Det er sent. Veldig sent. Klokken er langt over midnatt og foreldrene mine sitter sikkert hjemme, bekymret til døde og redde for at det har skjedd meg noe. De har vel allerede ringt politiet for alt jeg vet. Det er iskaldt ute, så jeg trekker den røde kåpen enda tettere rundt kroppen. Jeg merker at hele kroppen skjelver noe voldsomt og det er så vidt jeg klarer å gå. I høyre hånd holder jeg en flaske med øl. Jeg tar en liten slurk av flasken og kjenner at den begynner å få en ekkel, død smak. Jeg lukker øynene og kjenner at verden går litt rundt. Faen. Jeg setter meg ned i snøen som glitrer i måneskinnet og trekker pusten dypt inn. Jeg klarer ikke å få tankene vekk fra det som hadde skjedd bare for noen få timer siden, det som skjedde på festen til Marie. Det som hadde fått meg til å gå derfra og det som hadde fått meg til å vandre timevis rundt i skogen kun iført høye støvletter, nylonstrømper, den sorte lille kjolen min og kåpen jeg i all hast hadde kastet om meg før jeg gikk. Nå hadde raseriet gått sånn halvveis over og jeg kunne kjenne en underlig sorg som krøp seg sakte innpå meg. En tom, underlig sorg. Jeg tittet opp på månen, det var fullmåne, stjerneklart og ikke en sky i sikte. Det var rett og slett vakkert.

Hvorfor? Jeg klarer ikke finne noe svar og spør meg selv igjen. Hvorfor? Er jeg ikke god nok for han? Han hadde jo sagt at han elsket meg av hele sitt hjerte og at det alltid skulle være oss to. Dum som jeg er hadde jeg stolt blind på han. Den drittsekken. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke gråte. Han er ikke verdt det, sier jeg om og om igjen til meg selv. Det er nytteløst. Jeg tenker på alle minnene vi har hatt sammen og bryter ut i en hysterisk gråt. Tårene spruter ut av øynene mine og jeg klarer ikke lenger å se helt klart. Maskaraen som jeg hadde brukt flere minutter på å legge på øyevippene slik at det skulle bli bra, rant nedover kinnene mine og blandet seg med all annen sminke jeg hadde klint i fjeset den kvelden. Jeg føler meg med ett helt jævlig her jeg sitter og bestemmer meg for å reise meg opp. Halvveis stående merker jeg at jeg er kvalm. Dritkvalm. Jeg bestemmer meg for å sette meg ned i snøen igjen, men faller bakover og blir liggende så lang jeg. Jeg merker at kroppen skjelver som et jordskjelv, men jeg kan ikke lenger merke kulden. Jeg begynner å gråte enda mer, alt føles med ett så fryktelig håpløst.

Hvordan kunne du? Vi har jo vært sammen i fire år og jeg elsker deg. Av hele min sjel og mitt hjerte. Hele ungdomstiden min har gått med på deg. En uutholdelig smerte skjærer igjennom hjertet og jeg hiver etter pusten. Det er ikke et menneske å se eller en eneste lyd å høre bortsett fra store hulk som kommer fra meg og forsvinner ut i denne kalde desember natten. Jeg tar frem mobiltelefonen min og ser at jeg har tjuetre ubesvarte anrop og syv meldinger. Jeg fjerner dem uten engang og ense hvem som har ringt og sendt meldinger, men vet at det er fra bekymrede venner og familie. Uten å blunke skrur jeg av mobiltelefonen og kaster den inn i treet som står ved siden av meg med all kraft jeg eier og har. Jeg legger meg nok en gang ned i snøen, denne gangen med vilje og blir liggende en liten stund før jeg kjenner at svimmelheten tar av litt.

 

Brått reiser jeg meg opp. Ølflasken er fortsatt festet i høyre hånd og jeg presser håndflaten stramt om den og styrter ned det som er igjen. Jeg brekker meg og blir fryktelig kvalm igjen, men det gjør ikke noe. Med bestemte skritt går jeg mot det lille fjellet som ligger rett foran meg. Jeg titter ned på den brune flasken, glasset er kaldt mot hendene og før jeg vet ordet av det har jeg kastet den inn i fjellveggen. En høy lyd av glass som knuses skriker i ørene mine og jeg setter meg ned på kne og titter på glass bitene som ligger strødd utover snøen. Jeg tar opp en liten bit, drar opp ermet på jakken min og presser den spisse siden av glasset ned i huden før jeg drar det nedover langs pulsåren min. Det gjør vondt, men ikke like vondt som den smerten jeg har inne i meg. Små dråper med blod pipler ut av riften jeg har påført meg selv. Små bloddråper som etter hvert renner nedover armen min og ned i snøen. Rødt mot hvitt, for en vakker kontrast. Jeg lukker øynene og ser for meg det som gjorde og gjør så uendelig vondt. Min elskede kjæreste, hvordan kunne du? De ømme kyssene som du alltid hadde gitt meg. De ømme kyssene som var mine. Det bildet hvor du sitter i sofaen med armen rundt en annen jente og kysser henne streifer fortsatt rundt i hodet mitt, akkurat som det har gjort hele natten. Smerten hadde strukket seg lengre nå og jeg kunne ikke lenger kjenne den i bare hjertet, men i hele kroppen. Jeg presser glasskåret mot det blødende såret nok en gang og drar raskt. Det blør kraftigere nå, mye kraftigere og snøen under meg blir rød. En siste gang setter jeg glasskåret ned i såret og drar. Sakte, men sikkert og blodet renner ikke lenger, men spruter. Jeg føler med ett en panikk som skyter igjennom meg og merker at den forsvinner like plutselig som den hadde kommet. Jeg setter meg forsiktig ned i snøen og lener meg inntil fjellveggen som er dekket av is. Jeg blir svimlere og svimlere jo mer blod jeg mister og titter ned i snøen. Knust glass, snø og blod flyter om hverandre. Jeg kommer på det jeg engang sa til han, at jeg ikke kunne leve uten han. Og det kan jeg ikke. Jeg lukker øynene og kjenner en underlig varme som fyller hele kroppen min samtidig som tankene mine forsvinner. En herlig og merkelig søvn strekker seg om meg og jeg føler meg så avslappet. En siste gang titter jeg opp på himmelen og ser stjernene og månen. For en vakker natt å dø på. Jeg smiler, lukker øynene og trekker inn i en dyp søvn, en dyp søvn som jeg med sikkert vet at jeg aldri kommer til å våkne fra.

”Å herregud”, jeg kjenner gråten i halsen. Hjertet har stoppet, det stikker i hele kroppen. ”Faen, faen, faen”. Panikken vokser seg bare større og større. Jeg løper alt det jeg kan mot den vakre engelen som sitter i snøen, lent inntil en fjellvegg. Hun hadde sett meg i sofaen med armen rundt min altfor fulle kusine som hadde kysset meg. Kusinen min som er så uendelig glad i alt og alle og som bare skulle kysse meg på kinnet, men selvfølgelig hadde jeg rukket å snu meg mot henne slik at det ble på munnen. Jeg fikk akkurat øye på Kristine i det kusinen min kysset meg og hun var så rask til å forsvinne at jeg ikke hadde rukket å reagere. Reaksjonsevnen min blir visst sterkt svekket når jeg har drukket. Jeg merker at jeg gråter, jeg som aldri gråter. Jeg setter meg ved siden av den vakre engelen min og stryker hånden over det myke, men iskalde kinnet. Jeg drar den døde kroppen inntil min og holder hardt om henne samtidig som jeg gynger forsiktig fram og tilbake. Engelen min. Mitt alt, mitt liv. Herregud. Jeg kjenner at det stikker i hele kroppen. Solen er på vei opp og jeg er selv gjennomfrossen etter og ha vært ute hele natten for å lete etter henne. Det var jo ikke slik jeg ville finne henne! Jeg tar en titt ned på ansiktet hennes. Ansiktet til en engel. Hun er så vakker, ingen i hele verden kan måle seg med jenta mi. Jeg skjønner hva jeg må gjøre, jeg kan ikke leve mitt liv med dette på samvittigheten. Det er min skyld. Min skyld at Kristine valgte å forlate livet. Glasskåret som ligger i den lille hånden hennes er dekket av blod, jeg tar det og med en kraft jeg ikke trodde jeg hadde presser jeg det inn i min egen pulsåre. Livet ebber ut av meg der jeg sitter og blør i hjel. Jeg gråter, gråter som en liten guttunge og legger hodet mitt i fanget til min elskede. Snart skal jeg få sjansen til å snakke med deg og fortelle deg hva som egentlig skjedde. Håper jeg. Jeg lukker øynene og trekker mitt aller siste åndedrag.

”Det er min skyld”. Tårene triller nedover øynene mine og jeg kan ikke lenger puste ordentlig. Jeg må lene meg inntil politimannen for ikke å falle og han stryker hånden medlidende over ryggen min. ” Det er ikke din skyld” sier han. Men jeg visste at det var min skyld at dette hadde skjedd. Jeg skulle jo bare gi fetteren min ett kyss på kinnet. Hvorfor hadde ikke Kristine bare sett at det var meg? Da hadde hun jo skjønt det. Jeg skulle aldri ha farget håret fra mørkt til lyst og jeg skulle aldri ha prøvd å kysse fetteren min på kinnet. Alt ble bare feil. Jeg kjenner at beina ikke lenger klarer å bære den altfor tunge kroppen og synker sammen i snøen. Jeg titter bort på paret som sitter inntil hverandre, omringet av snø og blod. Han med hodet halvveis i fanget hennes og med hånden godt plassert i hennes hånd. Bak meg står tante Hege og gråter sammen med moren til Kristine. Det ser nesten ut som om de drukner i tårer der de står. Og det samme gjør jeg. Det er så vondt, hvordan skal jeg klare å leve med dette? Jeg snudde på hodet og fikk øye på noe annet som lå i snøen. Knust glass.