John, John, John. Marta kunne ikke få han ut av hodet. Hun visste egentlig ikke hva han het. Hun hadde bare funnet på et navn hun syntes var fint. Det passet egentlig bra. Da hun møtte han første, og eneste, gang på Rimi hadde hun passet en liten gutt i gata, som heter John. Det var visst han hun hadde oppkalt han etter. John, liksom John, så bare helt utrolig skjønn ut. Han var kjempesøt! Han så ut som en av de snille typene, og det virket ikke som han var en av dem som bare gikk rundt og tøffet seg. Marta syns det virket som om han var seg selv. Han hadde virkelig gjort inntrykk på Marta. Denne fyren som så snill ut, og som tilfeldigvis hadde vært og handlet samtidig som Marta.

Marta hadde ikke vært seg selv siden den dagen. Det virket som om hun ikke helt var til stede. Hun bare gikk rundt og var i sin egen lille verden. En drømmeverden, der hun og John ikke lenger var single, de var sammen, og de skulle være det for alltid. Marta fikk alltid et søtt lite smil om munnen, og øynene hennes lyste av glede hver gang hun tenkte på han. Han hadde virkelig vunnet hjertet hennes. Hva var det han hadde gjort? Han hadde egentlig ikke gjort noen ting. De hadde ikke snakket sammen engang. Marte var ikke sikker på om han hadde sett henne, men hun håpet. Hun innbilte seg at han hadde sett på henne å smilt, men Marta var av den stille, rolige og beskjedene typen. Hun håpet også at han ikke var sammen med noen, at det var en annen jente i John sitt liv. Hun bare måtte treffe han igjen. Kjære Gud, la meg møte John igjen! Om jeg ikke får snakke med han, vær så snill, la meg få se han, bare en gang til. Marta trodde egenlig ikke på Gud. Det var ikke slik at hun hatet han, men hun trodde bare ikke. Hun begynte å bli desperat, hun måtte bare møte han igjen. Det ble verre og verre for hver dag som gikk. Hun klarte ikke å se for seg et liv uten han nå. Alle drømmene hennes videre i livet hadde han med. Hun hadde nesten prøvd alt også, uten hell. Det gikk ikke en dag uten at hun pyntet seg og gikk ned på Rimi. Hun pleide å være der lenge også. Det var bare det at i det siste hadde hun blitt ganske lei av det. Den samme butikken, de samme varene og de samme folka. Det begynte å bli et mareritt. Hun var jo ikke sikker på om det ville bli positivt å møte han.

Noen ganger kom det en indre stemme inne i henne, som minte henne på at hun aldri hadde vært sammen med noen. Hun hadde aldri vært av den populære typen, hadde aldri hatt flaks med gutter. Det var nok derfor hun satt der i dag, ensom og ventet på at han skulle dukke opp. Drømmemannen, den perfekte mannen hun pleide å drømme om. Det var han hun ville møte. Det var han hun satt i sin ensomhet og ventet på. Hun lengtet etter kjærlighet, etter å være forelsket og lykkelig. Det hadde alltid vært sånn at hun trodde hun ikke fortjente noen, at hun ikke var god nok for noen. Det var ikke sånn det fungerte. Alle er like mye verdt. Hun hadde skjønt det nå i det siste. Om hun bare hadde møtt han igjen, bare en gang. Det hadde gjort henne så lykkelig. Det hadde gjort opp for alle de kjedelige turene til Rimi. Og alle de nye klærne hun hadde kjøpt seg, bare fordi hun syns de gamle plutselig virket litt kjedelige, og hun ville ha nye. Hun måtte jo gjøre et godt inntrykk, hvis hun plutselig skulle møte han. Hun hadde egentlig en veldig god følelse når det gjaldt John, men visste ikke helt hva det skulle bety. Det hun mest trodde, og håpet på, var at det betydde at hun snart kom til å møte han, og at de passet perfekt sammen. De hadde vært så perfekte sammen. John og Marta, det passet ganske bra. Marta var overbevist. De hadde tross alt vært å handlet i samme butikk på nøyaktig samme tidspunkt. Det var et sammentreff, et bra sammentreff. Marta smilte. Marta kom til seg selv igjen. Hun hørte det ringte i klokkene nede. Maten var visst klar.

Marta fikk somlet seg ned i spisesalen. Det var nesten helt fullt der. Det pleide å være det. Marta var en av dem som var tregest til å komme seg ned til spisesalen når de skulle spise. Det fristet liksom ikke. Hun hadde ingen venner der. Det var ingen hun kjente. Hun hadde aldri likt noen av de andre der. Hun trodde at det ikke var noen som likte henne heller.

Da hun kom inn døra følte hun at alle tittet på henne. Hun ble litt flau, visste ikke helt hva hun skulle gjøre, så hun prøvde å smile litt. Hun tittet seg litt rundt, men øynene hennes hadde allerede stanset på en mann. Det var HAN! Det var faktisk John. Hun hadde aldri sett han der før. Kunne det være..? Nei, det kunne ikke stemme, men det måtte jo være slik. Hadde de virkelig vært på samme sted hele tida? De hadde bodd på samme gamlehjem hele tida, uten å legge merke til hverandre! Marta smilte, og alle rynkene leet litt på seg. John smilte tilbake. Dette var den beste dagen siden hun kom på dette triste gamlehjemmet.