Gråtoner fylte himmelen og luften var kjølig. Regnet silte ned, stille og traff fjeset hennes. Stillheten var mystisk. Hun følte at noen så på henne. Sekken hennes var fylt med uthulede vedkubber som skjulte månedens utgave av folkeviljen. Hun så på klokken og konstaterte at den nå var fire om morgenen og solen hadde begynt å komme opp. Hun måtte komme seg vekk før det ble dagslys.

Øst, vest, nord eller sør, det hadde ikke noen betydning hvilken retning hun så, det var umulig å se gjennom tåken. Hun visste at dette ikke var en plass hun skulle være.

I det hun skulle til å legge fra seg aller siste utgave, bråstoppet hun. Var det fotspor hun hørte? Hun kunne skimte en skikkelse igjennom tåken, omtrent 20 meter vekk, men hun så ikke hva det var. Kunne det være et menneske? Hun gikk sakte bakover i snøen vekk fra skyggen. Portforbudet førte til dødsdommer, men nå som det var tåke var det lett å liste seg vekk.

Hun snudde seg brått og spurtet mot huset sitt som lå lengre ned i veien. Skuddene fyrte etter henne og skrittene hennes falt tungt mot snøen. Tyskeren ropte høylytt, men hun kunne se huset hennes nå. Da hun endelig kom frem og låste døren, sank hun til gulvet. Hun pustet tungt ut, småløp til vinduet og gned vottene sine mot ruten. Bare et stykke unna hadde fire tyskere samlet seg og den ene pekte mot huset. ’’de hørte meg’’, hvisket hun til seg selv. De gikk fort og målrettet mot huset og hun innså at de hadde sett hvor hun gjemte seg.

Hun slapp sekken ned på gulvet, løp bort til kottet og låste døren. I tilfelle de fant henne, tok hun tak i et rødt pledd og la det over henne. Hun kikket ut nøkkelhullet. Døren ble slått ned og falt med et smell ned i gulvet. Inn kom det fire menn og den ene fikk øye på sekken på gulvet. Vedkubben hadde sklidd ut da hun slapp den på gulvet og tysker dro sakte ut avisen fra vedkubben. ’’Hun bor her’’, sa den ene. ’’Men er ikke dette huset til obersten da?’’ De utvekslet blikk og tok frem hver sine gevær. Hun kjente den kalde trekken fra den åpne Inngangsdøra guste inn i rommet og legge sin kalde, smertefulle hånd rundt alt som befant seg der. Hun klarte ikke lenger å tenke klart. Det var som om verden braste på ti sekunder. Rutene, vasene, tallerkenene, alt eksploderte foran øynene hennes.

Et skudd traff døren til kottet og hun slapp ut et lite skrik. Soldatene så på hverandre. De løp hver sin retning i huset, rev ned duker sparket i stykker stoler, de skulle finne henne. I mens tre av soldatene løp opp trappen, merket den siste et kott. Han så på det lenge. Kunne hun ha gjemt seg der? Han listet sakte seg mot døren og la hodet sitt inntil den. Han hørte ingen lyder. Men med et smell rev han opp døren og skjøt vilt inn i kottet. Det var ingen der. Bare en mopp og et lite rødt pledd krøllet sammen på gulvet. Han gikk sakte rundt i sirkler i rommet. Hvor kunne hun være? Han hadde hørt et skrik, men hvor kom det fra? Han bestemte seg for å droppe søket og ropte inn de andre. ’’Jeg gidder ikke mer. Vi tenner det heller på’’.

I det de tok frem utstyret, hørte de en høylytt stemme fra trappen. ’’ Hva i all verden’’, braste det ut av en gammel mann. Han stod forskrekket i trappen og så på soldatene. De så like forskrekket ut selv. ’’ Hva gjør dere i mitt hus allerede fem om morgenen? Har ikke dere vakt? Dere skal være på jobb!’’ ’’Men oberst’’, brøt det ut av den ene. ’’ Det gjemmer seg en person her inne. Og hun er etterlyst for å levere ulovlige aviser!’’ ’’Det er bare tull! Tror dere ikke at jeg ville ha hørt det?’’ De så på hverandre. ’’Nå, gå tilbake til jobben deres! Og dere vet hvem som skal betale for alt dette.’’ De så på hverandre igjen og håpte at en av dem skulle forsvare dem, men ingen snakket. De bare gikk ut taust. Obersten så seg rundt. Gardinene var dratt ned, de verdifulle gjenstandene var knust og det eneste som var igjen var vegger og gulv. Han så på klokken og noterte at den var nå var 6. Han subbet tungt opp trappen og krøllet seg i sin varme dyne. ”Søvn”, hvisket han sil seg selv og sovnet.

Neste dag våknet han til lyden av støvsugere og stemmer. Han gned seg i øynene og gikk ned. Vaskehjelpene han hadde ringt etter var i full gang med å skure, koste og vaske. ”Anka”, ropte for å overdøve støyet. ’’Når blir dere ferdige?’’ Hun slapp bøtten ned i gulvet gikk mot han. ’’Oberst, jeg får ikke vekk flekkene i gulvet. Det kan ta sin tid’’. Han så på flekken. En rød stripe som rant fra kottdøren og videre inn på kjøkkengulvet. ’’Hva er inne i kottet’’, spurte han. Hun nølte og obersten gikk bestemt mot den. Bak døren lå det et rødt teppe. Else sitt teppe, tenke han. Han dro det opp. Det som slo han var sin egen datter, liggende på tregulvet i en stor dam av blod. Det var et skudd i nakken og en på leggen. Skrikene som dannet seg bak han ble usynlige for han. Han la seg ned på gulvet og tok i den blodige hånden hennes. Så gled øynene hans til avisen. ’’Oberst Hansen skal betale!’’, leste han inne i seg. Og det måtte han.