Rett og slett urettferdig. Jeg krysset armene, et misunnelig blikk ser Molly boltre seg rundt på plenen, ser hennes rosa kjole danse rundt de små føttene hennes, ser hennes lange blonde hår bølge som et banner i vinen. Jeg var syv hun var fire og ho var min søster. Øyne mine gikk ned på kjolen hennes igjen og igjen, og jeg la merke til alle de vakre glitrende detaljene i den fantastiske rosa kjolen. Samtidig begynte Molly å synge noen dumme sanger hun hadde lært i barnehagen. 

Vi begge hadde blondt hår, og kaffe brune øyne akkurat som foreldre våre, men jeg var ikke akseptert. Pappa nektet. Men hvorfor? Hvorfor kunne ikke jeg ha på meg de samme klærne som Molly har? Hvorfor kan ikke jeg ha rosa, den mest fabelaktige fargen i hele verden?

Hvorfor er jeg nødt til å bære blå jeans og dinosaur t-skorte? Kom igjen, hvorfor kan jenter bruke blå som er en av de største gutte fargene da? jeg kjønte han ikke. Sant nokk hadde jeg ikke sett noen andre gutter i kjoler og skjørt, men jeg føler meg så forskjellig fra alle andre. 

Ingen av de andre guttene liker min favoritt farge. Alle guttene elsker fotball. Jeg hater det, jeg er mye rarere enn alle andre. Ingen ønsket å være min venn. Øynene hans ble bløte bare av å tenke på dette. 

En salt tåre  kjører ned ansiktet, og gjør ett våt spor og et vått preg på t-kjorten. Jeg hadde sett menn i skjørt. men ikke i rosa, men rødt eller grønt, og disse mennene ble kalt skotter. Jeg syntes det var macho at de brukte skjørt. Dette forvirret meg. Ble mann en mann av å ha på seg fine klær? 

Molly fortsatte å danse, men hun sluttet å synge, faktisk var det mer spinning en dans nå, rundt og rundt og rundt som en karusell! hun var ikke bekymret for den nydelige rosa kjolen skulle bli skitten. Synet opprørte meg, Hvordan våger hun? 

Så, plutselig og uventet, som et lyn fra åpen himmel, kom far ut. Situasjonen endret seg øyeblikklig. Molly stoppet dansingen og så opp på pappa, øynene hennes var store, og uskyldig. Jeg rettet han et respektfullt blikk. Pappa var en mann av få ord, Pappas gråbrune øyne så ut over hagen, før han returnerte inn igjen. Det ville være en stund før han kom ut igjen. Pappa var grunnen til at jeg ikke kunne ha rosa. Pappa var årsaken, pappa var årsaken. Mamma ville fortelle ham, mamma var snill. Mamma ga oss det vi ville når pappa var borte. 

Jeg så på Molly igjen, denne gangen, med et hatefullt blikk, men blikket forsvant fra ansiktet mitt. For det var jo ikke hennes skyld at hun var en jente, og det var ikke min skyld at jeg var gutt. Det var ikke hennes skyld at noen hadde bestemt at rosa er en farge for jente.

I like vell dannet en plan seg i hodet, det var et stille før stormen øyeblikk før hodet begynte å tenke i høyeste gir. For å få den fantastiske rosa kjolen, måtte jeg være en dårlig gutt, en ondskapsfull gutt. 

Det ville ikke vært noe Molly hadde fortjent, men jeg ville få det jeg ille, det jeg trengte, hva jeg fortjente. 
"Molly ... .." 
Stemmen min var lav, etter hvert ble stemmen mer truende.

Jeg kastet av meg jakken og jaget etter Molly. Selvfølgelig, det tok ikke lang tid før jeg hadde kommet opp i ryggen på ho. Jeg hørte pusten hennes bli raskere og mer panikk aktig. Hennes blonde hår fløy bak henne som et alt for langt banner, og noen ganger, kastet hun et raskt blikk bak seg. 
 

Jeg ville ikke at det skulle skje. Det burde aldri ha skjedd. Jeg sto i redsel og frykt, henne kjørte rett inn i murstein vegg av huset deres fundament. Det var ikke akkurat det han hadde planlagt, men det var ikke noe å gjøre. Jeg gikk sakte over til Mollys livløse kropp. Nå var det for sent og angre.

Jeg bøyde meg ned, og begynte å skyve henne ut av klærne sine. Men noe var galt. Han kikket ned på den rosa kjolen, og fikk kledd på henne igjen, slik jeg undersøkte Molly ekstra. Blodet som kom ut av hodet Molly hode ble rødt og jeg ropte i fortvilelse. "Pappa! Pappa! Kom raskt! pappa! "jeg stod der, så på henne, og jeg gråt,

For det var min skyld. Den vakre kjolen var ødelagt. Den rosa fargen var blitt rødbrun. 

Pappa kom raskt, som om han hadde ventet på at noe å skje. Når han så Mollys livløs kropp, bad han mamma ringe113. Da det hele skjedde så fort, Jeg hørte ord ilufta, en kjent stemme og ordene Det er for sent. Pappa gikk sakte mot ham, jeg visste at jeg måtte fortelle sannheten...