Sondre hadde gått på ungdomskolen en god stund alt og i det siste hadde han begynt å tenke mer og mer på Tea. Han hadde aldri hatt noen spesielt god kontakt med henne, men i det siste hadde han jobbet en del med henne på skolen. Hun gikk i parallell klassen og han hadde ikke tenkt så mye på henne siden han startet. Hun hadde bare vært en av mengden. Sondre var veldig aktiv i idrett og helt siden han startet på det lokale håndballaget hadde treneren fortalt ham at han var et naturtalent til å spille håndball. Han elsket håndballen, men etter at han traff Tea var alt blitt annerledes. Han så på henne i alle friminuttene og han var nok bare en av mengden for henne, tenkte han. Før var han en flink elev som ikke hadde noen problemer med skolen, men nå var alt blitt forandret. Hvis han prøvde å konsentrere seg om skolearbeidet, kom Tea hele tiden fram i tankene. Han ble litt trist av å tenke på henne, hun var så vakker, så vidunderlig vakker. Hun lyste opp klasserommet som en sol, samme hvor mørkt der var der inne. Han hadde nok ikke noen ”kjangs” på henne. Det var en naturlov det, at pene mennesker ikke ble tiltrukket av de stygge. Han ble så trist av denne tanken, så uendelig trist og lei seg. Han oppdaget fort at timen snart var over og at han ikke hadde fått med seg noe av det læreren hadde sagt.

Ute i skolegården så han henne igjen. Hun hadde lyst, langt flagrende hår som blafret i vinden. Hun så bort på ham og smilte. Sondre fikk en varm følelse inne i seg. Han kjente at det var noe ved det blikket som fikk ham til å bli glad. Det kilte i hele kroppen. Selv om det bare var et kanskje helt tilfeldig blikk, ble han så glad for at hun kanskje bare la merke til ham, at han kanskje ikke bare var en av mengden for henne likevel. Han sto og tenkte på henne hele friminuttet, tenkte på dette ene blikket og at hun smilte til ham. Hun hadde et så fint smil! Hun var så pen når hun smilte! Han fikk henne ikke ut av tankene sine. Hun bare var der, hele tiden.

Sondre hadde aldri før vært så forelska. Han hadde vært sammen med noen før, men da hadde han ikke følt det, som han følte nå. Om morgenen tenkte han å henne, når han kledde på seg tenkte han på henne, når han spiste tenkte han på henne, på skolen, på skoleveien og på ettermiddagen tenkte han på henne. Han drømte til og med om henne om natta. Det gikk ikke ett eneste minutt, uten at han tenkte på henne. Hun var alltid der, i tankene hans. Han ble både glad og lei seg av å tenke på henne, tenke på det lyse blafrende håret hennes, tenke på det unge, nydelige ansiktet hennes, tenke på de vakre, blå øynene hennes.

Det var håndballtrening kl. 6 om ettermiddagene. Før likte han å spille håndball, men nå var han blitt så lei. Treneren fortalte ham hele tiden at han ikke spilte like godt som han gjorde før og at han måtte trene mer. Sondre hatet håndball, han holdt på å spy hver gang han så en kamp på tv. Alt var blitt så slitsomt. Leksene tok så lang tid. Han klarte ikke å konsentrere seg, Tea kom stadig fram i tankene hans. Tea, Tea, Tea, svirret i hodet hans, hele tiden. Alt var bare et stort rot. Han greide ikke å konsentrere seg om noe lenger.

I det siste friminuttet gikk han som vanlig rundt for seg selv. Erik spurte om han ville være med å spille fotball, men det ville han ikke. Orket ikke spille fotball, orket ikke gjøre noe som helst.

Plutselig så han en skygge som steg fram foran ham. Sondre skvatt litt med det samme. Det var Tea! Tea i egen høy person. Han ble nesten litt redd når han så henne. Hjerte slo så hardt at han ble redd for at hun skulle høre det. Han så på henne. Hun var så pen! Tea så på han også. Hun smilte. Hun var så vakker når hun smilte!

”Blir du med å finne på noe etter skolen, se en film eller noe?”

Sondre ble helt lamslått. Han fikk ikke fram et ord, han prøvde, men greide det ikke. Til slutt fikk han presset fram et anspent, ja.

Tea, spørre ham om han ville være med å se en film?! Han kløp seg i armen for å se om han var våken. Hvorfor skulle Tea be med ham hjem for å se på film? Det skjønte han ikke.

Etter skolen sto Tea og ventet på ham. ”Skal vi gå da?”, sa hun. Hun så på ham med det pene smilet sitt. Det var akkurat som at hjernen hans sluttet å fungere. Han greide ikke å fjerne øynene sine fra ansiktet hennes. Hun var så vakker!

Da de kom hjem til henne, satte de seg i sofaen. ”Hva skal vi se på da?”, spurte Tea.

Sondre greide ikke å svare. Han ante ikke, det var egentlig det samme for ham. Bare det å sitte der i samme rom og i samme sofa som Tea var nok. Han hadde aldri, i sin villeste fantasi, tenkt på det engang.

Sondre så på Tea, Tea så på Sondre. Begge smilte. Plutselig kysset hun ham, han kysset henne tilbake, men han ville ikke stoppe, ville fortsette å kjenne de myke varme leppene hennes mot sine. Han ville ikke gi henne fra seg, ville holde henne inntil seg for alltid, aldri gi slipp på henne.

Tidlig en morgen går de sammen nedover veien. De skal på skolen. Det hadde lagt seg et tynt snølag på asfalten, du så tydelig at det var gått to personer der. To personer som likte hverandre og som var veldig glad i hverandre.

Nysnøen er som den første kjærlighet, den er vakker, men setter dype spor.