Veggene var begynt å bli hvite , takene matte og gulvet grått. Livet gikk seint i det gamle klasserommet. Johnnyen hadde allerede sett på klokken 15 ganger denne timen, og begynte å bli alvorlig lei lærerinnens masing om tangens, sinus og cosinus. " Til i morgen skal dere være ferdig med kapittel 4. Er det greit ? " Det var lærerinnen. Johnnyen så på henne, og sukket. Enda mer lekser, tenkte han. Norskstilen som skulle leveres inn i morgen lå fortsatt uskrevet hjemme et sted,- som om han brydde seg, han hadde jo andre ting å tenke på. Spesielt denne dagen. Johnnyen hadde vært hos legen i går. Han hadde gått alene ned til den store, tomme bygningen ved kirken. Legekontor v/dr. Brøle stod det på skiltet. Det var både gammelt og skrøpelig syntes Johnnyen, han syntes det meste var skrøpelig i dag. Ja, det var den dagen i dag. Det var ikke bare bare det doktor Brøle hadde sagt, nei - heller det motsatte. Denne lille mannen som sa at han var født i Bergen, men som flyttet ut hit på grunn av sin seksuelle legning, var ikke den personen Johnnyen ville ha til å kommentere sine egne problemer og sykdommer. Johnnyen likte godt kvalifiserte leger,- helst overleger, de var nok de som passet ham best mente Johnnyen. Ja, han var en merkelig skrue, denne dr.Brøle, det hadde han kommet frem til. Han hadde sikkert rømt fra "Næven" eller noe sånt, for så å ta seg ut hit og starte legepraksis på en øde øy. Nei, - alt var ikke bare bare.

"Da sier vi at det er greit da. Vi sees i morgen alle sammen." Det var lærerinnen. Endelig gikk hun. Etter 45 minutter med intens indoktrenering av idiotisk matte, var hun endelig ute. Johnnyen så på klokken igjen. Den var fem over halv elleve, og det var en hel time igjen til storefri. Det gamle klasserommet skrek etter vedlikehold, og stolen knirket da Johnnyen reiste seg. Han gikk mot vinduet, - så ut på de halvnakne trærne som svaiet i den ulende vinden. Været var surt. Johnnyen hatet når været var surt. Det var alltid sånn her, - eller hvertfall nesten alltid. Johnnyen begynte å tenke igjen…. Han hadde lenge lurt på om han skulle si det, - slik at alle fikk vite det, - alle! Han måtte tenke litt mer. Tenk om de syns at det var teit, og at han ikke var kul lenger. Det hadde vært litt dumt.

Skoleklokken ringte. Fjerde time var begynt, og Johnnyen trasket rolig mot plassen sin bak i kroken. Han så på de andre som satt i klynger rundt om i rommet. Noen snakket, noen slåss og resten spilte spill på kalkulatoren. Johnnyen hadde ikke kalkulator. Han hadde sagt at det stod på boklisten og at han måtte ha en. Men pappa hadde bare sett ned i avisen igjen og gryntet noe om at han manglet de nødvendige midlene. Johnnyen syntes det var urettferdig. Han hadde verken venner eller kalkulator. Han så bort på Trude. Hun og noen andre jenter satt på den andre siden og snakket. Johnnyen lurte på om hun hadde sagt det. Kanskje hun ville at det skulle være hemmelig, deres lille hemmelighet. Johnnyen visste ikke.

Han hadde akkurat fått opp bøkene da læreren kom inn. De skulle ha naturfag. Johnnyen hadde alltid hatet naturfag. Det hadde han gjort helt siden 7.klasse da de skulle undersøke snørrets oppbygning. Det var jo et spennende prosjekt, men problemet var bare det at det var Johnnyen sitt snørr som skulle undersøkes. Han hadde tenkt på dette i måneder etterpå. Det var jo bare uflaks at han hadde en liten forkjølelse akkurat da, noe som gjorde snørret både tykt, grønt og skikkelig ekkelt. Johnnyen hadde ikke visst hva han skulle gjøre og latteren stod høyt i taket den dagen.

Han stirret på de hvite veggene. Til venstre for tavlen var det et lite hull. Lenger oppe var det festet en lapp der det stod klasseregler. Johnnyen så på Trude igjen og bestemte seg. Han visste at det var dumt gjort av dem, og at de ba om trøbbel, men det hadde vært så fristende. Trude, en dobbeltseng og han, Johnnyen. Det var som å sette en gris foran et matfat, mer var det ikke å si om det. Johnnyen tok mot til seg og skjøv stolen bak. Den knirket. Han så seg rundt, og la merke til at oppmerksomheten var rettet mot ham. " Johnny. Er det noe du vil si ? " utbrøt læreren, og tok et godt tak i hentesveisen og la den på plass. "Ja " sa Johnnyen. Han la samtidig merke til at Trude så ned. En svettedråpe perlet seg i pannen hennes. Han måtte si det. " Jeg..ehh..har noe å si.. " begynte Johnnyen. " …jeg tenkte at det kanskje var best å la dere få vite det…" han så på Trude igjen. " …Det har seg slik at jeg og en annen gjorde noe som vi kanskje ikke burde gjort…men….som altså er gjort… " Johnnyen så igjen på Trude. Han la merke til at hun hvisket noe til sidemannen før hun plutselig reiste seg. Johnnyen så henne i øynene. De var brune, og skinte som gull. Hun så på ham og blunket. Han sa ingenting, bare stod og så på denne skikkelsen som han begjærte så intenst. Hun blunket, og begynte; "Johnny og jeg gjorde noe veldig dumt. Vi var alene og gjorde noe som aldri skulle vært gjort. I går var Johnny hos legen, hvor han fikk den samme beskjeden jeg fikk for to dager siden. " Hun så på Johnnyen igjen. Pustet dypt og fortsatte; " Johnny fikk beskjed om at han har fått en livstruende sykdom, som jeg også fikk for to dager siden, - vi er begge HIV-positive. " Det gikk et brus gjennom klassen.

Johnnyen satte seg sakte ned, og så ut vinduet. Han så en mann gå forbi, - han var gammel. Han brukte stokk og gikk med skitne klær. Johnnyen så opp, opp på himmelen der skyene lå. Det regnet fremdeles. Det regnet alltid her, her ute hvor de rare folkene bodde. Her ute hvor håp var et ord uten mening, og hvor det eneste barna lærte når de var små var hvordan man knyter garn. Her ute bodde Johnnyen, Trude og den rare legen fra byn. Han som flytte ut hit på grunn av sin seksuelle legning, og som var liten og med pipestemme. Johnnyen så igjen bort på Trude. Hun hadde satt seg nå, og så tomt ut i luften. Læreren hadde fortsatt ikke sagt noe, men kom rolig gående ned mot Johnnyen. Johnnyen så på ham. Så at han ikke brydde seg, så at han hadde andre ting å tenke på. Han følte en klump i halsen. Ville skrike at han ikke mente det, at han ikke visste at det kunne skje, men han klarte ikke. Det eneste han tenkte på hva hvordan han hadde ødelagt livet til den ene personen som brydde seg. Den ene personen som hadde likt ham, som hadde brydd seg. Johnnyen så bort på Trude igjen, - reiste seg og gikk bort til henne. Hun så på ham med de nydelige øynene og sa : "Det er ok Johnny, det er ok. "