Ringeklokka ringer. Mona gir den et hardt slag. Det er mandags morgen. Hun vil ikke opp. Vil ikke stå opp. I dag vil hun ligge i senga hele dagen. Fuglene kvitere lystig utenfor vinduet. Monas tårer renner. Hun trekker dyna godt rundt seg. Mor kommer. ”Nå må du stå opp”. Ikke faen. I dag vil hun ligge her hele dagen. Det var forresten ikke første gangen. Hver dag var slik for tiden. Hun må nok opp. Mona drar den lille, litt kraftige kroppen sin opp av senga og trasker sakte ned mot kjøkkenet. Det lyseblå kjøkkenet. Slår seg ned ved bordet ved siden av Mor. Maten fyller Monas munn, maten er ikke god, smaker muggent, rått. Den hadde en tendens til å gjøre det. Smake vondt. Nå for tiden. Monas mor ser at noe er som det ikke skal være. ”Hva er i veien, jenta mi”. Moren har prøvd den taktikken før. Det nytter ikke. ”Det er ingenting i veien, alt er som det pleier”, Mona nesten skriker til moren. Den eldste ser skremt på yngste. Mona går opp. Sminker seg. Etter også å ha pusset tennene og smurt niste går hun. Bort ifra det lille røde huset der hun og moren bor. Huset har så mange naboer, men det ser så ensomt ut. Så helt alene. Akkurat som Mona. Ensomt og alene. Forlatt. Det er blitt vår ute. Solen skinner. En kald frossen vind, som egentlig hører til om vinteren, har klart å komme seg inn under huden til Mona. Hun hutrer. Det er kaldt. Sola ser ned på henne, liksom håner henne. Fnyser av henne. ”Så teit hun ser ut”, tenker nok sola. Mona går å hutrer idet denne store, røde, skumle skolen kommer til syne. Hun entrer skolegården. Hun ser dem. De ser på henne med sinte blikk. Skremmende blikk. De vil henne vondt. Lisa og gjengen glor på henne. Fniser. Det ringer. Hun går alene inn i klasse rommet. Frøken maser. Det altfor tynne kroppen hennes henger over Monas pult å maser. Sier hun må levere ditt, levere datt. Mona orker ikke mer. Hun løper bort fra skolen. Bort fra Lisa. Bort fra Frøken. Hun vil være alene. Fort løper hun over plenen, over mot parken. Hun setter seg stille ned på en benk. Sitter der lenge. Tåren renner. De renner langsomt nedover kinnet hennes. Hun kjenner den salt smaken av redsel. Ensomhet. Tårer. For andre gang denne morgenen gråter hun. Hun hulker høyt. Hun må nok tilbake til skolen. Tilbake igjen til Frøken, til Lisa. Hun tørker tårene. Biter tennene sammen. En klump så stor som månen ligger i halsen hennes, får henne til å ville gråte mer. Hun går videre. Ut av parken. Over veien. Inn i skolegården. Det er blitt friminutt. Alle de slemme barna koser seg. Endelig er hun tilbake. Nå slipper de å si stygge ting til hverandre. De kan bare si det til Mona. La henne få det. La henne ha det vondt. Lisa kommer mot henne. Hvorfor? Mona kjenner angsten kommer. Hva vil Lisa henne?. ”Hvorfor gikk du a’?!”, Lisas skingrende stemme snakker til henne. Hun svarer ikke. Med et er hele gjengen til Lisa der. De betrakter henne. Studerer henne liksom opp og ned. ”Du kan ikke bare gå veit du”, sier Lisa videre. Alle jentene ler med Lisa. Mona svarer fremdeles ikke. Lisa forsetter å snakke til henne. Dytte henne. Redselen har et godt tak om Mona. Alle de rosa buksen, de sorte Buffalo skoen. Alle jentene sparker henne. Hvorfor gjør de dette mot henne. Etter en stund går de. Mona reiser seg, børster av seg. Hun blør neseblod. Drypp drypp. De rosa dråpene treffer gulvet. Hun går mot doen. ”Nesehorn”, Marius roper etter henne. Hun løper de siste meterne mot doen. Tar litt papir. Deretter går hun hjem. Bort fra alt. Denne samme vinden rusker seg tak i henne på hjemveien. Det lille, ensomme, røde huset ligger der fremdeles. Like alene som før. Hum løper inn. Tar av seg sekken. Kaster den i veggen. Den treffer speilet. Knuser det. Det detter som i langsom fart mot gulvet. Knust glass ligger utover gulvet. Mona tar en bit. Ser på den. Fører den mot håndleddet. Et dypt kutt. Med ett blir alt blir sort. Knust glass ligger utover hele gulvet. Og Mona. Hun ligger også der. Knust glass.