Fatter’n har sovna nå, tenkte jeg for meg selv mens jeg tok på meg klærne. Jeg listet meg ut av rommet, lukket døren forsiktig igjen og gikk ned trappa og ut i gangen. Det var en kjølig og fuktig fredagsnatt, og klokken var ti på halv tre. Pappa lå og sov, det gjorde heldigvis Joggi, hunden min også.

 

Døren knirket idet jeg åpnet den. Jeg listet meg ut med jakken og skoene i hånden. Der var jeg ute. Endelig! Redselen var ikke fullt så kraftig lenger. Frykten for at noe skulle gå galt, eller at fatter’n skulle våkne og oppdage meg. Da hadde det helt sikkert blitt et ”avhør”, enda lengre og kjipere enn det forrige. Fatter’n forlangte å få vite hva jeg skulle så sent på natten. ”Nei, jeg skal gå meg en tur.” Forklarte jeg.

 

Nå var det bare et hinder igjen. Naboene. De pleide å være våkne til langt på natt, og det hadde vært veldig typisk om de hadde de vært det akkurat i natt. Forrige gang naboene så meg ringte de fatter’n. Resultatet? Jo, det ble to lange uker med husarrest. Så nå har jeg blitt mer forsiktig… Jeg så på huset deres, lyset var av. Kysten var klar.

 

Jeg skulle møte Morten, en kamerat som jeg hadde hengt med de siste ukene. Han var to år eldre enn meg, og det var litt ekstra kult at han hadde lappen. Han skulle hente meg nede på ”flystripa”, et møtested for folk som grisekjører. Etterpå skulle vi også ”grisekjøre” litt. Kvelden virket kul slik som jeg så den.

 

Etter jeg hadde gått noen minutter, var jeg nede ved råneplassen. Det tok ikke lang tid før jeg så den røde bilen komme kjørende. Morten stoppet, rullet ned vinduet og sa ”Hopp inn”. Så jeg satte meg inn i bilen, men med en ekkel følelse. En følelse om at noe galt kom til å skje. Men det var sikkert bare uskyldig nevrotí, tenkte jeg for meg selv og la det fra meg. ”Heisann,” sa Morten bak rattet. ”Hei,” sa jeg og smilte. ”Skal vi ta mila eller?”. ”Njaa, jeg tenkte egentlig at vi kunne tatt hesterunden,” sa Morten. ”Men okey, vi tar mila. Det er helt greit.” Mila var en vei som gikk igjennom skogen og ut på andre siden av byen. Det ble holdt konkurranser om å ”ta mila” – nøyaktig ti mil – under en time, men ikke i dag. Det var politi som patruljerte på den strekningen pga. et mord som fant sted for to dager siden. ”Kongsberg Tigers” - en lokal gjeng som var kjent for både å være aggressive og rasistiske – hadde angrepet en gjeng Somaliere. Så hadde en av Somaliene blitt slått i hjel. Alle visste at noe sånt kom til å skje. ”Det er så mye unødvendig rasisme og sjikanering i denne bygda at det halve kunne vært nok,” sier fatter’n. De fleste er nok helt enig. Men rasisme og vold er noe som har kommet for å bli, spør du meg.

      

Etter vi hadde kjørt et stykke så stoppet Morten inn på en bussholdeplass og spurte om jeg ville kjøre litt. Jeg ble veldig overasket over at han lot meg, men jeg sa ja likevel. Vi bytta plasser, han på passasjer siden og jeg bak rattet. ”Inn med clutchen og skru på tenninga” sa Morten. ”Sånn ja, nå tar du den i første gir og så slurer du clutchen sakte ut samtidig som du gir gass.” Jeg gjorde nøyaktig som Morten sa, men til min forbauselse så hoppet bilen framover og stoppet. Jeg fikk følelsen at jeg hadde gjort noe galt, og ble flau. ”En gang til,” sa Morten. ”Inn med clutchen, skru på tenninga, så slurer du langsomt og løser ut motoren.” Denne gangen fikk jeg det faktisk til. ”Bra,” sa Morten. ”Nå gjorde du det riktig...”. Wow, så gøy! Jeg tok og svingte inn på ”mila”, og dro på alt motoren maktet. Det var så herlig! Så fort det går! En frihetsfølelse av en annen verden… Tankene svirret rundt i hodet mitt. Dette var glede av høyeste grad.

 

Mens jeg kjørte kikket jeg ned på klokken og husket at jeg skulle hente en ”pakke” hos Haji, en utlending som bor ute i skogen. ”Jeg må hente noe hos en kis borti her.” Sa jeg. ”Det er vel ikke noen utlendinger du skal møte vel?!” Spurte Morten. ”Nei, det er ikke det.” Grunnen til at jeg løy var at Morten hatet utlendinger, noe han hadde gjort så lenge jeg har kjent han. Jeg mistenkte han for å være med i ”Kongsberg Tigers”, men jeg var ikke sikker. Jeg kjørte av ”mila”, og tok av på en småvei. Når vi var fremme gikk jeg ut av bilen og sa til Morten at han skulle vente i bilen, fordi jeg hadde et ærend. Huset så gammelt, falleferdig og forlatt ut, men til min forbauselse kom det røyk ut av vinduet. Jeg gikk bort og banket på vinduet. ”Du skulle ha ’ganja’? Ja?” Lød stemmen. ”Ja Haji,” sa jeg. ”Her har du pengene.” Sa jeg, og dyttet de gjennom vindussprekken. Jeg fikk ”pakken” min, og jeg gikk tilbake til bilen. ”Jeg kjører nå,” sa Morten bak rattet. ”Hopp inn”. Jeg hoppet, men kræsjet i døra. Jeg reiste meg opp, ristet på hodet og gikk inn på den vanlige måten. ”Tulling! Jeg mente det ikke bokstavelig…” Lo Morten.

 

Jeg merket på kjørestilen hans, og ikke minst ånden! - at han hadde drukket alkohol og var beruset. Han kjørte altfor fort. Trærne suste forbi som bare det. Jeg ble redd, og sa det til Morten. Men han begynte bare å le. Han kjørte ganske fort og det var glatt på veien, så da Morten bremsa ned til der han skulle svinge av, låste hjulene seg og det skjedde en vannplaning. Bilen skled rett mot grøfta. Jeg skrek så høyt jeg kunne. Morten klarte akkurat i siste liten å rette opp bilen. Morten smilte, og sa: ”Tror du ikke jeg har kontroll?!”. ”Nei, beklager å måtte skuffe deg Morten… For ærlig talt det vet jeg du ikke har!” Ropte jeg. Morten ble ikke akkurat glad av dette. Etter vi hadde runda svingen var det en lang, rett strekning. Han ga på alt bilen klarte. Jeg sjekket speedometeret og fant ut at vi nærmet oss to hundre. ”Morten, kjør saktere!” Morten hørte tydeligvis ikke på meg for vi bare fortsatte. 180, 200, 220 helt opp til 230! Rette strekninger ble til svinger! Morten begynte å bremse når vi nærmet oss den første svingen, han kjørte i over hundre og vi lå brett i svingen.

 

Plutselig var svingen borte og en gjeng somaliere stod midt i veien! ”Gouranga!!!”, skrek Morten og gasset på. Vi akselererte inn i dem med Mortens maniske rop i bakgrunnen. Det gikk en stund før jeg skjønte hva som hadde skjedd; Morten hadde akkurat meid ned en gjeng somaliere. Han bremset ned, stanset, hoppet ut av bilen og løp tilbake til somalierne. Når han kom frem begynte han å le ondskapsfullt! Jeg så at han tok frem kniven, han hadde tenkt å drepe de som hadde overlevd. Jeg løp bort og fikk stoppet han, han bare mumlet ”Gouranga...” og slapp kniven. Han gikk rundt og kjente på pulsen til de som lå der, øynene hans lyste av et ondskapsfullt håp. Ingen av dem var levende, og jeg visste ikke om det var en bra eller dårlig ting. Jeg tok opp mobilen og ringte purken. Jeg kunne ikke la en galning som han gå fri. Heldigvis var han for full til å se hva jeg gjorde. Morten satte seg inn i bilen og gjorde seg klar til å kjøre, jeg prøvde å stoppe han, noe som ikke var lett. Men til slutt gikk han ut av bilen og satte seg på bakken.

 

Da politiet kom var Morten allerede langt inne i drømmeland. Jeg ble med purken ned til stasjonen. Fatter’n var der allerede. Jeg fikk en saftig bot for besittelse av narkotika og masse kjeft fra Fatter’n. Morten ble dømt for overlagt drap og kom i forvaring på livstid. Når jeg hadde vitnet i saken, og media hadde fått overskriftene sine, dro jeg hjem.

 

Dagen etter var deilig, jeg spiste frokost, gikk på skolen og kom hjem. Dagen virket helt normal hvis man ser bort ifra ”kjendis” statusen min. Jeg kom hjem og hentet posten, gikk gjennom brevene og kastet den vanlige reklamen. Det var spesielt brevet fra Det Norske Rettsvesen som fanget oppmerksomheten min. Jeg åpnet brevet og leste gjennom det mange ganger før det gikk opp for meg; jeg ble stilt for medvirkning til overlagt drap. Jeg måtte møte i rettssalen om en uke. Mens jeg satt der med min fremtid knust, kom pappa hjem fra jobben… ”Hei, hva er det du har å hånden da?”.

 

 

Utdrag fra Aftenposten - Lørdag 14. September

…Fredag ettermiddag ble en 16 år gammel gutt  funnet skyldig i medvirkning til overlagt drap. Dette i sammenheng med Somalier drapene på den såkalte ”mila” i Kongsberg. Han ble dømt til 14 års fengsel...