Hun er det vakreste menneske jeg har sett. Høy, men ikke høyere enn meg. Blå øyne, noe som jeg også har. Blondt langt hår, noe som passer bedre på jenter enn på gutter. Hun er den perfekte skapningen!

Jeg hadde flyttet og skulle begynne på en ny skole. En ganske skremmende sak for en som ikke liker å møte nye personer. Da jeg først kom inn på skolen, var det som alle så på meg. Jeg likte det ikke. En tanke slo meg at jeg kunne bare skrike ”IKKE SE PÅ MEG!”, men det ville nok gjort saken enda større. Jeg tomlet meg til rektors kontor, som forholdsvis var på den andre siden av gangen. Det var på rektors kontor jeg så henne for første gang. Det lille rommet lyste opp, og flammene stod ut av hjertet mitt. Den dama måtte jeg bare ha. Jeg trodde kjærlighet ved første blikk var noe tull, men akk nei – jeg måtte overgi meg den tanken.

Rektor sitt kontor var lite. En liten pult med en gammel datamaskin på, lysgule vegger og bilder av familien på skrivebordet. Et lite vindu var den eneste utsikten mot verden. Veggene var fylt av diplomer og beviser. Midt på gulvet stod hun. Hun gå meg et sånn ”heisann-du-var-en-kjekkas” blikk i det hun så meg komme inn døra. Hun snudde seg mot rektoren igjen, sa takk og gikk sakte ut døra. En duft av roser og frisk natur raste mot meg idet hun passerte. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror hun så på rompen min idet hun gikk forbi. Jeg bare følte det.
Rektoren skrev noen inn på dataen. Jeg små hostet litt for å vise han at jeg var tilstede. En gammel middelaldrene mann, med store runde briller og en liten utrimet bart så opp på meg. ”Hva kan jeg hjelpe deg med?”, spurte den rustne stemmen hans. Jeg fortalte han at jeg var ny i byen og skulle begynne på denne skolen. Det ene øyebrynet gikk opp i det han svarte: ”Jasså, og hva er så navnet ditt?” Jeg nølte ikke ett sekund da jeg fort svarte ”Jan Hansen.” Øyebrynet hans gikk ned, men barten hans gjentok den samme rytmen da han skrev navnet mitt inn på dataen. Ut i fra personen rektoren var, så jeg at han likte sursild. Jeg kunne se for meg gamle rester av sursild i barten. Sursild er kjempet godt, faktisk noe av det beste som finnes – men ikke når det har ligget i barten din helt siden frokost. Mens jeg grublet over dette, skvatt rektoren til. ”Der er du ja. Vi har ventet på deg. Kom så skal jeg vise deg klasserommet ditt.” I det vi gikk mot det nye klasserommet kjente jeg en stank av sursild. Men jeg brydde meg ikke, for det luktet ikke noe av meg. Vi var bare en elev og rektor, som tilfeldigvis likte sursild. Vi gikk vell og lenge. Opp og ned, rundt kriker og kroker.
Til slutt stod vi der. ”Her er ditt klasserom. Rom 233.” Men jeg fikk kalde føtter i det rektoren åpnet døra. Hva ville skje når han åpnet døra? Ville ingen legge merke til at jeg kom? Eller tvert imot. Ville folk legge merke til meg, og se på meg med store øyne? Jeg kjente en svetten fosset fra håndflaten. Da jeg gikk inn i klasserommet ble det helt stille. Læreren så på meg med store spørrende øyne. ”Dere har fått en ny gutt i klassen, han heter Jan og vil være her med dere.”, sa rektoren. Det var fortsatt stille, helt til læreren avbrøt: ”Du kan sette deg der borte du, også kan du prøve å følge med den lille tiden vi har igjen.” Klasserommet var ganske lite til å være så mange i det. Lysrosa vegger og en rekke med vinduer på den andre siden av rommet. En mørkegrønn tavle gjorde klasserommet mer stygt enn det var. Jeg så mot den nye plassen min. Der var hun. Den fine jenta fra rektor sitt kontor. Jeg kjente den lukten av roser og frisk natur rase mot meg igjen. Med et lite dunk satt jeg med ned ved siden av henne. Livet kunne ikke bli bedre enn dette.

Jeg ble veldig interessert av denne jenta som var så fin. Hva hun het, hvor hun bodde. Jeg fikk endelig øyekontakt med henne. Jeg kunne bare føle at det var noe imellom oss. Det eneste jeg gjorde den timen, var å se på henne. Jeg måtte bli kjent med henne på en måte, men hvordan? Hvordan skulle jeg presentere meg? Likte hun slemme og rampete gutter, eller likte hun snille gutter som hører på moren sin? Jeg visste ikke hva hun likte. Jeg fant ut av at jeg ikke kunne presentere meg muntlig. Jeg fant ut at jeg kunne skrive en lapp, en skriftlig beskjed, selv om det ville virke litt upersonlig. Det var den letteste måten å få kontakt på også. Meg jeg måtte skrive den fort, i hvert fall før det ringte inn. Jeg tok tak i pennen fra pennalet og rev av en bit fra et ark på pulten. På den skrev jeg en liten innledning, med navn og telefonnummer på. Jeg syntes jeg tok en stor sjanse, men jeg satset på at hun ikke ville bli mistenksom på at jeg likte henne. Jeg brettet brevet sammen, og skrev ”Til den søte jenta” på utsiden. Jeg tok brevet i hånden, og snudde meg mot jenta. Hvordan kunne jeg gi henne brevet? Jeg ville gi henne det personlig, så jeg reiste meg opp og stelte meg foran pulten hennes. Akkurat idet jeg skulle si: ”Hei! Du, her er et brev fra meg.”, kom det en gutt inn døra. Øynene til jenta lyste opp. En het omfavnelse av den andre gutten gjorde meg sur. Ikke nok med det, jenta kysset han vått på munnen. En dyster stemning falt over meg. Jeg kjente gråten i halsen. Jenta som hadde vist meg så mye oppmerksomhet hadde en kjæreste.
Det ringte inn. Jeg følte at jeg ville hjem til mamma. Jeg hatet skolen. Hvorfor måtte jeg begynne her? Jeg sukket og satte meg ned. Jeg rev brevet i biter og la det i pennalet. Jeg måtte innse det – jeg hadde tapt slaget om den fine jenta. Toget var gått, og ingen ekstra tog gikk. Jeg tørket vekk en tåre i øyet mitt, og tok opp matpakken. Mat hjelper alltid som en trøst, men jeg var også litt sulten. Jeg kjente tårene presset på idet jeg bet en bit av brødskiva. En sursild på en brødskive ville aldri skuffe meg.