”Skulle ønske jeg torde å være meg selv” tankene kvernet rundt i hodet på Ida. I flere år hadde hun lett etter muligheten til å fortelle moren den fantastiske- men akk så grusomme nyheten. Det var i slike stunder hun ønsket hun hadde tort å være seg selv helt fra begynnelsen av, men det fikk bli med ønsket.

Utenpå var hun kanskje en voksen, moden og uavhengig kvinne, men bak denne fasaden skjulte det seg ei redd umoden lita jentunge. Kanskje hun bare skulle legge den store drømmen på hyllen. Det fikk vel bli nå eller aldri. Dette var et løfte hun hadde gitt seg selv, som hun aktet å holde.

For et kort øyeblikk klarte omgivelsen å fange all oppmerksomheten hennes og tankene hennes. Fjellkjeden ruvet som et monument på den andre siden av gardstomta. Midt utpå jordet sto det en klynge med furutrær. De virket litt malplasserte, ja, nesten litt kunstige, der midt utpå sletten. Men mellom de grønne barnålene piplet det fram vann som samlet seg i en liten dam. Solen skinte langt borte i vest og kastet et rødlig skjær over hele terrassen hun satt på. Duften av nyslått gress, nybakt brød og varme solskinnsdager hang i luften. Hun følte seg utakknemlig der hun satt og følte bare vemod når hun så alt dette, for hun visste at dette var omgivelser som ville tatt pusten fra enhver annen. Hun innså at hvorenn fantastisk dette landskapet var, ville hun mer enn noe annet, komme seg vekk fra det.

Tankene vandret videre inne i hodet hennes og snart hvilte de ved moren. Moren hennes lå inne, oppe på soverommet. Nå var det ingenting å gjøre lenger. Hun lå for døden, og det var nesten bare et tidsspørsmål før hun forlot dem alle.

I alle år hadde moren hennes styrt familien med jernhånd. Aldri fantes det kjærlige blikk å møte, aldri var det et rosende ord å høre. Helt siden Ida hadde lært å gå og snakke var det kun arbeid dagene bestod av. Fra tidlig på morgen når hun ble vekket av sine brødre, til sent på kveld når hun skulle spise kvelds før hun omsider kunne gå, fullstendig utmattet, til sengs.

Hun stilte aldri spørsmål til sin veldig slitsomme og altfor voksne tilværelse. Hun var bare vant til å måtte ta etter brødrene sine hele tiden, og gjøre sitt ytterste slik at moren kunne bli- om ikke fornøyd, så iallfall tilfreds. Hun lurte alltid på hva som feilte henne siden moren aldri kunne få seg til å like henne, godta henne eller være glad i henne. Antall kvelder hun hadde dysset seg i søvn med disse tankene som dagens siste, var utallige.

De gangene moren henvendte seg til henne, var det bare ris å få. Alltid skjelling og smelling. Alltid endte det med gråtkvalte unnskyldninger gjennom hikstende barnegråt.

Brødrene hennes kom alltid med trøstende ord og prøvde så godt de kunne å beskytte sin lillesøster, men det var nytteløst mot morens iskalde, diktatoriske personlighet.

Tanken på årets verste periode; slåttonna fikk det til å gå iskalde gufs gjennom kroppen til Ida.

Dette var slutten på det som faktisk var den beste tida på året, nemlig sommeren. Men slåttonna var umenneskelig hard. De stod opp tidlig, tidlig på morgenkvisten, før solen hadde stått opp og før hanen gol. Etter en kjapp frokost bestående av hvetekli, vann og melk bar det rett ut på slettene. Der arbeidet de frem til solen var i ferd med å gå ned. Som en konsekvens av alt arbeidet med å slå med ljåen, fikk hun ofte vannblemmer og store verkende byller av noen gnagesår rundt om på kroppen. Dette arbeidet virket uendelig. Da gresset var slått var det hesjinga. Selv da det stod om den medisinske tilstanden til datteren, kunne ikke moren vise verken medfølelse, omsorg eller andre følelser som kunne oppfattes som varme. Det var ikke lett for henne som åtte-åring å få en kald skulder fra moren etter mye smerte. Hun bet det heller i seg og fortsatte som vanlig etter at moren vendte henne ryggen. Her nyttet det ikke med verken selvmedlidenhet eller gråt. Hun fikk klare seg selv og det var hun klar over fra første stund. Hvis moren så henne felle så mye som en eneste liten tåre, tok det ikke lenge før gaupen i henne kom frem. Ida ble fortalt hvilken udugelig jentunge hun var, at hun ikke dugde, hun skulle heller vært gutt og ingen ville nok heller gifte seg med ei sippete, nærtagende jentunge av en kvinne.

Faren hennes sa sjelden noe. Han var en stille kar som holdt seg for seg selv. Det var ingen tvil om hvem som var sjefen på gården.

Mang en gang tok Ida seg i å lure på hva det var som fikk faren til å ekte en slik tyrannisk kvinne.

Ida kunne også huske hyggelige stunder fra gården. Alle stundene inne på låven hos Alfred, gårdsgutten. Han var den eneste som brydde seg om henne og guttene og gav dem oppmerksomheten moren aldri gav dem.

Men etter at brødrene forsvant en etter en, avgårde for å studere og bli integrerte menn, ble Ida alene og ensom.

Alt ansvaret falt på henne og det tynget henne betydelig. Det ustabile lynne til moren var også blitt verre i tillegg til at nå var hun alene om å ta imot all slags ris. Moren rakket ned på henne ved enhver anledning. Det lille vettet hun hadde og det lille som var igjen av selvtillit forsvant helt.

 Da hun som utmattet, livslei og usikker 19-åring flyttet til byen for å studere, var hun lettet over kunne forlate det helvetet hun da hadde kjent som sitt liv. Hun hadde ikke gått på skole med andre barn før og var ikke vant til å sosialisere seg med andre. Hun hadde jo litt skole bak seg, men det var innenfor hjemmets fire vegger.

De siste ordene hun hadde fått høre før hun forlot hjemmet, var at moren forventet at hun skulle være tilbake snart, for hun ville vel feile i også dette som alt annet. Dessuten hadde hun sikkert en del arbeid å ta igjen og nok av ting å henge hendene i når hun kom hjem igjen.

Men årene gikk og Ida likte seg på skolen og fant snart ut at det nok var sykepleier hun ville bli.

Hun var tilbake nå for å fortelle moren at hun skulle bli boende i byen og at hun måtte finne noen andre som var villige til å ta over gården. Hun ville også benytte anledningen til å fortelle moren at hun slettes ikke var et null og at hun hadde lyktes i stor grad. Som en siste ting ville hun fortelle henne hvilket inntrykk hun hadde av moren, hva hun hadde gjort mot henne i barndommen og at hun aldri mer ville sette sine ben her igjen!

Men tingene hadde ikke gått som planlagt for moren hadde blitt så glad for å se henne igjen og hun hadde lagt alle obsternasigheter til side. Hun var overlykkelig over at Ida var kommet for å overta styringen på gården. Ida fikk ikke sjansen til å forklare og før hun visste ordet av det, var hun den samme usikre jentungen som forlot det samme stedet for mange år siden.

Munnspillmusikken vekket henne opp igjen. Hun hadde ikke lagt merke til at hun hadde falt i staver. Men melodiene fra farens munnspill brakte henne nok en gang tilbake til barndommens minner. Hun gjenkjente de tonene som hun ofte hadde sovnet til på glødende varme sommernetter. Da faren satt ute på tunet i solnedgangen og spilte vakre toner på instrumentet sitt. Men nå som hun så livet fra et helt annet perspektiv, så klart som en lys sommerdag, var sansene hennes skjerpet og hun kunne gjenkjenne en slags sorgfylt undertone i musikken. Hun undret seg over hva den signaliserte. Var det hans manglende styring og uttrykksevne eller sorgen over å miste sin livsledsager?

Sola var i ferd med å gå ned og kastet et rosa skjær over landskapet. De høye fjellene kastet lange skygger over de landstrakte jordene. Gradestokken viste over tyve grader. ”I natt blir det tropenatt” utbrøt Alfred idet han var på vei ut døren og bortover mot brakken sin.

”Kan jeg gå opp til henne”, spørsmålet til Ida fikk Alfred til å snu seg og sende henne et granskende blikk. ”Ja, men ikke vent for lenge, hun trenger hvile”.

Ida lente seg tilbake i kurvstolen. Øynene hennes var festet til solkulen i horisonten. Da den til slutt forsvant, sukket hun.

Denne dagen var intet unntak, solen skinte og greinene duvet opp og ned som om de på en barnslig måte vinket go’ morgen. Solen skinte skrått mellom furutrærne og kastet et grønnaktig lys over det hele.

Ida lå våken i sengen med en følelse av letthet og frihet og samtidig god samvittighet.

Lettet over at hun kunne være seg selv og vist hva hun var god for, fri til å kunne gjøre det hun ville og god samvittighet for at hun lot moren gå til graven etter at hun hadde bedt om tilgivelse for at hun hadde tatt barndommen fra henne, men samtidig forsikret henne om at der og da trodde hun virkelig det var det eneste rette, og for at hun ikke hadde latt moren tro at hun hadde vært udugelig som mor.

Hun våknet med tanken om at dette var den første dagen i resten av hennes liv, og den skulle neimen ikke sløses bort.