Hun står på kaien og ser utover det blå havet i den vakre solnedgangen.

Hun står og venter på sin skipper mann. Samme sted i år etter år, til sammen 5 år. Ventet på sin mann som hun savner!

Hennes øyne fylles med tårer og savn hver gang hun går til brygga. Tårene triller nedover det myke kinnet med hint til fregner på.

Jenta, denne vakre brunetten, mor til 3, vet ikke hva hun skal gjøre uten sin mann.

Friere kommer og går, men hun venter fortsatt på sin mann, vil ikke tro det de sier. Om at han falt over rekka på båten for 5 år siden.

Etter hvert som dagene går blir hun tristere og tristere, mer og mer desperat etter å se mannen sin igjen!

Jenta gjør alt for å klare seg igjennom de tunge dagene. Hun har funnet en liten trøst, en vond og giftig trøst. Narkotika er blitt hennes rådgiver.

Hun tar narkotika for å drømme seg bort til lykkelige tider som før, da når hun og mannen elsket på stranda. Hun lengtet etter den fantastiske mannen sin. Hun lengter etter de dager når de levde lykkelige, helt uten bekymringer i livet.

I det hun tar sprøyten i hånden kjenner hun allerede at smertene sakte forsvinner inn i de mørke daler, over de høyeste fjell.

Alt dette endte i ruiner! Hennes hjerte er knust for alltid.
Hun var sønderknust.
På en fisketur så var alt borte!

Inne i hennes hode vet hun at hun må komme seg videre i livet, men hjertet holder hun igjen. Hjertet hører fremdeles til hos sin elskede skippermann.

Etter år og dager med lengting og savn, klarer hun ikke mer. Hun skriver ett brev til sine barn, Peter, Malin og Orlando, hvor hun sier:

Kjære barn!
Jeg klarer ikke dette mer! Jeg savner min kjære skipper og deres far. Han lever i mitt hjerte, men ikke i mitt nærvær.
Jeg har en stor oppgave til deg Orlando. Du må ta vare på Peter og Malin for meg.
Jeg elsker dere.

-Mona!

Dagen kommer hvor hun dør av en bevisst overdose med narkotika. Hun hadde druknet sorgene i piller, alkohol og narkotika.

I ett desperat forsøk på å få se sin elskede skipper igjen!