Thomas så ned i bakken, pustet tungt. Han kunne se at hun var nervøs. Regndråpene lyste som diamanter av skinnet av billysene, septembervinden suste dystert gjennom de mørke gatene, og folk trasket forbi med våte regnklær og paraplyer. Han prøvde å snakke til henne, men ingen ord kom. Hun så på han med et skarpt blikk og ventet nervepirrende på beskjeden. Pulsen var høy og hjertet hoppet som om han hadde løpt i et maratonløp.

 

Sommerferien sto for dør. Thomas skulle endelig møte Ellen igjen. Et helt år har gått. Savnet var stort. Han var veldig spent og gledet seg til å se henne, men også nervøs og usikker. Nå var det bare noen timer igjen, de skulle møtes i parken i all hemmelighet.

 

Thomas tok på seg en lett jakke for sommervarmen, og stakk bena ned i de hvite, nye joggeskoene. Ute var luften varm og frisk. Morgensola var skarp mot øynene hans. Han trasket bortover fortauet, tok av og satte kursen mot parken. Gresset under føttene hans var nyklippet og det luktet sommer. Fuglene kvitret muntert over en ny dag. Klokken var bare litt over elleve, denne sommerdagen i august. – Om rundt fem minutter skal jeg møte deg, Ellen. Sa han lavt for seg selv og lukket øynene idet han satte seg ned på en benk. Sommerfuglene i magen var nervøse.

 

Da han åpnet øynene, skimtet han kirketårnet over de mektige tretoppene i parken. Det sto som et kraftig spyd mot den klare, varme himmelen. Der kom hun! Hun var rundt femti meter fra han nå. Hun hadde på seg den hvite t-sjorten og det korte skjørtet, og det mørke håret hennes var satt opp i en hestehale. Hun strålte som sola. Jo, nærmere hun kom, jo mer skjønte han at dette var kjærligheten i hans liv.

 

Hodet hans falt tungt ned i bakken, spenningen og den plutselige usikkerheten svevet i hodet hans. Er dette riktig? Skrek hjertet hans.

 

Han heiste hodet opp, og så på henne. De havblåe øynene hennes var fylt med glede. Han ga henne en klem, nærheten føltes så riktig. Han tvinte fingrene sine i hennes, så gikk de videre.

 

Senere fortsatte det slik. De snakket nesten hver dag i telefonen, og møttes i all hemmelighet.

 

Så var snart sommeren over og skolen begynte igjen. Det hadde vært en spennende og fin sommerferie og nå skulle snart hemmeligheten avsløres. Thomas kunne ikke la tankene av Ellen gå, men han hadde en vond følelse inne i seg. Hemmeligheten måtte snart komme ut.

 

Dagene gikk og høsten nærmet seg. Thomas hadde ikke snakket med Ingrid på hele sommeren. Hun måtte begynne å lure. Han var nervøs over hva hun kom til å si. Følelsene var som en berg- og dalbane, de gikk opp og ned. Hodet fortsatte å si Ingrid, mens hjertet slo for Ellen. Usikkerheten var stor. Han så lenge på telefonen, som om den var livsfarlig. Han satt lenge og undret på om han skulle ringe. Tankene fløy som vinden, han hadde aldri vært så nervøs før. Han satt på rommet og så seg rundt. Tapeten hadde ikke lenger den friske blåfargen, men hadde blitt til en matt grå farge. Møblene så ut til å sveve rundt han, og fotballidolet David Beckham hadde ikke lenger det samme gliset som før, men så bare stygt på han.

 

Thomas følte seg så liten der han satt. Hvordan kunne han gjøre slikt mot henne? Hun hadde jo vært en kjempefin kjæreste, men hjertet hans hørte til en annen. Til slutt tok han seg sammen. Han tok tak i telefonrøret og slo inn nummeret. Telefonen ringte. Hun svarte med en varm stemme. Thomas kjente han lengtet etter henne. Han fortalte at han måtte møte henne nede ved byen om noen minutter.

 

Ute hadde det begynt å regne, så han tok på seg den grønne regnfrakken og gikk ut. Mørket rundt han var som følelsene han følte. Skoene hans plasket på den våte asfalten idet han gikk nedover mot byen. Hodet hans slo blikket ned på den kalde, harde bakken som var dekket med mørke, brune blader. Usikkerheten strømmet gjennom han. Han følte seg liten og alene – redd. Han får plutselig øye på en rød regnjakke nede ved parkeringshuset, det var henne. Det gjennomvåte håret hennes var klistret som lim mot ansiktet hennes.

 

Thomas så ned i bakken, pustet tungt. Han kunne se at hun var nervøs. Regndråpene lyste som diamanter av skinnet av billysene, septembervinden suste dystert gjennom de mørke gatene, og folk trasket forbi med våte regnklær og paraplyer. Han prøvde å snakke til henne, men ingen ord kom. Hun så på han med et skarpt blikk og ventet nervepirrende på beskjeden. Pulsen var høy og hjertet hoppet som om han hadde løpt i et maratonløp. Til slutt hoppet ordene ut av munnen hans.

 

- Ingrid, dette kommer kanskje brått på, men jeg tror jeg har de samme følelsene for deg som jeg hadde før. Jeg er glad i deg, men bare som en venn.

 

Ingrid ble stille, og noen tårer rant ned på kinnet hennes. Thomas sank skuldrene, han var lettet, men hadde en stor skyldfølelse. Men kunne ikke stoppe og tenke på Ellen...