Regnet trommet på ruta. Trommet fargeløst igjen og igjen. Helt uten mening. Ingenting hadde mening. Alt var bare fargeløst. Selv Kai var fargeløs. Han gråt. Han gråt fordi han kom hjem, og alt ikke var som før. Regnet var like fargeløst her. Han flyttet hjem for å komme tilbake, ikke for å være redd. Han var redd hele tiden. Engstelsen satt fast, den ville ikke slippe. Selv om han var trygg. Ingen andre enn familien viste han var hjemme, men han var ikke trygg. Følte han.

Han hadde sluttet på skolen for å slippe å være redd hele tiden. Ingen visste at han var hjemme. Alle trodde han var flyttet til ei tante i andre kanten av landet. Ingen kunne vite hvor han var. Selv ikke hans beste venner viste det, de var døde. Og han var redd.

Han bare spiste og sov hele dagen. Det hadde han gjort hele uken, hele måneden. Helt siden han kom hjem. Det beste han viste var pannekaker. Han hadde spist så mange pannekaker at han ikke klarte gå. Mange ganger. Men det var før. Nå spiste han bare noen få før han ble kvalm. Noen ganger spiste han ikke. Han gadd ikke.

Han var redd for at noen så inn vinduene hvis han var på kjøkkenet. Eller at noen av farens venner gjenkjente han hvis de var på besøk. Han turte ikke være i stua eller på kjøkkenet hvis han hørte noen lyder. Ofte sto han opp på natten for å spise. Uten lys. Han kunne ikke slå på lysene, noen kunne se han hvis de kjørte forbi. De kunne gjenkjenne ham. Si til Gammel- Sturla at han var hjemme. Så ville de få penger. 10 000 kroner. Det var det han ville ha for ham. Så ville han komme hit. Slå ham, sparke ham. Han ville ha med noen av folkene hans. De ville sette håndjern på ham. Voldta ham. Gammel- Sturla hadde gjort det før. Han ble ikke tatt, ingen hadde sagt noe om det. Ingen turte.

Han gråt igjen. Han tok opp kniven, den han alltid gikk med. I mørket kjente han eggen mot huden. Han kjente det rant varmt blod nedover armen. Det var deilig, han viste hva som gjorde vondt nå. Han viste hvordan han kunne slippe smerten. Men ikke når han sluttet. Da ville den komme tilbake. Mye verre. Armene til Kai var full av røde streker. Nesten hele venstre arm var rød. Han ville ikke. Han ville ikke ha røde armer. Men han måtte. Eller hadde han ikke klart mer. Følte han.

Han gikk opp på rommet hans igjen. Det var stort. Mange netter hadde han ikke fått sove fordi han trodde det kunne være noen i hjørnene. Han sov ofte om dagen. Noen ganger sov han ikke på flere dager. Da satt han og så på TV. Han gjorde det når han ikke fikk sove. Lot kroppen synke inn i følelsesløsheten. Spesielt likte han debatt- program. Han kunne bare ligge der å høre andres problemer. Han likte det. Han gledet seg ved problemene deres. Da lå han ofte og flirte. En gang hadde lillesøsteren kommet inn og spurt hvorfor han flirte. Da hadde han tenkt seg om. Han sluttet å flire. Etter det hadde han ikke flirt. Senere hadde han hørt morens stemme til henne. Hun hadde skjent på søsteren hans. Hun hadde grått. Det var ikke hennes feil. Han gråt ofte for henne. Hun visste ikke hva hun kom til å møte. Han viste det.

Regnet trommet fortsatt på ruta. Kai hadde satt seg i stolen. Han gadd ikke skru på TV-en. Han gråt ikke nå. Han hadde grått seg tom. Noen ganger ble det sånn. Ingen flere tårer. Enda han ville ha de. Han ville gråte. Han hadde sett sine venner dø, og han kunne ikke gråte. Når han hadde det slik satte han seg ofte i stolen sin. Tankene fra den kvelden satt i ham. De hadde robbet Gammel- Sturla. Men de ble oppdaget og hans eneste venner ble skutt. Hvorfor kunne ikke han bli skutt? Gammel- Sturla sa han likte ham. Derfor skjøt han vennene hans. Han så ingen logikk i det. Han hadde sagt ifra til politiet, men gammel- Sturla kunne de ikke ta. Han var for smart.

Tusen ganger hadde han tenkt gjennom den kvelden. Tusen ganger hadde han ønsket at han ikke ble med. Han angret. Hele tiden. Men han kunne ikke gjøre noe med det lengre. Han skulle ikke ha vært så modig. Egentlig hadde han ikke lyst. Men han var ikke feig. Han skulle vise at han turte. Nå turte han ikke så mye mer. Han turte ikke se på filmer på TV-en. Han turte ikke snakke til folk. Han var feig nå.

Kai var svimmel, han likte det, da slapp han å tenke klart. Han kunne bare døse. Han var blitt oftere svimmel. Han ble det når han mistet blod.

Kais liv var blitt fælt. Det var hans egen feil, men hva hjalp det? Uansett ville det være slik. Moren hans var glad i ham. Hun prøvde alltid å trøste ham, men det hjalp ikke. Hun var ofte lei seg. Håret var liksom gråere nå. Humøret var borte, hun hadde ikke samme gløden. Hun snakket aldri om Kai når hun hadde besøk. Før hadde hun skrytt av alt han hadde gjort, men nå? Ingenting. Hun gråt ofte, men Kai fikk aldri vite det. Hun viste ikke for ham at hun kunne gråte. Hun skulle være sterk for ham. Kai viste aldri at moren gråt. Han hadde ventet at hun skulle gråte for ham. Men hun hadde aldri gjort det. Hun kunne ikke være glad i ham. Trodde han. Han hadde vært bedre om han visste at moren gråt for ham. Han trengte noen som kunne være glad i ham, ordentlig glad i ham. Ikke bare late som de er glad i ham.

Faren hans hadde ikke snakket til Kai annet enn den dagen han kom hjem. Han hadde ikke svart når faren spurte ham om ting. Faren snakket ikke så ofte mer. Han hadde ofte spøkt om alt og ingenting før, men han gjorde ikke det nå. Han var mer innesluttet. Han drakk i smug. Gjemte flaskene, men alle viste at han drakk. Ingen sa det til ham. De var blitt stille. Lillesøsteren til Kai hadde spurt hva som var i flaskene til faren, men moren hadde sagt at hun ikke skulle spørre. Hun hadde ofte spurt Kai om ting hun lurte på. Men nå kunne hun ikke. Hun snakket ikke så mye mer. Kai savnet det, men han viste at hun ikke kom til å spørre. Han var glad i henne og ønsket at hun skulle være hos ham, men moren sa at hun ikke skulle plage ham. Hun var glad i ham, men han skjønte det ikke. De snakket bare av og til. Når hun prøvde å trøste ham lot ham som det hjalp, men han trodde at hun bare lot som han var glad i ham.

Alle i familien var glad i hverandre, men ingen sa noe. Ingen viste følelsene for hverandre. Familien råtnet som et eple som har ligget for lenge i sola. De kunne ikke klare mer. Alle var brutt sammen, ingen ville gjøre noe.

Først mistet faren jobben, de hadde oppdaget at han drakk. Han hadde jobbet som sivilingeniør i et byggefirma og var stolt over å ha klart utdannelsen. Han klarte ikke lengre å skjule at han drakk. Dessuten hadde han begynt å spille. Han brukte opp alle pengene med en gang han fikk de.

Lillesøsteren hadde sett opp til broren og faren. Nå så hun ikke broren mer, og faren bare drakk. Hun visste ikke hva det ville si å drikke, men han var aldri glad mer. Hun spurte mamma hvorfor det var sånn, og da hadde hun begynt å gråte. Da gråt hun og.

En dag kom det en fyr med dress. Han sa han kom fra barnevernet. Faren hadde hylt og bannet. Sa de ikke trengte sånt. Æresfølelsen ble for stor for han, i tillegg hadde han drukket. Moren ba ham komme igjen en annen dag. Hun hadde vært rolig, men begynte straks å gråte når han gikk.

Kai hadde sittet på rommet de siste dagene. Han hadde bare spist en brødskive som lillesøsteren hadde kommet med. Han hadde grått av glede for første gang på lenge, han hadde gitt henne en klem, men da hadde hun sprunget ut. Hun turte ikke være der mer, hun var redd for at moren skulle få vite det.

En dag hadde faren brølt mye, han hadde skjent hele dagen. Noe han aldri hadde gjort før. Han kom opp på rommet til Kai. Han ropte til Kai at han skulle se til å komme seg ned på stua før han skulle slå ham. Kai som var helt borte fulgte med ned helt i ørska. Han var svimmel av sult.

Hele familien var i stua. Lillesøsteren sprang og ga ham en klem. Moren sa ingenting, hun gråt høyt. Faren var ikke der. Alle satt i sofaen og sa ingenting. Faren kom inn i stua, med ei hagle i handa. Moren satte i et skrik, og gråt enda mer. Idet han satte hagla til skuldra snudde Kai seg bort. Han hørte hagla gå av. Han snudde seg stille og så lillesøsteren hans dø. Faren ladet opp på nytt. Igjen smalt det, og Kai ventet at han skulle dø. Det var moren som falt ned på gulvet, ikke han, men han var klar for det. Han ville ikke mer. Tanken på å gjøre dette selv hadde satt i ham lenge, men han hadde aldri turt. Han gledet seg. Fri fra alt. Ingen redsel mer.

Faren ladet opp enda en gang. Han tok seg tid. Stille gikk løpet opp mot kroppen til Kai. De så hverandre i øyene. Da skjøt han.