Katarina og Kristoffer så på hverandre, de visste ikke helt hva de skulle gjøre, de hadde røyka mye nå. I starten var det bare litt, men nå ble det mye, alt for mye. Snart ble de også foreldre, kanskje en liten stund, så kom vel barnevernet og tok fra dem den lille skapningen. Den lille gleden de hadde i livet sitt.

Katarina bodde hjemme hos foreldrene sine, et ordentlig hjem, men hun ble mobbet av de andre, det var ikke sånn på barneskolen men når ungdomskolen begynte da ble alt feil. Katarina fikk ikke så mange venner, hun var bare ikke så sosial, hun hadde kanskje trengt de da, men hun ville ikke innrømme det, foreldrene maste, de trodde kanskje det ble bedre, men det ble et press og et evig mas. Katarina lyste opp hver gang noen nevnte at det bare var ett par måneder igjen av skolen, hun gledet seg til videregående, de andre gruet seg men Katarina gledet seg mer enn noen annen. 15 år tenkte hun, Kristoffer så på henne, ”vi skal klare det vet du jenta mi, vi trenger bare hverandre, så skal babyen vår få en fin oppvekst” ”men jeg har dårlig samvittighet, jeg har jo ødelagt babyen med all hasj røykingen”. Det ble stille mellom dem, siden 8 klasse hadde hasjinga vært en lett utvei, en dyr men hadde man de rette kontaktene gikk det bra, det hadde vært den beste rusen og gleden, de gikk i samme klasse, skulket de samme fagene, så lenge de hadde hverandre og litt hasj fungerte de som andre. I en gledene rus hadde de gått litt langt, lengre enn de trodde, for nå skulle de bli foreldre, de hadde bestemt seg for å beholde babyen, de skulle bli flinke foreldre, akkurat som andre. Det var bare en nydelig drøm.

Noen mnd gikk, det var ikke lenge igjen nå. Men det hadde blitt mer hasj nå en noen gang, og legene foreslo abort, samme hvor mye de fortalte at babyen hadde det vondt ville ikke Katarina gi seg, og kristoffer var så klart enig. Sommeren nærmet seg, det var ikke lenger noen mulighet med abort, om en måned hadde de en nydelig baby og de var en familie på 3 stykker. Men så en deilig sommer dag, ble Katarina tvangs lagt inn på avrusningshjem, hun gråt og ba om og få slippe, men foreldrene ville ha henne der, samme hvor mye de fortalte at alt skulle bli bra ville hun ikke tro på dem. Noe bedre gjorde det ikke at Kristoffer ikke fikk besøke henne, den nærmeste kontakten de hadde ble på telefon. Hun gråt og tryglet om og få slippe ut, i det minste få se kjæresten sin, men hvem skjønte seg på det.

I midten av juli kom ei liten jente til verden, Kristoffer og Katarina fikk endelig se hverandre igjen og de strålte av lykke begge to, de var utrolig stolte, og lykkelige over at babyen ikke hadde noen skader. Men så etter noen dager når Katarina skulle få komme hjem med babyen fikk de beskjed om at hjemmet det var fortsatt avrusningshjemmet, Kristoffer fikk ikke besøke familien sin og nok en gang ble det bråk. Ingen av de skjønte hvordan de kunne nekte dem noe sånt, hva kunne skje om de så hverandre. Begge to var ferdige med rusinga, det var ikke sånn lenger. Kristoffer skulle begynne på videregående og alt skulle bli bra. Men barnevernet ville ikke ha det sånn. En dag i august kom beskjeden, katarina satt med jenta si på armen, nesten en måned gammel var hun blitt. Nå som de skulle vært 3 stykker og strålt av glede, satt hun heller der med tårer i øynene. Katarina så bort på døra som gikk opp, så snudde hun seg igjen mot vinduet. ”katarina det har skjedd noe fryktelig, men du må få vite det, Kristoffer har tatt overdose, han er død. Det skjedde i stad, jeg beklager” katarina sa ingen ting, tårene rant fortere, ” det er deres skyld” skrek hun ”dere nektet oss å være lykkelige, hvordan kunne dere, jævla dritsekker det er det dere er. Kristoffer er ikke ond, han gjør ingen ting gærent” ”katarina, han er død, vær så snill og hør på meg” ”hadde dere latt han se ungen sin hadde han ikke trengt å ruse seg, hører du det?, jævler det er det dere er” katarina braste sammen i gråt.

Dagene gikk, foreldrene prøvde å trøste men ingen ting hjalp. Så kom dagen ingen ville at skulle komme, begravelsen. Katarina tok på seg sine peneste svarte klær og i følge av en leder på hjemme dro de til kirken, lederen ventet utenfor med lille Kristina på armen. Etter begravelsen fikk Katarina være alene ved graven sammen med datteren sin. ”oppe i himmelen, der er pappaen din, han passer på oss, pappaen din vil alltid elske deg, han er verdens skjønneste person” hvisket hun til Kristina. Så la hun jenta si i vognen og kysset gravstøtten ”jeg elsker deg gutten min, elsker deg virkelig” hvisket hun til han. Hun så ned på Kristina som lå der i vognen å ikke skjønte noen ting, smilte lett og begynte å rusle videre.