Daggryet kom til Kongos regnskog. En blek sol fjernet morgenkulden og den fuktige disen, så en gigantisk taus verden trådte frem. Kjempetrær med stammer på tolv meter i diameter steg seksti meter til værs og bredte ut det tette løvtaket slik at himmelen forsvant, mens vannet dryppet evig på bakken dypt der nede. Matter av grå mose, slyngplanter og lianer hang i et virvar ned fra trærne, snyltende orkidéer spirte fra stammene. På bakken vokste våtblanke bregner mannshøye og holdt på disen der nede. Her og der en fargeflekk: røde akantema-blomster med sin dødelige gift, og blå disindra-ranker med blomster som bare åpnet seg tidlig på morgenen. Men hovedinntrykket var en umåtelig, overdimensjonert grågrønn verden – et fiendtlig og ugjestmildt sted for mennesker.

Jan Kruger la riflen fra seg og strakte de stive musklene. Morgenen kom fort ved ekvator, snart var det lyst selv om disen holdt seg. Han kikket bort på leiren han hadde voktet. Åtte oransje nylontelt, ett blått messetelt og en presenning surret over utstyr i kasser i et forgjeves forsøk på å holde det tørt. Han så den andre vaktposten, Misulu, sitte på en stein. Misulu vinket dovent. Like ved var sambandsutstyret: en sølv antenneskjerm, den svarte senderkassen, kablene som slynget seg bort til videokameraet montert på stativet. Amerikanerne brukte dette utstyret for å sende daglige rapporter via satellitt til hovedkontoret i Houston.

Kruger var bwana mukubwa, ansatt for å føre ekspedisjonen inn i Kongo. Han hadde ledet ekspedisjoner før. Oljefirmaer, kartleggere, tømmer- og gruvefolk, og geologiske ekspedisjoner som denne. Firmaer som sendte lag ut i marken, ville ha noen som kjente lokal skikk og bruk og lokale dialekter godt nok til å behandle bærerne og arrangere turen. Kruger var velegnet til denne jobben. Han snakket både kiswahili og bantu og litt bagindi, og hadde vært i Kongo mange ganger før, men aldri i Virunga.

Kruger skjønte ikke hvorfor amerikanske geologer skulle ha lyst til å dra til Virunga-området i Zaire, i den nordøstre delen av regnskogen. Zaire var det rikeste landet i det svarte Afrika – på mineraler. Verdens største produsent av kobolt og industridiamanter, nummer syv i kobberproduksjon. Dertil store forekomster av gull, tinn, sink, tungsten og uran. Men mestparten av mineralene ble funnet i Shaba og Kasai, ikke i Virunga.

Han visste bedre enn å spørre hvorfor amerikanerne absolutt skulle til Virunga, og dessuten fikk han svaret tidlig nok. Da ekspedisjonen først hadde passert Kivu-sjøen og tok seg inn i regnskogen, begynte geologene å vaske langs breddene av elver og bekker. Det betydde at de lette etter gull eller diamanter. Det viste seg å være diamanter.

Men ikke hvilke som helst diamanter. Geologene var ute etter noe de kalte Type Iib diamanter. Hver ny prøve ble omgående testet elektrisk. Samtalene etterpå gikk over Krugers forstand – det var snakk om dielektriske spalter, gitter-ioner og bestandighet. Men han oppfattet iallfall at det var diamantenes elektriske egenskaper som telte. Prøvene var uinteressante som edelstener. Kruger hadde undersøkt flere av dem, og alle var blå av urenheter

I ti døgn hadde ekspedisjonen lett etter vaskemalmforekomster mot strømmen. Dette var det vanlige. Fant man gull eller diamanter langs elvebredder, gikk man oppover mot mineralenes antatte eroderende kilde. Ekspedisjonen hadde tatt seg oppover langs vestskråningen av den vulkanske Virunga-kjeden. Alt gikk rutinemessig helt til bærerne en dag plent nektet å gå lenger.

Denne delen av Virunga ble kalt kanyamagufa, sa de, noe som betydde ”knokkelstedet”. Bærerne påsto at de som var dumme nok til å fortsette, ville få knoklene knekt, og da særlig hodeskallene. De tok seg stadig til hodet og gjentok at kraniene ville bli knust. Bærerne var bantu-talende arawanier fra den nærmeste byen Kisangani. Som de fleste innfødte fra byer var de fulle av overtro om Kongo-jungelen. Kruger tilkalte formannen deres. ”Hvilke stammer holder til her?” spurte han og pekte ut mot urskogen foran dem. ”Ingen stammer,” sa formannen. ”Ingen stammer? Ikke bambuti heller?” spurte han med tanke på den nærmeste gruppen pygméer. ”Ingen mennesker kommer hit,” sa formannen. ”Dette er kanyamagufa.” ”Hva er det som knuser skaller?” ”Dawa,” sa formannen illevarslende og brukte bantu-ordet for trolldomsmakt. ”Kraftig dawa her. Mennesker holder seg borte.” kruger sukket. Som mange andre hvite var han lut lei av å høre om dawa. Dawa var overalt; i planter og steiner og uvær og fiender av alle slag. Men over det meste av Afrika trodde man på dawa, og ikke minst i Kongo.