’’Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Og av jord, skal du igjen oppstå. Amen.’’

’’Kristian? Nå må du virkelig skynde deg! Du skal være på skolen om 15 minutter! ’’

Nede kunne jeg høre mor. Ja, jeg var bestandig for sen til å komme opp av sengen, men når har jeg egentlig kommet for sent på skolen? Jeg begynte å pusse tennene før jeg gikk ned, og når jeg så meg i speilet, begynte jeg å tenke på ham. I tankene, hadde jeg Jens.

Jeg husker første gang jeg møtte han, den første skoledag, i første klasse. Jens, den mest populære i klassen, kanskje den største popisen på hele Storset skole. Buksene hans var aldri skikkelig over rumpa, genserne kunne ikke være uten hette, og sokkene var bestandig sorte. Jens var rett og slett dritfin. Kort, blondt hår, rosekinn og en slank figur. Når jeg så inn i øynene hans, var jeg i et verdensrom, hvor stjernene førte meg langt vekk. Når han snakket til meg, var det som om omverdenen rundt ble utestengt. Forelskelsen i Jens var som en lang kjærlighetshistorie.

Men Kristina, gode, snille Kristina, var den eneste i mitt bortkomne univers som ikke passet inn. Kristina var kjæresten min. Hele skolen visste det, hele Oslo visste det. ’’Kristian og Kristina, verdens vakreste par’’ uttalte bestevenninnene hennes hele tiden, på nettby var det tusenvis av bilder av henne og meg, og på hver eneste melding ’’du betyr alt for meg, elsker deg av hele mitt hjerte’’ og sanne ting. Hun kjente hele meg, trodde hun. Det eneste Kristina ikke visste, var kjærlighetsfortellingen om Jens.

Kroppen skalv i det jeg gikk i mitt faste tempo mot skolen. Været var fint, og den friske vårlufta og sangen fra fuglene lagde den vårske stemningen, men kulden bet i kroppen. Heldigvis var det ikke lange veien til jeg var fremme ved Storset, jeg var der på ti – minuttet. Der lå den, den styggeste skolen i hele universet. Iført en rødmalt drakt, med blå vinduskarmer. Storset skole var elendig gammel, sikkert fra 1600 – tallet, og den engang vakre rødfargen var veldig falmet bort. Jeg så meg litt rundt, for å se om Kristina var noe sted. Ved veggen i det ene skolehjørnet på østkanten, sto Jens med gjengen sin. Han skottet bortpå meg, før han vinket meg dit. Jeg gløttet en siste gang rundt i skolegården en siste gang i håpet på at Kristina ikke var noe sted, og jeg kunne ikke se henne. Klar bane!

’’Hei, Kristian! Hva skjer’a? Hørt om festen hos Fredrik fredag eller? Du ha’kke lyst til å joine?’’

Jens gliste. Ja, han var ei skikkelig festløve, men jeg ante virkelig ikke hvordan han hadde kommet på å ta med seg meg.

’’Seff, ikke no’ problem.’’ Jeg prøvde å virke kul, men gutta så ikke ut til å bry seg så mye om min aksent.

’’Kult.’’ svarte Jens, mens han løftet hodet, og skottet over hodet mitt.

’’ Der er dama di og, ser jeg.’’ Jeg snudde meg fort rundt, og så Kristina komme mot meg. Jeg gikk mot henne, slik at hun ikke blandet seg i samtalen jeg nettopp hadde med Jens og gutta.

’’ Snakkes’a, gutta.’’ sa jeg mens jeg fortsatte med Kristina leiende i hånden.

Til syvende og sist, møtte jeg Kristina. Det var noen smertefulle sekund med tanker rasende i en ordstorm i hodet mitt. Jeg prøvde å virke uforstyrret og rolig, men måtte jobbe kraftig for å holde masken, og ikke minst den rolige stemmen. Kristina stanset, og kysset meg lett på kinnet.

’’ Har du noen planer for fredagskvelden da, kjekken? Det er jo litt lenge siden vi har hengt sammen du og jeg. ’’ En iskald bekk rant gjennom meg, hva skulle jeg si? Det var jo virkelig lenge siden vi hadde gjort noe sammen, og Kristina kunne virkelig ikke bli mistenkelig akkurat nå.

’’ Øøh’’, jeg stammet. Jeg måtte finne ut en plan for å slippe unna, men Kristina var forferdelig til å gjennomskue meg.

’’ Veldig kipt, den dagen skal jeg feire bursdagen til broren min! Sorry ass.’’ Kristina vek blikket ned i bakken, for å deretter sette det dådyrblikket midt i blikket mitt. Jeg prøvde å være sterk, men det var seriøst ikke enkelt. Kristina hadde et slikt sjarmerende utseende, med en kropp garantert bygd av en kjærlighetsgudinne. Hun var ei skikkelig pen jente, egentlig. Og personligheten hennes var forgudet av alle. Hvorfor, hvorfor kunne jeg ikke bare elske henne?

’’ Det går greit, vi får vel finne en annen dag... Jeg har time nå, så vi snakkes.’’ Klokka hadde visst ringt, enda jeg ikke hadde lagt merke til det. Jeg var innestengt i min egen verden av fortvilelse, og en svettende redsel.

Jeg satt inne i arbeidstimen med hodet ned i skoledagboka. Jeg lurte lærer Pedersen med at skoledagboka var en novelle jeg jobbet med, slik at jeg fikk skrive. Rundt meg merket jeg folk begynte å hviske. Jentene lo en hånlig latter, og bak meg satt Fredrik, med storgliset i kjeften.

’’ Er’e noe eller?’’ Spurte jeg, for jeg ante ikke hva det var Fredrik hadde det lure smilet for, eller det ekstremt lure blikket. Det var akkurat som om han hadde funnet et eller annet ”scoop” å fortelle til hele skolen, slik at de kunne le og håne på den måten de ville. Det var veldig typisk Fredrik. Men så gikk det opp for meg... Hadde Fredrik oppdaget at jeg var... Enn om Fredrik virkelig har oppdaget at jeg er homo! Hadde han sladret til hele skolen, slik at ryktet gikk til... Jeg fikk vondt i maven, og ville bare løpe ned på guttedoen å sette meg der. Noe jeg også gjorde.

Rommet på guttedoen denne dagen, var ekstra kald. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på det som nettopp hadde kommet i tankene mine. Hvis Fredrik hadde visst jeg var homo, ville det for lengst ha vært ute i skolegården. Var det virkelig det han gliste for? Hemmeligheten? Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Ryktene var kanskje allerede satt ut, og snart ville det nå Kristina og Jens. Hva ville skje nå?

Dagene gikk. Fra den skrekkfylte mandagen hadde jeg fortsatt ikke fått noe spørsmål om jeg var homo, og i dag, var den store dagen. Det var i dag jeg skulle på festen hos Fredrik. Jeg måtte klare å skjule festplanene mine for Kristina bare i dag, og kanskje noen dager til, så hun ikke merket noe. Skoledagen var jo ferdig, så det hardeste hinderet var over. Men det var en hard bit igjen: Jeg måtte forbi huset til Kristina for å komme meg til Fredrik. Jeg hadde en så å si vannsikker plan, jeg måtte bare klare å komme meg forbi gjerdet hennes. Nede ropte mor etter meg. Hva var det nå da?

Far og mor satt nede på kjøkkenet. De var alvorlige i ansiktene sine, til og med far. Far som så sjeldent var alvorlig, så rett og slett dødsalvorlig ut. Var det noe galt? Jeg kunne merke redselen steg i meg når jeg møtte denne stemningen.

’’ Sett deg, vennen min.’’ Mamma begynte å snakke med den vakre mamma – stemmen sin. Her var noe galt.

’’ Er det noe galt mor?’’ Jeg så på henne, så hvordan smilet hennes falne bort når jeg spurte. Hun stirret på far, ventende, som om det var han som skulle svare på mitt spørsmål. Han gjorde det også, med den strenge stemmen sin.

’’Jeg sier det som det er, Kristian. Det går rykter om at du er homo. Jeg vil bare vite om påstanden er sann.’’ En klump satte seg så plutselig fast i meg, og den ville heller ikke slippe.

’’Nei...’’ Far satte blikket i meg, og muligheten for at jeg skulle slippe unna når han gjennomskuet meg på den måten han gjorde, var liten. Jeg måtte si sannheten.

’’ Far... Det har seg slik at... Ja, jeg er homo...’’ jeg torde ikke se far i øynene nå, han hadde et blikk som kunne drepe, et hatsk blikk som ville brenne seg fast i minnet mitt.

’’Men... Hvor lenge...’’ mor var overrasket over besvarelsen min, og snakket med en slik bekymret stemme. Jeg svarte ikke.

’’ Jeg vil ikke ha en sønn som er rompis, du kan glemme å komme tilbake i det hele tatt! Kom deg ut! Jeg orket ikke mer. Jeg løp ut, hvor jeg hørte mor rope i det fjerne ’’Kristian!’’. Men det var for sent. Jeg var allerede ut døren, på vei mot Fredriks fest.

Jeg sto ved siden av huset til Kristine nå, og heldigvis kunne jeg ikke se henne noe sted. Jeg løp i full fart mot gjerdet, og klemte meg inntil den. Jeg gløttet opp mot huset. Var det Kristina som var i vinduskarmen? Å nei, det var jo henne! Hun satt jo der og stirret i vinduet, med en bok i hånden, hun så faktisk rett på gjemmestedet mitt! Hadde hun sett meg? Jeg forsto at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte bare løpe i håp om at Kristina ikke skulle se meg. Jeg gløttet en siste gang opp mot huset, og i det Kristina leste i boken igjen, løp jeg. Jeg løp og løp, til slutt så fort at jeg kjente bakken under meg nærmest lettet, og at det verket i føttene. Men foran meg, kunne jeg se Fredriks hus.

Innenfor var det ett skikkelig party, Fredrik kunne virkelig disse festgreiene. Da jeg kom innenfor, møtte jeg Ali, en av kameratene til Jens.

’’Du kom ja? Dritkult ass.’’ Ali hadde den aksenten som virka så innmari kul. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre stemmen min til en slik aksent, for da hadde jeg garantert glidd lett inn i gjengen til Jens.

’’ Ja, jeg hørte at Fredrik skulle ha et skikkelig fett party i kveld, så jeg stakk innom.’’ Ali lo, så jeg lo med. Jeg var nesten sikker på at han syntes jeg var teit.

’’ Fet genser forresten, kjøpte du’n a’? ’’

’’ Jeg fant ikke’no dyrere enn denna, så jeg tok’en med meg.’’ Ali så forundret på meg, men han sa ikke noe. Jeg håpet på at han trodde jeg hadde stjålet den, for det var kult. Bak meg, kunne jeg plutselig høre stemmen til Jens, som kom nærmere. Da jeg snudde meg, var han rett bak meg. Stanken av øl rev i nesen min.

’’ Du kom ja? Fett. Smakt øl, Kriss?’’ Jens holdt frem en ølboks.

’’ Jeg ekke’ så glad i øl jeg ass. Her går det mest i sprit.’’

’’ Sprit?’’ Fredrik kom brått inn i samtalen, akkurat som om han hadde overvåket meg. Han kikket hånlig på meg, samtidig som han vekslet himmelfalne blikk med de andre.

’’ Ja, særlig. Jeg tipper du er jævlig fersk innafor alkisområdet jeg ass.’’ Fredrik hånlo, i det Jens snudde seg og hentet opp en spritflaske.

’’ Tørr’u vise at du er mann eller?’’ Jens stirret alvorlig på meg. Heldigvis var jeg vandt med sprit, og jeg tok en stor slurk. Deretter tok jeg en til, og spyttet foran føttene til Fredrik. Jeg møtte forundrete blikk, der jeg sto med spritflaska i hånden, og det ble helt stille. Jens avbrøt stillheten med en hånlig latter rettet mot Fredrik; ’’ Ooh. Gutten har jo bein i rævva, Fredrik!’’, før han gav meg en applaus.

Tross frekkhetene til Fredrik og mitt sjokkerende spill, fortsatte festen med den like høye stemningen. Musikken var på sitt høyeste, akkurat som en konsert midt i stua til Fredrik. Varmen slo meg i fjeset flere ganger, lukten av spy rev i nesen. Likevel, likte jeg meg der. På den måten fikk jeg mye bedre kontakt med Jens, og han så ut til å virkelig digge meg. Han var så morsom, han var seg selv på sin måte, og var ikke redd for å dumme seg ut. Mandagen som startet uken så brått, var langt borte nå. Kristina også. Tankene i hodet viste seg fra sine beste sider, noe som lettet sinnet mitt mye. Men den gode roen, forvandlet seg straks til stikkende smerter. Kristina kom nemlig inn, slengte døra etter seg, og avsluttet stemningen med et høyt drønn. Tankene raste gjennom hodet, men spørsmålene var de samme; hvordan visste Kristina at jeg var her?

’’Kristian! Hva faen gjør du her?!’’ Kristina var rasende, jeg hadde faktisk aldri sett henne på den måten. Samtidig som jeg følte hjertet briste og tankene var mange, prøvde jeg å være helt konsentrert på å holde maska. Jeg kunne virkelig ikke tre frem som en pysegutt, ikke foran gutta.

’’Jeg skulle akkurat til å spørre om det samme... hvordan visste du at jeg var her?’’ Jeg fikk ikke sagt noe annet, jeg kunne ikke avsløre meg på en slik måte. Plutselig kunne jeg høre den hånlige latteren til Fredrik bak meg, der han sto med en bok i hånden.

’’Følelsene mine for Jens blir sterkere for hver dag som går, jeg har endelig fått skikkelig kontakt med gutten. Han er en skikkelig real fyr, han bryr seg ikke om hva andre syns om hans oppførsel. Men Kristina vet fortsatt ikke at jeg er homo... hvordan skal jeg forklare det til henne?’’

Da Fredrik leste de pinefulle ordene foran nesen til meg, følte jeg tårene begynne å komme. Linjene Fredrik leste, brente seg fast i hodet mitt. ’’ Hvordan skal jeg forklare det til henne?’’ De var ikke bare ord... de var skrevet i skoledagboken min. En plutselig stillhet spredte seg i rommet som en vind, bare den hånlige latteren til Fredrik kunne høres. Kristina så på meg med tårer i øynene.

’’Er dette sant, Kristian?’’ Kristina gav meg et tryglende blikk, jeg kunne lese ordene i øynene hennes ’’si at det ikke er sant.’’, tiden var inne. Jeg låste blikket fast i henne, og vek ikke unna, selv om jeg så gjerne ville det.

’’Kristina... jeg er... jeg er...’’ stemmen min skalv, jeg stammet. Det var så mye jeg ville fortelle henne, men det var akkurat som om ordene ikke ville frem. Kristina begynte å felle tårer, sakte og stille.

’’Jeg er homo.’’ Tårene til Kristina, traff bakken. Hun ristet på hodet, og begynte sakte å gå bakover. Jeg møtte blikket til Jens også. Han ville si noe, men ordene stoppet for hver gang de skulle frem. Jeg ventet lenge, på sviende ord, svikefulle blikk. Men ingen verken sa noe, eller så på meg. Oppmerksomheten var fanget på den målløse, gråtende jenta, som hadde snudd ryggen til, og begynt å gå møt døren. Hun åpnet den og gikk ut, før hun snudde seg.

’’Hvordan kunne du, Kristian?’’ sa hun, før hun lukket døren etter seg og gikk.

En uke senere

’’Jeg vil bare få takke deg, Kristian. Vi hadde mange fine dager sammen. Jeg er så lei meg for at jeg ikke kunne hjelpe deg tidligere. Hvil i fred, kompis. Jeg savner deg så mye.’’

Jens gikk ned fra kirkealteret. Foran seg møtte han et slags publikum, som bar tunge sorger. Han gikk mot Kristina, som hadde plassert seg bakerst av alle benkene. Han satte seg sakte ned ved henne.

’’Talen var virkelig fin Jens...’’ Kristina prøvde å smile da hun så Jens inn i øynene. Hun vek like fort unna, for tårene begynte å presse henne. Halsen var ekkel, det var akkurat som om hun hadde mistet stemmen. Jens fikk hentet blikket hennes, og slapp det ikke.

’’Den var til en spesiell person. Kristian fortjente den.’’ Kristina begynte å gråte, og grep tak i Jens’ hånd.

’’Han ville bare bli elsket, bare bli godtatt. Hvorfor...’’ Hun la hodet sitt på skulderen til Jens, gråtende.

’’Hvorfor måtte han da bli tatt bort?’’ Jens omfavnet henne, men sa ikke noe. Trøsten lå ikke i ordene, men i omfavnelsen.

De bar kista bort til graven. Det var stille ute. Blikkene var trukket mot kisten som var vakkert pyntet, men likevel så naken. Presten løftet jord og strødde den over kisten.

’’Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Og av jord, skal du igjen oppstå. Amen.’’

Blomstene og kransene bærer sterke følelser for de sørgende: Takk for alt. På gjensyn.