øynene hennes vendte seg sakte til mørket. Hun var stille et øyeblikk, så seg rundt og hørte etter lyder. Men det var ingenting som hintet til hva hun hadde våknet av. Hun hadde sikkert bare hatt ett mareritt eller noe sånt, men heldigvis husket hun det ikke. Hun la seg godt til rette i sengen igjen. Ristet litt på puten. Hun fikk bare prøve å sove igjen, tenkte hun. Men plutselig kjente hun den samme stikkende følelsen igjen, den fra dagen før. Hun måtte bite tennene hardt sammen for ikke å skrike. Ikke igjen, tenkte hun. Fort hoppet hun ut av sengen. På veien slo hun kneet hardt i kanten på nattbordet. Hun kjente tårene presse på, men fortsatte å gå. Hun fomlet med dørhåndtaket, og kom seg til slutt ut av døren. Klønete skyndet hun seg gjennom gangen. Hun krasjet i veggen, og sklei ned på gulvet. Hun klamret seg fast i veggen, men det hindret henne ikke i å falle. Smerten spredde seg utover i hele kroppen, og det gjorde henne kvalm. Ville hun rekke det?

Hun krøp mot badedøren, og for hvert tak hun tok jo mer svartnet det for henne. Det rev og slet inni henne, og smerten overveldet henne. Hun bet tennene hardere og hardere sammen. Skrek hun, så ville hun vekke opp hele huset. Hun ville ikke bekymre dem. I stedet begynte hun stille å gråte, men tørket tårene fort vekk igjen. Hun var ikke en svekling! Hun kjente at hun fikk litt av styrken tilbake av sinnet. Hun støttet seg til denne nye, indre styrken, og kom seg på beina igjen. Hun støttet seg til veggen de siste meterne bort til badedøren. Det var lys der. Hvem kunne være der på denne tiden av døgnet?

Det kom en skrikende knirkelyd i det hun åpnet døren. Det fikk henne til å tenke på noe annet for ett øyeblikk. Så hun tok seg sammen. Hun ville ikke at den personen som muligens var der inne skulle se henne slik. Hun slengte på seg et smil, og diktet opp en forklaring på hvorfor hun var oppe så sent. Noe som viste seg å ikke være nødvendig. Det var ingen der. Det var så tomt som det kunne bli. Hun lot nok fantasien løpe av sted med henne. Hun stilte seg foran speilet, og støttet seg etter vasken. I speilet kunne hun se en utmattet jente som ikke hadde sovet på flere dager. En ganske så ensom og plaget sjel. De lyseblå øynene studerte rolig resten av kroppen sin. Hun smilte skjevt til seg selv. «Din paranoide unge, Linda» sa hun og geipte til speilbildet sitt. Hun lo for seg selv. Men hva var det hun så? Speilbildet hennes geipet ikke tilbake. Hun måtte le. Hun var sikkert bare veldig trøtt. Men hun fikk ikke tid til å tenke mer på det, for da kom smerten tilbake. Det begynte i magen. Den bet seg fast i henne, snodde seg i alle slags mulige vinkler. Hun fikk problemer med å stå på beina, og klamret seg til vasken. I et øyeblikk fikk hun panikk, og nesten glemte å puste. I ren panikk kikket hun tilfeldigvis opp mot speilet. Men.. speilbildet.. det var helt feil. Hun var nå sikker på hva hun så. Det var umulig, men sant. Det var ikke bare innbilning tidligere. Speilbildet stod i akkurat samme posisjon som hun gjorde for bare noen sekunder siden. Hun stirret inn i øynene til dette.. ja, hun visste jo ikke hva det var. Hun var ganske sikker på at jenta i speilet faktisk hånte henne.

Jenta i speilet smilte ondskapsfullt til henne. Så hørte hun sin egen stemme hviske, så silkemykt og så vakkert: «Sjelen din er fortapt. Jeg har den.» Linda gispet. Hun overbeviste seg selv om at hun bare var utrolig trøtt. Hun kunne føle at hun mistet mer og mer av livskraften sin for hvert sekund som gikk. Hun måtte komme seg til sengs. Men da hun skulle til å gå, så snudde hun seg for siste gang. For å være sikker på at det ikke var noe her.. noe hun ikke burde ha gjort. Speilbildet ga henne et så skummelt smil at hun kjente hårene reise seg over hele kroppen. I hånden hadde hun noe lysende. Det var så vakkert. Hun skjønte at det var en del av seg selv.. Sjelen hennes. Hun skar en trist og fortapt grimase, i det hun kjente at smertene kom tilbake for fullt. Verre enn noen gang. Hun bare visste hva som kom til å skje. Hun mistet følelsen i beina, litt etter litt. Denne lammende følelsen spredde seg videre opp i kroppen. Hun grep etter noe å holde seg fast i, men bena gav etter. Hun stirret mot speilbildet, og så seg selv smile spydig. Linda strekte seg mot det store speilet på gulvet, og då ble alt svart, i det hun kom borti.

Hun åpnet øynene og stirret inn i stummende mørke. Øynene hennes vendte seg sakte til mørket. Hvor var hun? Hvor lenge hadde hun vert borte? Det var stummende mørkt, og hun hadde ikke anelse om hverken tid eller sted. Hun hørte lyder utenifra, og bestemte seg for å gå og sjekke det ut. Men hun kunne ikke røre seg, hun var som fanget i en firkantet boks. Det ble lysere og lysere, og en dør åpnet seg sakte. Hun mistet helt munn og mæle for nå kunne hun se seg selv komme inn i rommet. Hun smilte ondskapsfullt til seg selv, og følte seg tvunget til å smile tilbake.