Kåre er gammel. Han har en Toyota Rav 4, 2003-mod med heftig diesel-motor. Kåre trives i bilen. Der slipper han å si noe. For Kåre liker ikke å snakke med mennesker. Kåre mumler bare. Umulig å høre hva han sier. Han er sånn. Litt skadet i hodet er han nok. Men ellers en grei gutt.

Kåre er snekker. Han elsker jobben sin. Jeg jobber sammen med Kåre. Hver morgen sitter jeg på til han.

-Hei. Sier jeg.

-Hei.

Så kjører vi til Levanger uten å si noe. Han trives sammen med meg. Han føler at vi har utviklet et utmerket vennskap. For jeg sier heller ingenting sammen med Kåre. Vi kjører bare Toyota Rav(a) 4 med heftig dieselmotor kjempefort i rush-trafikken. Kåre råkjører. Han akser fortere enn noen på samme alder. Vi krasjet nesten en dag. Da lo vi. Sa ingenting. Men vi lo. Vi ler av sånt. I dag hørte vi på radioen om en 16årig jente som ble tatt av politiet da hun øvelseskjørte i 167 km/t sammen med sin 25-årige kjæreste. Vi lo igjen. Så kjørte vi hjem.

På jobben liker Kåre å arbeide for seg selv. Jeg hjelper han litt diskret. Det liker han ikke. Kåre får alltid drittjobber. Men han trives med det. Han elsker jobben sin. Jobben og Toyotaen er livet hans. I matpausene sitter Kåre sammen med meg. Vi sier ingenting. Men det hender at vi ler av de andre når de forteller noe morsomt. Alle gjør narr av Kåre. Det gjør ikke jeg. For jeg og Kåre er venner.

De få gangene Kåre snakker, så forutser han hva menneskene vil svare. ”Hæ?” sier de da. Hver gang. For Kåre mumler. Han mumler, jobber, og kjører bil.