Noen ganger kan luften rundt deg være så full av lyd at den nesten fornemmes som stillhet. Så mye bråk omgir deg da, at du nesten føler du kan gjemme deg ned i det, drukne og trekke deg tilbake slik at ingen kan få øye på deg. I slike stunder, når hele tomrommet er opptatt, er det mulig å koble av. Da er det mulig å stenge alt ute og bare være seg selv, alene og rolig. Det er nesten lettere å være seg selv da enn ellers, lettere å konsentrere seg. Jeg mener, hva synes du er best? Å prøve å lese en bok når du kan høre dusjdråpene dryppe i irriterende takt, eller når du sitter på en benk, midt i sentrum av byen omgitt av bylarm? Bylarmen, tenker jeg.

I slike gode stunder vet man at alt skal gå bra, tankene får fri utfoldelse, det er skapt en avslappet stemning. La nå bare alle lydene kjøre i vei rundt en, som de selv vil, uten å bry deg. Det er her de gode idèene blir født.

På den hvite- og rødfargede bussen, som nett no kommer rullende bortover hovedveien et sted på vestlandet, sitter en rolig jente og opplever akkurat dette: støy og stillhet, bråk og ro. Blandet, men likevel separert.

Rundt munnen har hun et lite smil, som om hun gjemmer på noe. En hemmelighet, eller en morsom narrestrek, en tanke kanskje, eller en plan. Det er vanskelig å si, for hun sitter helt stille. De blå halvsmale øynene sklir lett oppover i kantene på grunn av det vesle fliret. Kinnene blåser seg litt ut, men jenta har ikke smilehull, selv om det kunne passet inn. På seteryggen som støtter henne har hun allerede lagt fra seg en liten bunke lyseblonde hår, det la hun merke til da hun snudde seg rundt for bare ti minutter siden. Hun hadde vendt hodet rundt og inn i sprekken mellom den duggete glassruten og det innerste setet, der hun sitter. Bak henne forteller de vitser. Grove og morsomme, andre litt dumme.

Det er kaldt ute, mørket holder på å legge seg, men inne er det varmt. Kine-Marii sin første klassetur, selv om det er hennes andre år på ungdomsskolen. De skal på en hytte. «På hytte i bushen», hadde Jaren ropt, da læreren hadde fortalt klassen hvor de skulle. De hadde ledd av ham, alle sammen. Også læreren. Men etterpå hadde hun sagt at det nok ville bli kjekt, og at det ikke låg i «bushen», men i et skogholt. Det var visst tanten hennes eller noe, som eigde plassen med hyttefeltet. Klassen skulle nok få det litt billigere enn vanlig, hadde tanten til læreren sagt over telefon.

Kine-Marii stirrer fram igjen, det lure smilet er nesten vekke, og øynene har fått et ganske trett drag. Ved sida av henne ligger soveposen hennes og hviler ut før natten, før den skal pakkes ut og gi varme til jenta si. Kine-Marii tenker raskt at soveposen egentlig skal på jobb den. Det lure smilet hennes er på plass igjen, som om hun nett har klart å finne enda en viktig brikke i puslespillet ingen andre klarer å samle. Hun tror ikke at noen av de andre har lagt merke til hvordan hun er i dag. Hvordan hun stille godter seg i smug. Bussen er stappfull, nesten alle setene er opptatt. Proppet med 9.klassinger, proppet med latterhyl og musikksnutter, bassrytmer fra headsett og dur i fra motoren. En tett skog av bråk og glad spenning.

Det farer sammen inne i henne i det bussen bråbremser. Armen hennes skyter ut og griper tak i håndbagen, rett før den sklir av soveposen og ut mot midtgangen. Veska, med løst lokk og lite stesj i, må for all del ikke dette i gulvet. Spesielt ikke her midt i bussen, her alle kan ta den og åpne den. Tenk om veska hadde sprotte opp og det, den tingen inni, det som ingen måtte se eller få vite om, hadde ramlet ut, slik at alle og enhver kunne plukket det opp og sett. Da ville alle få vite hva hun hadde tenkt å gjøre! Kine-Marii er helt sikker; hadde det skjedd, ville alt blitt stille. Alle de tette lydene ville stoppet opp, en etter en, og det trygge rolige ville blitt til en klumpete hard ball med spørsmål og sjokkerte ansikt. Heldigvis, tenker Kine-Marii. Heldigvis er alt fremdeles skjult.

De kommer fram til slutt. Hytten ser stor og koselig ut der den står i skogkanten, med lyse vinduer og en lyseblå velkomstplakat på døra. «Hei, Sønnasund 9.klasse! Velkommen inn i varmen, inn til peiskos og samvær. Plassen for dem som liker eventyr. Her er alt lov, så lenge husreglene blir overholdt og alt og alle blir tatt godt vare på. Vennlig hilsen Skogholt Hytteutleige». Kine-Marii vokter bagasjen sin der hun presser seg inn den rødmalte døra. Det virker som om hele klassen, alle 20 elevene prøver å komme inn i døråpningen samtidig. Noe som selvfølgelig er umulig. Likevel er det ingen som gir opp, og presset legger seg slik at det til slutt merkelig nok går framover. Sta ungdom er vanskelig å stogge. Og det på alle områder, tenker Kine-Marii....

Første kvelden går unna i en fei. Nesten ingen er sultne etter bussturen. En av mødrene hadde bakt to hele bæreposer med hjemmebakte marsipanfylte hveteboller, slik at ungdommene skulle ha noe å bli mette på underveis. Ikke alle hadde likt dem, men de var likevel en sikker vinner når det gjaldt klassens apetitt. Roen legger seg raskt,  natta går lydløst hen. Alle sover, de fleste uten drømmer. Kine-Marii drømmer. Hun drømmer om at hun ....nei, det kan ikke skrives. Det får holdes hemmelig inntil videre. Det ville røpet for mye, og Kine-Marii er ikke sikker på at det er tid for å avsløre seg selv allerede. Hun trenger mere tid.

Tidlig, tidlig, før alle de andre har våknet, sitter Kine-Marii i øverste køya og ser ned på de to vennene under seg. Der ligger Emma, og der ligger Lonny. De sover stille, uten å snorke. Man kan nesten ikke høre at de puster engang. Kine-Marii prøver å ta inn alle inntrykkene hun får av dem, av rommet, av hele hytten. Prøver å lime bildene fast inne i hjernen, sånn at hun kan bære dem med seg rundt, for så å ta dem fram når hun trenger dem mest. Det er de små detaljene som er de viktigste å huske, det vet hun. Hytten viste seg å være mye større enn hun hadde trudd. Hele åtte soveværelser, to baderom, en diger TV-stue med peis og et ganske smalt langbord i eik, fyldig entrè og en miniatyr-hems med plass nok til tre tynne madrasser. Det er de kule og populære som får sove på hemsen, resten må fint finne seg i å ligge i de etasje- og enkeltsengene som de blir fordelt i. Kine-Marii er ikke blant de kule, hun er mere sjenert og litt for vidsynt. Det var det moren pleide å si til henne: «Du Kine-jenta, du er så vidsynt du, og undrende. Som om du ser alt så mye bredere enn de andre». Hun likte når moren begynte med denne strofen. Moren likte det også, likte å se hva barnet hennes fant på, hva hun tenkte, og hvordan hun opplevde ting.

Kine-Marii titter ned på Lonny og Emma igjen. Lonny, så liten og morsom at han nesten er til å le av nå også, selv om han bare sover. I går kveld hadde de spilt litt kort. Lonny hadde fortalt tøyse-historier fra en gang han og familien hadde reist til Canada. Øynene hans hadde skint av latter og av de gode minnene mens han gestikulerte hvordan de hadde gått lange turer sammen, og spist is sammen, badet sammen og leid billige sykler.

Kine-Marii hadde undret seg over hvordan alt virket så lett for Lonny, han bare snakket og viste. Ordene falt så fritt. Det virket ikke som han tenkte mellom setningene i det hele tatt. Som om det aldri falt ham nødvendig å ta noen pauser, sånn man normalt gjør når man forteller. Han fortalte vits etter vits som det letteste i verden. Ja, hvem skulle trudd han en gang hadde hatt problemer med å uttale ord? «L» og «R» stokket seg ustanselig for ham da han var mindre. Så ille var det at det førte til at han første dagen i første klasse, første gang han skulle presentere seg selv sa «Lonny», selv om han egentlig het Ronny med «R». Etter det er kallenavnet bare blitt mer og mer naturlig å bruke. Ingen kaller ham for Ronny, og ingen erter ham for skavanken han hadde da han var yngre heller. Lonny ville nok ikke brydd seg uansett. Han er et sånt menneske som tåler det meste, ser det gode og det rareste i alle situasjoner. Kine-Marii liker ham, liker personligheten hans. Han kunne kanskje ha forstått henne, tenker hun. Han ville ikke ha ledd, slik som de andre, hadde hun fortalt ham om planen. Men ingen, ingen må få vite om den. Alt ville blitt for stort da, så innviklet og vanskelig å forklare i etterkant, så mye som kan skje på en gang, uten at hun har noen som helst kontroll. Hun ville ikke fått tid til å notere seg alt, skulle noen gjøre noe stort nummer ut av det hele. Hun ville mistet grepet og dessuten ville hun blitt flau. Ikke at det var så farlig, men det ville liksom bare ha endret alt. Dessuten er det best, både for henne og for alle hun skal røpe det til siden, at det blir holdt skjult så lenge som mulig. Nei, det må få lov til å ulme og vokse i fred.

De opplever masse. Er på et museum med skjeletter og utstoppa dyr. Antiloper, hjorter, falker og små mus på rekke og rad, søyler og stativ. Over alt er det glassaktige øyne og tomme raut. De går gjennom rom på rom og får høre om hva dyrene pleide å gjøre imens de ennå var i live. Den gang kalvene gikk på gresset og tygget og tygget og aldri opplevde noe annet, den gang albatrossen fløy og skuet over verdenshavene, som en dagligdags rutine. Så forskjellige dyr er fra hverandre, så forskjellig de lever i forhold til oss mennesker. «Mennesker», sier han som viser dem rundt, «er i det store og det hele ganske primitive vesner». «Heldigvis», legger han til, «så utretter vesnene noen ganger det som er større enn dem selv». Han svelger litt tungt etter setningen. Kine-Marii legger så vidt merke til det, der hun er på utkikk etter alt som rører seg og skjer i rommet. Hun har en følelse av at dyrene ikke er døde likevel, at de bare står og ser, kikker rett igjennom henne. Det er skummelt, Kine liker det ikke, men hun følger trofast med i undervisningen uansett. Akkurat slik hun alltid pleier.

Frokostpausen har de i toppen av et innenlands-fyrtårn. Tårnet er visst plassert der det står som en del av en gammel utstilling. No er utstillingen for lengst stengt og glemt, og fyrtårnet er blitt til et monument eller en slags statue i landskapet. Det er ganske god plass der inne. Spesielt ettersom ikke alle tør å sitte oppe ved lykta, men heller velger å vagle seg nedover i trappen, to og to i par på hvert sitt smale trinn. Utenfor synger noen kråker en hesblesende låt, full av skrik og grove toner. Kine-Marii lytter stille. Det er viktig å ta med seg lydene også, så hun kan huske det hele, no når det stille går mot slutten. I morgen er det den aller siste dagen.

Med jevne mellomrom pakker hun ut håndbagen og holder innholdet mellom hendene. Kjenner hvor skjørt det er. Ser at det stille vokser. Vet at hun fremdeles har makten over det, men at det ikke er lenge til det vil være omvendt. Da er det hennes tur til å ta imot kommandoer og bli befalt rundt. Hun gleder seg, det kommer til å føles godt.

I de stundene hun ikke holder fast i gjenstanden, er hun likevel lenket sammen med den i tankene. Gjenstanden har tatt en bit av henne, og det merker hun så tydelig. I morgen kan hun la den slippe fri, la den folde seg ut og spre sine vinger. Så kan hun få så mye kjeft eller ros som hun fortjener. Men inntil da må hun passe på den, vakte den til det siste sekundet er gått. Ikke la noen få ta i den eller i det hele tatt legge sine øyner på den. Den har tatt en bit av henne, og tar den en bit av noen andre også, vil alt bli endret. Nei, ikke bare endret, men kanskje også ødelagt. Da mister hun kontrollen og blir ikke lenger den mektigste, blir ikke lenger den eneste som bestemmer. Da må hun kanskje dele tronen med en annen. Åååhr så masse som står på spill, stønner Kine-Marii inni seg selv, som hun gleder seg, gleder seg til å sette en strek over det hele, over slutten.

Siste kvelden er det «fest» i hytten. De får poppe all den popkornen de bare vil, bruke så mye ketchup på pølsene som det er mulig. TV-apparatet viser en film med 15-års aldersgrense, og et bærbart musikkanlegg med minipraktiske høytalere står på fullt volum like ved. I hjørnet sitter fem fjes og smiler bak hver sin håndfull kort. Det er om å gjøre å få hånden full av samme kulør. Ingen av dem har klart det ennå, selv om fire av dem bare mangler ett riktig kort. Alle tror de leder, at de er de eneste. Det er det som gjør kortspill så gøy. Å være en del av felleskapen og spillet, uten at du er klar over mere enn din egen part. Kine-Marii titter av og til bort på dem, hun selv snakker med Emma. De har nettopp vert ute for å ta litt frisk luft fra alt bråket og den tette lunkenheten inne. Emma har visst kranglet litt med en av guttene før på dagen, og dermed blitt i ganske dårlig humør. Heldigvis er hun blitt blid igjen også. Blitt til gode gamle Emma med små halvlange krøller langs kinnene.

Oppe fra hemsen hører de en masse fniselyder og skravling. Emma lurer på om de kanskje spiller klespoker der oppe, men da jentene går opp for å se finner de bare en rekke med tykke klumpete ullpledd. For enden av hver «bølge», ligger et sladder- eller kvinneblad. Emma himler overdrevet med øynene over jentene som ligger og leser. At de kan finne så mye morsomt i slike tomme tabloider. Emma er som Kine-Marii, intresserer seg for virkeligheten og det som faktisk er verdt å diskutere. Hun er egentlig mye mer jordnær enn Kine, mere opptatt i livet her og no, og miljøet og sånn. Kine-Marii er jo også det, men hun er en drømmer. En som liker å gå i seng, bare for å ligge våken, en som synes det er greit å være litt alene av og til, men som samtidig trenger å ha dem som hun er glad i rundt seg.

Jentene smyger seg ned den bratte hems-stigen igjen. De finner seg en ledig krok, der Lonny og to andre gutter fra klassen sitter og diskuterer hva som er best av lette motorsykler, og terrengsykler. Kine-Marii føler seg litt urolig samtidig som hun blander seg med inn i samtalen. I morgen er dagen da alt kan røpes, og den ekte sannheten kan slippes fri. Kan hende blir det ikke mere enn en skuffelse alt sammen. Kanskje det ikke var noen god idè i det hele tatt? Hva om bråket hun satt i da hun kom på idèen ikke hjalp henne, men heller forvirret henne, og fikk henne til å tro at hun var smart, fikk henne til å innbille seg selv at hun var klar til å fullføre oppdraget? Kine-Marii trekker langsomt i perlekjedet rundt halsen. Det hele vil vise seg snart.

Neste morgen er blitt til nå, klassen pakker sammen, læreren går rundt og sjekker at alt er som det skal være. Alle bøkene er fremdeles i bokhyllen, alle cd-platene i rett cover, og både dusjen og alle varmtvannskranene er slått av. De er klare til å atter en gang sette seg inn på bussen. Den med røde og hvite striper, og en masse støy. Hjertet til Kine-Marii banker. Hun kan ikke vente stort lenger, kjenner at håndbagen er blitt tung som en sten denne dagen. Hun er snart ved veiens ende, snart hjemme igjen, hjemme hos mor og bror og far, som hun har savnet sånn gjennom hele turen. 9.klasse: Man er fortsatt liten da, ikke mere enn et ungt individ. Fremdeles bundet til dem som alltid har passet på en, uvant med å velge sine egne veier. Timene snegler seg av gårde, sekundviseren stopper opp, lenge, mellom hvert takk, og mellom hvert tikk. I hvert fall virker det sånn, synes hun. Himmelen skifter farge, blir ganske mørk og blå, så litt lysere igjen. Etter hvert kommer sollyset ikke ovenfra lenger, men inn fra siden og treffer innsiden av bussens tak. Lyset farger ansiktene oransjeglødende. De første elevene begynner å gå av. Læreren tar dem alle i hånden og sier til dem at det har vert en fornøyelse å ha dem med. Kine-Marii biter seg selv i leppen av angst. Hva vil mamma si? Vil hun like det hun har gjort, vil de andre som får vite om dette like det hun har gjort?

Kine-Marii står på trappen opp til ytterdøra. Hun håper ingen av naboene kikker på henne. Det er på tide å ta det siste steget. Hun løfter lokket av håndbagen og griper forsiktig om det som nesten er fullført en siste gang. Hun ser seg selv utenifra, har alltid likt å gjøre det, ser seg selv avslutte det hele ved å skrive ned de aller siste setningene. Hun skriver: «må skrive dette her så enkelt og sannsynlig som mulig, siden det ennå ikke har skjedd. Egentlig vet hun ikke hva som vil skje, men hun kan nå i hvert fall tenke seg til en mulighet. Kine-Marii åpner døren, først på gløtt, så helt opp. Inne i gangen slenger hun alt fra seg, unntatt det hun har i hånden. Fra kjøkkenet hører hun moren stå og bake noe, kanskje det er middagsmaten de skal ha senere på kvelden. Det lukter godt, trekker henne inn i huset. Da hun kommer inn på kjøkkenet er hun først ganske flau, moren merker det, vil vite hva det er hun bærer på. Kine-Marii strekker både ivrig og motvillig hånden frem og gir moren arkene. Moren ser undrende på henne. Kine-Marii trekker pusten dypt og sier med stødig stemme:

 «Du må si om jeg har klart det, for jeg er ikke helt sikker. Jeg tror dette er en historie, der spenningsmomentene egentlig ikke finnes. Som når lyset inneholder alle farger og blir hvitt, som når stillheten inneholder alle lyder og blir borte. Hvordan kan man lage en pakke pakket i seg selv? Og mor, hvordan kan man lese og undre seg, lengte etter å få vite hva en ting er, når man allerede har den i hånden?»

Moren senker synet ned mot det hun holder. Hun sier ingenting, men Kine-Marii vet at de første bokstavene øynene hennes treffer danner ordet «Klasseturen», og da de no smilene øynene hennes igjen løfter seg, er det siste ordet hun har lest ordet «slutt». Det er gjennomstreket med en ordentlig tykk strek, som om forfatteren har villet avslutte historien, men ønsket at den skulle fortsette likevel.

Slutt.